Tittel: Skitten snø
Tekst: Mahmona Khan
Forlag: Aschehoug
Årstall: 2011
Antall sider: 191

ISBN 978-82-03-25343-0

Skitten snø

STERKT BUDSKAP FORSTYRRA AV EN OVERDOSE ACTION

Voldtekt i det norsk-pakistanske miljøet er sterkt og modig tematisert, men språket lever ikke nok til virkelig å berøre.

Halvveis ut i boka slo det meg: Hvis målet er å voldta jenter og slippe unna med det, er det norsk-pakistanske miljøet et ideelt jaktområde. I sin skjønnlitterære debut skriver Mahmona Khan (38) overbevisende om miljøet i Groruddalen der hun sjøl vokste opp. Her er unge jenters utseende hakket viktigere enn utdanning, og foreldregenerasjonen måler døtrene etter sjansene på ekteskapsmarkedet. Sumera går sisteåret på videregående, jobber deltid på Burger King og må stort sett være hjemme innen klokka åtte om kvelden. Familien forventer at hun holder seg unna fremmede menn. En kveld takker hun likevel ja når den kjekke sikkerhetsvakta Jamal tilbyr skyss hjem fra jobben på Stovner senter. Etterpå står hun blodig og voldtatt og konstaterer at foreldrene er de siste hun kan betro seg til. Hun er redd for å sette familiens ære på spill, redd for å forårsake en endeløs hevnspiral, redd for en rykteflom der hun sjøl skal få skylda for det som har skjedd. Hun har tross alt takka ja til skyss hjem med en mann hun bare så vidt kjenner.

Khan presser poenget til det ytterste ved å la Jamal ta mobilbilde av en naken Sumera, og bruke det til å presse henne til taushet – og for penger. “– Går vi til politiet, kommer han garantert til å sørge for at bildene havner hos familien min. Skjer det, er livet mitt over. Hele familien min blir ødelagt, sa hun med dirrende stemme.”

Modig samfunnskritikk
Kritikken av det norsk-pakistanske miljøet får ekstra tyngde fordi Khan skildrer det med slik kjennskap og nærhet. Her drikkes kehwa, det hilses aslamaleikum, mamma kalles ammi og sjølopptatte aunties karikeres med fynd og klem. Sjøl om Sumera må ljuge om sin dårlige form, setter hun pris på moras bekymra omsorg. “Vi” står ikke mot “de”. Khan gir oss et nyansert miljø med gode og dårlige sider, da er det lettere å ta kritikken på alvor.

Brodden ville blitt enda skarpere dersom Jamal bare gikk løs på norsk-pakistanske jenter. Det viser seg imidlertid at han også har voldtatt Sumeras blonde kollega Charlotte. Hun er like mye offer for Jamals utpressing uten å tilhøre noen opplagt æreskultur. Jamal truer med vold, og Charlotte tør ikke annet enn å betale. Enda viktigere enn å sette fokus på sårbarheten til jentene i det norsk-pakistanske miljøet, er det tydeligvis å demonstrere vennskap på tvers av kulturgrenser. Charlotte er den som tar initiativet og sørger for at Sumera kommer gjennom “den usynlige veggen” hun opplever mellom seg sjøl og jentene uten utenlandsk bakgrunn. Det oppstår et skjebnefellesskap bak disken hos Burger King, og snart har Sumera, Charlotte og Sumeras to venninner, Anila og Ambar, danna et hevnlystent firkløver. Vennskapet dekker de behovene familien ikke kan dekke på en måte som virker nesten for god til å være sann. “En for alle, og alle for én”, som vaskeseddelen så kjekt oppsummerer.

Hevner seg ut av offerrollen
Skitten snø skiller seg fra tidligere problemromaner om voldtekt fordi den i liten grad handler om hvordan man lærer seg å leve videre etter et overgrep. Khan topper i stedet skammen og angsten med Jamals trusler. Sumera og Charlotte er fortsatt i store vansker. Det boka mangler i psykologisk dybde og språklig intensitet, kompenseres ved å maksimere dramatikken i den ytre handlinga. Mens de første kapitlene la opp til psykologisk voldtekstdrama, utvikler boka seg til krim av det actionfylte slaget. Konfrontasjon blir uunngåelig – og spenninga stiger.

Jamal framstår nærmest som den inkarnerte ondskapen, og da er alle midler tillatt, sjøl for jenter som er langt mer realistiske og klønete enn Kill Bill. Men er det nødvendig å ta så voldsomt i for å skrive Sumera ut av offerrollen?

Det er ikke umulig å skildre unge jenter på jakt etter skytevåpen, men det krever mye av språket å holde på troverdigheten ettersom usannsynlighetene skrider fram. Khan er en dreven journalist med et effektivt språk, men kresne lesere vil nok i blant reagere både på stive replikker og klisjéer. Anila vil for eksempel trøste Sumera, “ikke legge sten til byrden”. Da forsvinner noe av tekstens evne til å berøre.

Ondskapens problem
Spenninga holdes like fullt oppe av dramatikken på handlingsplanet. Siden jentene så til de grader tar skrittet ut i ukjent territorium, er det vanskelig å gjette hva som vil skje. Fullstendig uforutsigbart er det likevel ikke. Krimsjangerens problem både på tv og i bokform, er at de gjennomført ondskapsfulle vanskelig lar seg rehabilitere. Forfatterens valg blir å la Jamal vinne eller dø. Siden dette er en ungdomsroman med et visst monn av håp, er kanskje ikke utfallet så vanskelig å gjette likevel. Gærninger er uansett pirrende skumle. Spørsmålet er om en mer nyansert overgriper hadde gjort dramaet dypere og sterkere.

Mahmona Khan har for lengst demonstrert sterkt samfunnsengasjement, ikke minst som redaktør av Utilslørt – muslimske råtekster. I krimsjangeren gir politisk engasjement sjelden særlig anerkjennelse, kritikerne er mer opptatt av om intrigen er optimalt konstruert og språket levende nok. Målt på denne skalaen har Khan fortsatt en del å gå på. Først og fremst er Skitten snø en viktig bok fordi den gir innsikt i et miljø norsk ungdomslitteratur i liten grad har interessert seg for, og fordi den gjør det med en innsidekunnskap få andre norske forfattere besitter.



Skrevet av:
Kommentarer