Skjelka-agenten

Skjelka-agenten

Boktittel: Skjelka-agenten

Forfatter: Mari Moen Holsve

Forlag: Gyldendal

Årstall: 2006

Antall sider: 255

Ambisiøs debutant Mari Moen Holsve har uttalt at hun er fascinert av folkeeventyr, norrøn mytologi

Ambisiøs debutant

Mari Moen Holsve har uttalt at hun er fascinert av folkeeventyr, norrøn mytologi og av sære og mystiske rollefigurer. Hennes debutbok bærer tydelig preg av dette. Vi får en omfattende innføring i en hel verden som er en salig blanding av mytiske figurer, guder og mennesker, ispedd science fictionelementer, en kriminalgåte og moralske refleksjoner. Mye av det er spennende og godt fortalt, men det blir vanskelig å henge med i svingene og for mange uløste gåter på slutten. Årsaken er muligens at det ligger en oppfølger og lurer et sted, men det er allikevel frustrerende å ikke få svar på de spørsmålene man virkelig lurer på.

Mym’Hag – en typisk skjelka?
Forfatteren har lagt stor vekt på hovedfiguren: Den ikke-organiske skjelkaen Mym’Hag Degilnidne som bedriver sitt uendelige og kjedsommelige liv med å observere mennesker foran en PC nede i havdypet under øygruppen Tiladnen. Hun er ikke en spesielt sympatisk figur: full av bitterhet og med et utiltalende ytre. Skjelkaagentene har til oppgave å dømme om menneskene har rett til et evig liv etter at de har fylt 16 år eller om de må dø. For å sikre at avgjørelsene blir tatt på et objektivt grunnlag, har ikke skjelkaene evnen til å føle verken kjærlighet eller varme. De pleier heller ikke å være i direkte kontakt med menneskene. Men på grunn av uregelmessigheter på jordas overflate: ungdom dør på grotesk vis like før 16-årsdagen, blir Mym’Hag og kollegaen Den’dn Vodergildvil sendt på oppdrag til Tiladnen for å finne ut hva som foregår.

Spennende bifigurer
Mym’Hags misnøye med livet blir bare verre etter hvert som handlingen utvikler seg oppe på jordas overflate, og vi skjønner raskt at bokas hovedtema, foruten krimgåten, er Mym’Hags dragning mot mennesket Therry og følelsene hun får som hun egentlig ikke skal ha. Den indre kampen mellom den hun egentlig er og den hun ønsker å være gir henne mer dynamikk. Men samtidig setter forfatteren i gang en rekke andre mysterier rundt de andre karakterene i boka som jeg blir mye mer nysgjerrig på enn den sure og bitre indre monologen til Mym’Hag. For hva er egentlig bakgrunnshistorien til Therry? Og hvorfor virker Ogen som om han hater halvsøsteren sin, fanden Rasp? Hva er det mellom Den’Dn og Rasp? Og hvordan skal man forklare Rasps iskalde møte med sin egen far som hun bare forlater i fengselet, enda han sannsynligvis er uskyldig?

Dystert og humoristisk på en gang
Fordelen med denne jungelen av ulike konflikter, mysterier og handlinger, er at Holsve klarer å mane frem en dyster, litt uoversiktlig stemning som preger hele boka. Samtidig er historien ispedd enkelte humoristiske elementer som letter det hele fra å bli altfor mørkt og tungt. Jeg har sansen for måten hun utnytter de ulike egenskapene til øyene i Tiladnen. Øyene er inndelt etter de fire årstidene. Dette omfatter ikke bare temperatur og værtype, men også den påvirkningen dette har på dem som befinner seg der. At hun lar menneskene bli yre og merkelige etter å ha vært en stund på en av vårøyene, gir et morsomt innslag, særlig siden det blir observert gjennom Mym’Hag sine uforstående og upåvirkede øyne.

Dommedag og antiklimaks
Etter hvert som vi nærmer oss løsningen på mordgåten, forsterkes konflikten inni Mym’Hag. Hun begynner å reflektere over de moralske aspektene ved skjelkaenes makt over menneskenes liv, og at det kanskje finnes andre mål på hva et menneske er verdt enn de objektive. Dette ser hun med bitterhet gjennom Therrys hengivenhet for den naive, men gode kjæresten Ytrille. Forfatteren understreker det hele gjennom den dramatiske avslutningen der Mym’Hag som er syk av sjalusi får muligheten til å utslette Ytrille på hennes dommedag.

Hva skjer så med mordgåten? Løsningen blir merkelig blek og forenklet i forhold til den dramatiske jakten på den. Man får aldri noe skikkelig forklaring på motivet for drapene. Selv om skjelkaene føler avsky for menneskene, er dette nok til et hevnmotiv? De skyldige skjelkaene som er forfremmet til guder bærer med seg et hat fordi menneskene er frie. Men er de egentlig det? På overflaten har vi fått nok av eksempler på mennesker som lider under trusselen om dommedag – først for dem selv, deretter for deres barn og familie. Er dette frihet?

At debutanten Mari Moen Holsve er full av fortellerglede og har evnen til å skape både spenning og dramatikk er det liten tvil om, men boka hadde helt klart tjent på en mye strammere redigering. Dette gjelder også i språket. Forfatteren bruker kursiv så flittig at det virker mer forstyrrende enn forsterkende. Det er mulig at det kommer flere bøker om Mym’Hag, og da håper jeg at forfatteren i større grad nøster opp de løse trådene enn tilfellet er i denne boka.

Adele Lærum Duus