Tittel: Skatten i tårnet
Tekst: Anne J. Elven
Forlag: Cappelen
Årstall: 2004
Antall sider: 242

Skatten i tårnet

Lite vellykket rollespill

Med Vengier flyr om natten vant Anne J. Elven lørdagsbarnetimens hørespillkonkurranse i 2001. Den og oppfølgeren Skatten i tårnet trekker store veksler på bøker som Drømmen om Narnia så vel som Brødrene Løvehjerte. Sin egenart, og styrke, har den i rollespillet.

Romanen er bygget opp som et rollespill, og slik skiller den seg fra barne- og ungdomsbøker i kategorien fantasy og magisk litteratur. Det er som rollespill boka appellerer til en ungdomsgruppe som er familiær med sjangeren, og det er som rollespill den lukker andre ute. Undertegnede inkludert. Det er noe med de hyppige sceneskiftene, og den stakkato rytmen i fortellingen som stenger for handlingsforløpet. Plotet blir borte i et spillereglement jeg ikke er kjent med.

Skatten i tårnet handler fortsatt om de fire ungdommene; Silje, Beate, Marius og Espen som igjen entrer Vengiland og Fottland ved hjelp av den magiske rollespillterningen, og en dør bakerst i klesskapet. Oppdraget tikket inn som SMS på Siljes mobil; to gutter er strandet i Fottland uten mulighet for å komme tilbake. Nå er det opp til de fire og redde dem. Tilbake i Vengiland og Fottland venter nye farer dem. Jarlen, Earl Grey, og vargridderne er på marsj mot vengienes skattetårn. Der ligger en hemmelighet i en grønn pose… det gjelder å finne den først.

Som seg hør og bør en eventyrroman, og et rollespill, må de fire gjennom ulike prøvelser, og deres ulike personligheter staker ut kursen de tar. I rollespillet handler det om å løse en oppgave ved å utnytte hverandres sterke sider. Målet er gitt, det gjelder å nå dit og deretter komme seg tilbake til sin egen verden.

Tema i romanen er oppbyggelig og godt: det handler om vennskap, om det å lykkes gjennom samarbeid, om tro på eget verd, og det handler om å overvinne et handikap. Silje, den ene av våre fire helter, sitter lammet i rullestol etter en ulykke. Oppholdet i fantasiverdenen gjør at hun lettere godtar sin nye «rolle» som handikapped, hun ser lysere på fremtiden.

Humor – mest i form av en litt naiv parodi på andre romaner i fantasy-sjangeren, er gjennomgående i boka. Men den blir anmassende og tvungen, har mer form av stilbrudd i språk og stil enn av en vellykket parodi. Her er uttrykk, som «kødda med», og hamburgere, pizza og cola i en middelaldersk borg setting. Morsomt for noen kanskje, og særlig målgruppen. Jeg oppfatter det som lite vellykket, for lite gjennomført, og dermed som stilbrudd.

Er jeg kanskje for gammel til å more meg over denne boka? Nei, jeg finner meg godt til rette både med C. S. Lewis fantasy-reise i Narnia, Tolkiens Ring-syklus, for ikke å snakke om Lindgrens evig unge «Brødrene Løvehjerte». Altså har det ikke med sjangeren, men med utførelse og innhold, å gjøre. Skatten i tårnet er ikke spennende nok. Den er ikke godt nok skrevet. Den halter for mye i oppbygging og språk til bli en god roman. Jeg sammenligner den med de beste, men det er av respekt for barne- og ungdomslitteraturen.

Det særegne ved boka er rollespillet, og det er nok rollespillere den appellerer til. Paradoksalt derfor at nettopp rollespillet svekker historien og hakker opp spenningen.



Skrevet av:
Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.