Skjerm mot virkeligheten

Ingen så hunden er en islandsk bildebok, som er basert på en enkel og effektiv visuell ide. Vi følger den navnløse hunden, fra han en julaften kommer til en liten familie på Island.

I begynnelsen er alt fryd og gammen, og hunden leker begeistret med barna. Men så, neste jul, kommer dét inn i tilværelsen som fullstendig skal parkere hunden på sidelinjen: lesebrett, mobiler og i-pader! Fra og med det øyeblikk menneskene får dette nymotens utstyret i hendene, er de som hypnotisert. Ingen ser lenger opp fra skjermene, de legger knapt merke til at hunden eksisterer.

Jeg røper vel ingen stor hemmelighet om jeg antyder at boken utvikler seg til en ikke helt upresis satire over moderne menneskers skjermavhengighet.

Se meg!

Hunden prøver med alle midler å få menneskenes oppmerksomhet; den begynner å vaske opp, den støvsuger, den klipper til og med plenen. Men nei, ingen reaksjon fra de tobente. I omtalen fra forlaget heter det at det finner sted en reversering av rollene til dyr og mennesker, hvor dyrene oppfører seg som folk, mens menneskene er umælende og passive. En annen måte å se det på er at menneskene agerer som barn, mens hunden er den voksne, som utfører all slags daglige gjøremål, som de barnaktige menneskene fullstendig tar for gitt.

Konseptet gir illustratøren anledning til å tegne mange varianter av det samme motivet, med en aktiv, seende og kontaktsøkende hund, innrammet av mennesker som er blinde for omgivelsene, fordi de sitter med skjermen trykket til ansiktet. Mønsteret er gjenkjennbart, ironisk og satirisk, og treffer noe i tiden som mange kan kjenne seg igjen i.

Til byen

Men hvordan få utvikling i denne historien? Bildebok-skaperne introduserer en katt, som deler hundens irritasjon over de livsfjerne menneskene. Sammen drar de to til byen, hvor de fortsetter med de mest spektakulære forsøk på å bryte igjennom muren av dataskjermer. De prøver seg som alt fra rockeartister til pantomimekunstere à la Marcel Marceau, (et favorittgrep blant animatører, men litt mer uvanlig i en bildebok, der de fleste jo er naturlig tause). Kanskje det mest minneverdige bildet i hele boken er av hunden og katten som sitter på kino og ser på en film av Lars von Trier (dette er vel å merke den danske oversettelsen), hvor de selv spiller Batman og Robin. Men selv i kinosalen sitter menneskene med sine egne medbrakte skjermer presset opp i ansiktet!

Det hele ender med at hund og katt leier et fly og tar av til værs. Og nå først, når det er for sent, blir barna de har forlatt oppmerksom på dem, idet de flyr forbi. Slutten mer enn antyder en mulig oppfølger i det som kan bli en bokserie, med sluttstrofen «Og nu begynder et nyt eventyr!».

Tegning over tekst

Illustrasjonene er jevnt over enkle, lettleste og effektive, i det som minner om en klassisk tegneserie- eller animasjonstil. Enkelte litt kjappe anatomiske snarveier til tross, dette er tegninger som burde appellere til barn, også til dem som ikke nødvendigvis er så glad i å lese. Historien kan langt på vei forstås uten ord. Faktisk virker det som om den visuelle historien her er det viktigste, og teksten fungerer mer som et tillegg, som utdypninger av tegningene. Inntrykket blir understreket av at tekstforfatter Bjarki Karlson ikke engang er nevnt på forsiden.

Teksten forteller historien med rim, i en ganske så løs og ledig, muntlig stil, dette er dikt som har et heller avslappet forhold til rytme og rimmønstre. I dansk oversettelse lyder dette greit nok, men kanskje ikke så mye mer. «Ingen så hunden» er nok ikke en bok som vil bli husket først og fremst for de språklige, litterære kvalitetene, selv om det jo duger for formålet. Men, det kan jo tenkes at det sitter bedre i originalspråket.

Kort sagt: Ingen så hunden er en sympatisk, lettlest bildebok, basert på en treffende ide, som er gjenkjennelig både for barn og voksne. Noen milepæl i barnelitteraturen er det vel neppe, og heller ingen naturlig favoritt til å stikke av med prisen for beste nordiske barne- og ungdomsbok. Men spesielt noen av bildene av en betuttet hund omgitt av skjermfikserte mennesker, er presise og minneverdige. Så treffende er de faktisk at det er gode sjanser for at du kan få poden bort fra i-poden lenge nok til å se på dem.