Skam uten sex

Johanna Lindbäck har avsluttet en toårig periode som leseambassadør i Sverige. Hun er lærer og mangeårig bokblogger, og hun har skrevet sju ungdomsbøker og tre barnebøker. Oppfølgeren til Lite ihop, Kanske ihop, er allerede ute i Sverige.

Hovedpersonen i Litt sammen, Majken, går i sjuende og er midt mellom barn og ungdom. Hun er ofte usikker på seg selv, men har et trygt holdepunkt i bestevenninnen fra barnehagen, Tessan. Men etter sommerferien er ikke ting som de var lenger. Tessan treffer kjekkasen Dexter, men forteller ikke Majken så mye om det – for Majken er jo ikke så interessert i å snakke om gutter? Når Tessan blir stadig mer sammen med Belinda, glir de to venninnene gradvis fra hverandre, og Majken opplever en intens sorg over å ha mistet venninnen.

Planen for å vinne Majken tilbake, involverer den nye gutten i sjuende, Ivan. Hvis de kan late som om de er interesserte i hverandre, vil kanskje Tessan snakke med kjedelige Majken igjen?

Om planen virker, skal jeg ikke avsløre, men Johanna Lindbäck tar altså for seg vennskap og identitet i denne boka, også fulgt av temaene forelskelse og modenhet. Miljøet i boka er preget av ungdomskultur, men personene er ennå ikke tenåringer. De er på vei mot tenåra, mot oppdagelsen av seksualitet og utforsking av kropp og følelser. I disse dager går det nesten ikke an å snakke om tenåringer uten å nevne Skam, men her møter vi et lignende miljø noen år før. Forviklinger, vennskap, posisjonering, følelser, men ikke sex. Det er nesten litt deilig, og bøker for jenter i, eller litt før denne perioden, er velkomne.

Tidsriktig og snappy språk

En av bokas styrker er språket. Johanna Lindbäck og oversetter Lene Stokseth treffer ungdommens språk, i den grad en førtiåring (med ungdommer i huset) kan bedømme dette. Majken som jeg-person er troverdig som sjuendeklassing i 2016. Det at språket treffer nåtida, er også en potensiell svakhet – uttrykksmåtene, anglisismene og referansene vil kanskje gjøre boka utdatert raskere enn en bok med mer nøytralt språk. Det er også en hårfin grense mellom det som er friskt og det som er krampaktig og teit, å legge seg opp til en tolvårings språk krever språklig selvtillit av forfatter og oversetter. Det vil antagelig svi i flere norsklæreres øyne, men så er de heller ikke helt i målgruppa. Forlaget oppgir målgruppa til å være jenter i 9–13-årsalderen, og det er nok et godt anslag.

I dette eksempelet har Majkens bror Pontus kjæresten på besøk, og Majken kommenterer i en typisk indre monolog:

”«Hun ville ha noe godt,» smilte han på den helt spesielle, forundrede Ida-måten sin. Hver gang han snakket om henne, lød  det som om hun hadde gjort et mindre underverk.

Ida syklet til byen. Hele FEM kilometer! At hun klarer.

Ida har på seg jeans. Nei?! Så. Unikt.

Pontus er definitivt forelsket. Alt med Ida er visst vidunderlig og utrolig.”

Dialogene er ikke alltid like stramme, men på sitt beste snappy, og troverdige. De indre dialogene er også svært gode. Majken er hele tiden i tvil, hun forstår ikke helt de sosiale kodene, hun lurer på hva andre syns om henne, hun iakttar seg selv og stiller spørsmål om hun gjør det rette, om hun klarer å unngå å drite seg ut.

Å tørre å være sær

Identitet er et hovedtema i boka. Majken strever med å finne sin plass. Hvordan er man seg selv? Hvordan er man venn? Hvordan er man kjæreste? Hvordan er man datter? Majken vet at det er teit å spille fiolin, men likevel fortsetter hun med det. Hun har flere sære sider, men det er vanskelig å ta dem ut, å være trygg nok på seg selv. Og de sosiale kodene er gåtefulle for henne.

«Vi er mange som ser helt ok ut, men likevel er det slitsomme mase-Belinda alle svinser rundt. Jeg skjønner det ikke! Å bli populær er noe som bare skjer. Plutselig vet liksom alle at den og den personen er det, men ingen kan forklare hvorfor.»

Lindbäck skildrer treffende relasjonen mellom mor og datter. Majken er glad i moren, men også evig oppgitt over henne. Majken er på vei til å bli tenåring og lever i en annen verden enn den moren tror. Eller den verdenen Majken tror at moren tror hun lever i. De voksne i boka er gjennomgående positive, men voksne. De kan bare aldri forstå hvordan det er å være tolv.

«Men mamma. Gi deg»

 Hun så på meg med et blikk som sa hva, hvorfor det? Akkurat som jeg trodde.

 «Det funker ikke sånn lenger, skjønner du ikke det?» sa jeg. «Vi er ikke fem år gamle.»

Boka peker på at eldre tenåringer og unge voksne kan være gode rollemodeller. Fiolinlæreren Izzy er Majkens store idol, og hun får også umiddelbar god kontakt med Ivans storesøster Liv.

Eget, norsk omslag

Handlingen foregår i Sverige, noe som setter et tydelig preg på boka. Navnene er unorske og skolehverdagen litt ulik. Det er ingen svakhet ved boka, en svensk virkelighet er ikke langt unna, og boka foregår utvilsomt i nåtida. Å lese om barn i andre land tåler norske barn godt, men det norske forlaget Mangschou har valgt å gi den norske utgaven et annet uttrykk enn den svenske. Christoffer Grav har illustrert forsiden, og gitt den et utseende som strekker seg oppover i alder i forhold til den svenske, men som også er litt kulere og renere. Det største kulturkræsjet er imidlertid nøkkelost! Majken har aldri hørt om den rare osten før, så Ivan må forklare hva slags ost det er og hvorfor de kjøper den hvert femte år.

Lett og underholdende – men ikke bare

Selv om boka på mange måter er lettbent og underholdende skrevet, tar den også opp interessante temaer, som hvordan jenters verdi blir definert av andre ut fra hva de snakker om seg imellom. Å snakke om gutter blir vurdert høyt, jamfør Bechdel-testen. Den kan googles og formidles videre!

Boka er på 221 sider, og kunne ha vært strammet inn noe. Det kjennes tidvis som om det skjer lite, eller som om en har lest noe lignende før. Det lanseres også mange personer som ikke blir mer enn navn, og som kanskje forvirrer mer enn de tilfører. Samtidig kunne jeg tenke meg å høre mer om noen av personene, for eksempel Majkens søsken, læreren hennes og den før nevnte Liv.

Boka er en klassisk utviklingshistorie for pre-teens, eller pre-Skam, som det kanskje heter nå. Den er sjarmerende utført, men har ikke så voldsomt driv i selve fortellingen. Det er Majkens sjarm og det lette, gode språket som gjør at leseren fortsetter – og ikke minst lurer leseren på når Majken skal skjønne at hun faktisk er forelska i Ivan på ordentlig, og ikke bare som en del av spillet.