Skavanken

Skavanken

Boktittel: Skavanken

Forfatter: Liv Marie Austrem

Illustratør: Akin Düzakin

Forlag: Samlaget

Årstall: 2004

Antall sider: 28

Flott skavankOrdet skavank har en litt lummer klang i disse politisk korrekte tider. Det er

Flott skavank

Ordet skavank har en litt lummer klang i disse politisk korrekte tider. Det er liksom ikke det det heter lenger. Men så kommer det en billedbok som forteller stille og forsiktig om både begrensninger og muligheter for den som er belemret med nettopp en skavank. Og da er det kanskje greit allikevel?

Bror liker å høre på når far øver på fiolinen sin. Far spiller i et orkester. Bror spiller foreløpig bare på brødfjel. For Bror er blind på det ene øyet, og ser ikke så godt på det andre heller. Likevel kan han være med far på skogstur for å hugge ved. Men en dag skjer det en ulykke. Et stort tre faller i feil retning, og far får treet over seg. Han blir liggende fastklemt under treet, og skader fingrene på motorsagen. Det er Bror som må få far løs, og løpe etter hjelp. Far må på sykehuset, og når han kommer hjem igjen, kan han ikke lenger spille fiolin. Da får Bror overta fela. For selv om han er svaksynt, er det ikke noe i veien med fingrene hans.

Med henholdsvis Tvillingbror (1995) og Tvillingsøster (1997) har samarbeidpartnerne Liv Marie Austrem og Akin Duzakin tidligere vunnet to Bragepriser for bøker som begge problematiserer søskenrelasjoner. Deres fellesprosjekt Diamanten (2002), omhandler også et søskenpar der storebror er blind og må ta andre sanser i bruk når søsteren forsvinner i skogen. Slik synes årets utgivelse å foreta en ny omdreining av tidligere bearbeidet tematikk.

Skavanken stilles Bror og lillesøster Bitta opp som motpoler. Der Bror lytter musestille til fars fiolin, danser Bitta vilt og voldsom, og kan aldri sitte i ro. Ulikheten mellom søsknene er likevel ikke hovedpoenget i denne fortellingen. Det er det nære forholdet mellom far og sønn som står i fokus, noe Austrems tekst formidler på indirekte vis. Båndet mellom dem synliggjøres best i en felles musikalitet, som antar form av et helt eget språk. I tillegg til det rommet som skapes når far spiller og Bror lytter, kan de to også plystre til hverandre istedenfor å snakke:

– Vil du vere med i skogen og sage? plystrar far.
– Ja, plystrar Bror tilbake.
– Kom da, så går vi, plystrar far.
– Eg kjem, plystrar Bror

Det er en stillferdig tekst dette. Og godt er det, for innholdet er dramatisk nok. Konstellasjonen blind gutt, motorsagulykke og yrkesmusiker med ødelagte fingre, kunne lett fått et anstrøk av traurig sosialrealisme. Når Skavanken likevel er en flott fortelling, kan det tilskrives den edruelige tonen som kjennetegner både tekst og bilde. Duzakins formspråk yter denne teksten stor rettferdighet. I en nedtonet koloritt fremstilles lun familiehygge, til tross for en billedbruk som er skåret ned til benet. Figurene er abstraherte, dyrelignende skikkelser, og fremstår som slanke teddybjørner ikledd menneskelig kroppsspråk.

”Bror har så mange bilete inni seg som han ser og tenkar på”, fortelles det idet sykebilen kjører av gårde med far, og illustrasjonene bekrefter nettopp dette. Den svaksynte Bror kjennetegnes ved ett stort og dypt bekymret øye. Med minimale midler tildeles dermed hovedpersonen et imponerende følelsesregister.

Det skorter imidlertid på variasjonen oppslagene imellom. På hver side presenteres vi for et nytt jordfarget scenario. Bror med far, Bror med søster, Bror som løper, Bror som står stille. Hver for seg fungerer disse illustrasjonene nærmest som et stilleben i all sin enkelhet. Slik får de også noe avsluttet over seg, og driver ikke handlingen videre fra side til side. Denne manglende dynamikken fordrer en leser som har ro nok til å dvele ved hvert enkelt av dem. Så får man bare håpe at leseren gjør nettopp det. For vakre er disse bildene utvilsomt, og vel verdt nærmere granskning.

Til slutt er alt så såre vel. Bror utpekes til dagens helt. Han kan hente fiolinen ned fra veggen, og fortsette der far slapp. Tekstens moral, som eksplisitt konstaterer at du kan klare alt du vil, er muligens idylliserende, men den gjør like fullt godt i sjela, og det er en slags poetisk symmetri i at Bror blir fars fingre, der far har vært Brors øyne. Dessuten kan far fremdeles plystre og lage papirfly. Det er ikke så galt bare det. Slik blir Skavanken en bok som rommer stor optimisme, samtidig som den tar livets alvor på alvor.

Mette Moe

Født 1970. Allmennlærerudannet med hovedfag i nordisk litteratur fra UiO. Har jobbet som lærer i grunnskolen og videregående skole. Førstelektor i norsk ved grunnskolelærerutdanningen ved OsloMet Storbyuniversitetet. Foto: Syver Reinton