Skjønnhetsdronningen i bokskapet

Skjønnlitteraturen ble ikke viktig for meg før jeg begynte på gymnaset. Da flyttet jeg fra Hamarøy til Nordfjordeid, der de hadde et velutstyrt folkebibliotek. Tilbudet mitt før det besto av noen ytterst få titler i bokhylla hjemme, ingen av dem barnebøker, og av et skap med 200-300 bøker i det bitte lille klasserommet jeg tilbrakte mine syv første skoleår i. Alle bøkene der var innbundet i brunt innpakningspapir, og vi fikk låne med oss to hver på lørdager, hvis vi ville. Jeg ville ikke. I løpet av mine syv år på folkeskolen leste jeg kanskje ti bøker til sammen. Verken mamma, pappa eller søsknene mine leste bøker. Fra jeg var 14 til jeg var 17 hadde jeg ikke tilgang til annen litteratur enn bøkene vi hadde hjemme. Slik var Norge, også, i folkeopplysningens gullalder. Min åndelige føde besto av radio og ukeblad.

I skolens bokskap oppdaget jeg endelig en tittel, Skjønnhetsdronning, som appellerte til meg. Skjønnhetskonkurranser visste jeg mye om. Min eldre halvsøster kjøpte Det Nye, som på den tiden arrangerte kåringen av Frøken Norge. Kandidatene ble presentert uke etter uke, med mange sider hver gang. Jeg beundret dem over alle grenser. Idolet var Jorunn Kristensen fra Moss, som i 1959 ble nummer 2 i Miss Universe-konkurransen og få måneder seinere giftet seg med filmstjernen Barry Coe. (De er ennå gift, leste jeg nettopp. Han serverer henne kaffe på sengen hver morgen).

Skjønnhetsdronning handler om en arbeiderjente fra Lambertseter som blir Frøken Norge. Boka kom ut i 1956 og fikk Kirke- og undervisningsdepartementets pris for beste barne- og ungdomsbok det året. Jeg var elleve da jeg leste den. Boka åpnet øynene mine på flere måter. Skildringen av et arbeiderhjem i en drabantby i Oslo var annerledes enn alt jeg hadde lest før. Ifølge ukebladene og radioens barnetimer jobbet alle fedrene sørpå på kontor, var gift med damer som kalte dem ”Skatten min” og hadde velkledde, snusfornuftige barn som aldri hevet stemmen. Skjønnhetsdronning var noe annet. Jenta som et stykke ut i boka blir Frøken Norge, sover i et kott, krangler med foreldrene, løper beina av seg som ekspeditrise i et parfymeri og blir presset til å slanke seg, et fenomen som slett ikke er nytt, altså. At jentene i Frøken Norge-konkurransene kunne leve vanlige liv og være helt alminnelige inni, gjorde dem ikke mindre fascinerende for meg. Tvert imot. At de hadde sitt å stri med, slik jeg selv definitivt hadde, fikk dem til å lyse enda sterkere. Hvordan boka slutter, husker jeg ikke. Jeg har et svakt minne om at hovedpersonen blir gift med en solid, norsk gutt og innser at det indre tross alt er viktigst. Akkurat det hadde jeg mine tvil om. Min besettelse lå i at jeg trodde jeg fikk innblikk i hvordan skjønnhetene jeg beundret så høyt, egentlig hadde det. Mitt eget indre var et overopphetet kaos som jeg for en hver pris måtte skjule.

Da jeg var tolv, sa to klassevenninner til meg at jeg oppførte meg som en jente, og hvis jeg fortsatte med det når vi begynte på sentralskolen, kunne det gå meg ille. Jeg kastet alle jentegreiene mine. Utklippene med Jorunn fra Moss gikk rett i ovnen en dag jeg var aleine hjemme. Jeg bestemte meg for å bli gutt på ordentlig. Etter ei stund hadde jeg lurt alle til å tro at jeg var det.