Skjebnesvangre talemåter

Barn er lojale. De tar på seg omsorgsrollen om de må, de holder familiefortet i storm og stille. Det er ufattelig hvor mye et barn kan stå i og allikevel komme noenlunde hel gjennom det.

Lykke og pappa bor alene i en blokkleilighet i en drabantby. Pappa passer på at Lykke står opp med det riktige beinet hver dag, og siden går det slag i slag med formaninger om å passe seg for dette og hint. Det er mye som kan gå galt i Lykke og pappas verden, og ikke fullt så mye som kan rette det opp igjen. Svarte katter er bare en av de mange tingene som kan bringe ulykke, mens firkløver og edderkopper er slikt som kan snu situasjonen til det gode igjen. Hvis man tror på det, da. Gammel overtro og tradisjoner, sier noen, tvangstanker, sier andre. Selv er jeg rask til å banke i bordet, eller spytte tre ganger (tvi, tvi, tvi) hvis en svart katt krysser veien. Bare sånn for sikkerhets skyld, og av gammel vane, men så er jeg godt voksen også.

«Pappa er en hønemor» sier Lykke lett overbærende, hun vet ikke annet. Men snart får vi vite at «Ulykken» manifesterer seg som noe stort og svart med stikkepels i drømmene hennes. Hun går ikke umerket gjennom pappas dommedagscenarier.

Overtro og virkelighet

Omslaget på boka viser en stor og blid, svart katt til høyre i forgrunnen av et drabantbylandskap. Til venstre i bildet, på taket av en høyblokk, står ei jente i kortbukser og singlet og strekker glad armen ut mot katten. Drabantbylandskapet fortsetter rundt på baksiden av omslaget, og her er flere detaljer kommet til; enhjørning, edderkopp, hestesko, oppslått paraply, stiger, stjerneskudd og regnbue. Selv et kalenderark med fredag 13. er med for å understreke hvilken skjebnesvanger dag det er.

Det er temmelig surrealistisk hvordan Hodnefjeld blander elementer fra andre virkelighetssfærer inn i den grå drabantbyen. Men slik er surrealismens formspråk, og virkningen av den er ment å vekke uro. For hva er virkelig? Og hva kan skje når virkeligheten forskyves ørlite grann?

I store oppslag av temmelig tomme interiører lever Lykke og pappa sine liv i fred.

«Vi likte oss best inne, så vi gikk ikke så mye ut.», sier Lykke i direkte tale og i «voice over», det er hun som forteller i første person. Vi ser dem alene på balkongen. Pappa har forkle og ordner opp hjemme, men edderkoppene får yngle i fred, de bringer lykke. Og slik går dagene, inntil den dagen pappa har glemt å kjøpe lørdagsgodt og Lykke må gå i butikken.

Hodnefjeld zoomer dramatisk inn på en arm der Lykke skal til å åpne ytterdøren. Forut for det har et tegneserielignende oppsett visualisert alt det Lykke eventuelt måtte overvinne av ulykksalige scenarier på vei til butikken. Dramatikken stiger og når et klimaks når Lykke åpner døra: «Der satt den», den svarte katten!

Situasjonen tilspisser seg, ulykken inntreffer, uten at vi ser hvordan. I neste oppslag sitter Lykke på pappas fang mens han forsøker å samle seg, og nok ritualer, til å mestre situasjonen, til å mestre livet. Stjerneskuddet uteblir, og det gjør pappa også. Han har reist for å finne enden av regnbuen, for slik å gjenopprette lykken og livet. Imens holder Lykke familiefortet. Der fortsetter hun å holde liv i edderkoppene mens hun speider etter stjerneskudd. Pappa kommer ikke, men det gjør farmor, som den som ordner opp og løser problemene, hun blåser i gammel overtro, slår opp paraplyen inne og vasker spindelvevet ut av krokene. Hun er den voksne i denne fortellingen.

Gradvis må Lykke venne seg til et liv uten å være redd, i stedet leter hun etter noe som kan bringe pappa tilbake. Den dagen hun finner en firkløver, kommer han hjem igjen, kurert for tvangstanker og ritualer som tok overhånd. Etter hvert ordner det meste seg for Lykke og pappa, og boka toner ut med håp om varme og vennskap med både nye naboer og katt.

Tradisjoner og tvangstanker

Forfatter og illustratør Hilde Hodnefjeld lar døra stå på gløtt for at vi ikke helt skal avvise gamle tradisjoner og overtro. Hun ufarliggjør tvangstankene og erstatter dem med håp og vennskap. Hodnefjeld har en enestående fin evne til å sette enkle, men også uventede bilder på vanskelige og komplekse fortellinger. Scener som kunne vært marerittaktige vonde, som der pappa er borte og Lykke er alene hjemme og holder liv i edderkoppene, konkretiseres i lyse, strektegnede oppslag – mens oppslaget av Lykke som leter etter firkløver i enga får et uhyggelig skjær av tvangstanker og galskap over seg.

Dobbeltheten i verbaltekst og illustrasjoner balanseres på en god og forståelig måte. Illustrasjonene både utvider, forklarer og viser undertekst og stemninger i strek og koloritt. Slik visualiseres den komplekse tematikken om psykisk syke foreldre og hvordan det påvirker barns liv. Boka forteller også at barn kan klare seg tross vanskelige oppvekstsvilkår, men de trenger en trygg voksen.

Overtro og tradisjoner slik de er en del av Lykkes hverdag er ikke så enkelt å forstå for barn i dag, tror jeg. De er ikke en naturlig del av hverdagsritualene slik det var for en generasjon eller to siden. Forfatteren minner oss på at overtro også er en del av språk og kulturarv.

For de minste krever boka høytlesning og forklaringer. Men heldigvis er bildebøker slik at de beste kan leses på mange plan. Lagene ligger der, og ikke alt må forklares for alle.

Prisbelønnet kunst

Hilde Hodnefjeld fikk nylig illustrasjonsprisen i Kulturdepartementets priser for barne- og ungdomsbøker, for illustrasjonene til Simon Strangers bok Bonsai. En liten bok om døden. Det er en ganske muntert gjennomillustrert bok om det å snakke med barn om døden. I Lykke og ulykken er Hodnefjelds barnlige, lett surrealistiske strekillustrasjoner til et dystert tema også lyse og ganske muntre – slik livet kan være surrealistisk, fylt med både humor og sorg. Det er det en kunst å formidle mellom to permer.