Tittel: Skarpe tenner
Tekst: Erna Osland
Illustratør: Marvin Halleraker
Forlag: Mangschou
Årstall: 2005
Antall sider: 71

Skarpe tenner

All grunn til å ta superlativene i bruk

Uttrykket less is more kan på alle måter brukes om boken Skarpe tenner. Den tilfører betegnelsen «faglitterære tekster for barn og unge» noe nytt og viktig både når det gjelder tekst- og bildeforming. At bokens utforming er så tydelig, tiltalende og gjennomført skyldes kanskje at Marvin Halleraker har hatt ansvar for både illustrasjoner, omslag og layout. Slik har han kunnet ha blikk for både detaljer og helhet og slik har hans lesninger av teksten kunnet feste seg i mer enn de enkelte dyreillustrasjonene. De veldige og tannrike gapene til både krokodiller og haier truer også tekstoppsettet på sidene og elefantens enorme framkropp med støttenner, snabel og viftende ører brøyter seg fram fra midten av oppslaget.

Oslands emne for denne boken er snevert eller spisset. Denne måten å fokusere og velge ut kjennetegner også en annen viktig fagbok fra hennes hånd, boken Hår i millionar år fra 2000. Der undersøker Osland hårets historie langs ulike akser: hår i ulike deler av verden, hår i ulike kulturer og hår i et historisk perspektiv. I tillegg har boken følge av fortellinger om en fiktiv person, Hildur, noe som er et vanlig grep når det gjelder fagformidling til barn. I årets bok har Osland lagt vekk dette grepet og skrevet en selvstendig og stilsikker tekst med et mer essayistisk preg. Grepet utfordrer ikke bare sjangerforventningene knyttet til faglitteratur for barn, men også sjangerforventninger knyttet til fagområdet – naturvitenskapen.

Skarpe tenner er en bok om dyr og tenner, og da først og fremst dyr med skarpe og i noen tilfeller farlige tenner. Boken er ordnet i et tradisjonelt zoologisk artssystem med åtte kapitler om pattedyr først, så to kapitler om krypdyr, ett kapittel om amfibier og fire kapitler om fisker. Inndelingen er også layoutmessig kodet i ulike farger og gruppefargene er et viktig virkemiddel i den enkle og virkningsfulle utskillingen av tilleggsopplysninger i teksten. Tradisjonell orden og klassifisering til tross. Osland går ikke av veien for å påpeke at denne inndelingen ikke med nødvendighet er statisk og evigvarende. I kapittelet om gnagere avslører Osland at verken spissmusen, snømusen eller haren hører til i denne gruppen.

      Og haren? Kvar blei det av haren, skal ikkje han få plass mellom gnagarane?

 

      Før hørte haren til her, til ordenen for store gnagarar. Men så blei det oppdaga at han hadde eit ekstra sett med framtenner. Bak dei to vanlege gnagartennene hadde haren to til, ikkje så store, rett nok, men desse to tennene sette haren i ein eigen orden -

ordenen for dei dobbeltanna

      eller

hareordenen

    .

Ikke bare har Osland avgrenset emnet sitt til en viss type dyr og tenner, hun sporer også leserne inn på uventete perspektiv og merkverdige særtrekk. Det er med andre ord litt av verdt leseren får sjansen til «å bite seg merke i». Slik introduseres leseren for flaggermusen:

      Norge har mange og høgst ulike pattedyr. Kua på båsen, kvalen i havet, gaupa på fjellet og elgen langt inni skogen. Langt over 50 ulike artar i alt.

 

    Berre ein av desse artane kan flyge!

At boken henvender seg til barn og unge avspeiler seg blant annet også i farlighetsvurderinger for eksempel knyttet til hoggormer, haier og steinbit. Skulle en komme helt ned der steinbiten lever (300 meter på det meste)

    så hugs at steinbiten er ein fredeleg, nesten sky fisk, og at han liker mat med piggar og skal. Og dine føter har vel verken piggar eller skal, sjølv om du er ein slik som badar heile sommaren og mest ikkje vil på land?

I både tekst og strek møter leseren alvor, lek og undring. Her er det faglig korrekthet, litteraturliste og stikkordregister og språklig og bildemessig skråblikk og kvasshet. Boken er et oppløftende bidrag til en norsk faglitterær barnebokskatt som det bare er å håpe at flere vil bli inspirert til å dele sine juveler med.



Skrevet av:
Kommentarer