Skjulte kodar. Niels Henrik Abel – Ein biografi

Den er et eksempel på at en god popularisering kan nå en helt ny gruppe lesere. Stubhaug har klart å kombinere usedvanlig vellykket og klar kunnskapsformidling med en fremstillingsform som ikke undervurderer sin leser. Denne kombinasjonen gjør at også voksne lesere kan ha stor glede og nytte av denne biografien.

Å skrive biografi er en vanskelig oppgave. Ingen kan vite alt om et annet menneskes liv. Kilder kan være mangelfulle og motstridende. Handlinger og ord kan dokumenteres, mens motivasjonen for dem må tolkes. Det største problemet ligger imidlertid i selve biografisjangeren. En biografi skal tegne et sannferdig bilde av den biografertes liv i en sammenhengende fortelling. Men menneskelivet er og oppleves ikke som en slik enhetlig og sammenhengende historie. Biografen vil være nødt til å ’tvinge’ det livet han beskriver inn i en narrativ form – en konstruksjon som som oftest gjøres etter at det beskrevne livet er over. Mennesker som får skrevet sin biografi er ofte menn og kvinner som har utført bedrifter som anses som store og viktige. Da blir faren stor for at biografen tolker begivenheter og karaktertrekk i lys av forestillinger om spesielt begavede mennesker. I Marianne Egelands biografistudie Hvem bestemmer over livet?(2000) påviser hun mange tilfeller av det hun kaller naive biografier som ikke synes å tematisere eller ta konsekvensene av slike problemstillinger.

Arild Stubhaug er matematiker og poet. I 1996 publiserte han en akademisk biografi om den verdensberømte norske matematikeren Niels Henrik Abel (1802-1829) med tittelen Et foranskutt lyn – Niels Henrik Abel og hans samtid. Denne ble svært godt mottatt av anmeldere og lesere. Den ble belønnet med Brageprisen samme år, og utgitt i utlandet: Forlaget Springer, som er verdens største utgiver av forskningslitteratur om matematikk og naturvitenskap, har sørget for oversettelser til engelsk, tysk, fransk og japansk. Stubhaug har også utgitt en biografi om en annen stor norsk matematiker, Sophus Lie, som levde på annen halvdel av 1800-tallet (utgitt i 2000). I 2002 kom en ny biografi fra samme epoke i norsk historie – denne gang om juristen og poeten Conrad Nikolai Schwach (1793-1860). 

Stubhaugs fremstilling av Abels liv er pedagogisk formidling av historie på sitt aller beste. Abels liv anvendes også til å fortelle om hvordan det var å leve i Christiania på tidlig 1800-tall. Dette er like mye en idéhistorisk fremstilling av en tid som en historie om ett enkelt individ. Leseren lærer om reformene i norsk skole, om de første årene til Universitetet i Oslo (grunnlagt i 1811) og om akademisk liv og praksis i europeiske storbyer som Berlin og Paris. Stubhaug begrenser heller ikke sitt fokus til naturvitenskapenes område, men gir innblikk i andre sfærer, som teaterlivet, den litterære romantikken og opplysningstidens idealer i brytning med teologien. De historiske hendelsene knyttes likevel alltid til Abels liv – og oppleves ikke som bakteppe. 

Fremstillingen av Niels Henrik Abel som individ er også svært vellykket. Biografen fremstår verken som naiv i sin tiltro til hva han kan forklare med sikkerhet om sitt objekt eller som hemmet og redd for å presentere og stå for sin tolkning og forståelse. Denne biografiske klokskapen kommer til uttrykk i passasjer som den følgende, hvor Stubhaug foresøker å forstå hvorfor Abel isolerte seg i Paris og ikke purret på svar fra den store franske matematikeren Cauchy som skulle vurdere hans såkalte Parisavhandling (en avhandling som forsvant og som ikke ble funnet før etter hans død): 

Han gjekk og venta på svar.

Ein kan for eksempel lure på

 kvifor han ikkje gjekk på forelesingane til Cauchy […]

Men kanskje hang det nettopp saman med

 vissa om på den eine sida å ha arbeidd fram noko banebrytande og på den andre sida opplevinga av å ikkje bli vurdert til noko.

Kanskje

 dette misforholdet mellom det han i eigne auge representerte og det han i verdas auge var, i praksis gjorde det vanskeleg med ein normal sosial kontakt.

I alle fall

 heldt Abel seg meir og meir for seg sjølv. (s. 102, mine uthevinger)

Forfatterens bruk av mange premisser som innledes med usikkerhetsmarkører som ”kanskje” og som fører frem til et faktum som markeres med ”i alle fall”, er typisk for fremstillingen. Slik unngås både overmodig sikkerhet og rigid redsel for å ta feil eller ”spekulere”. En slik form vitner om en biograf som tematiserer og opprettholder distansen mellom fortelling og historisk virkelighet. 

Jeg har også stor sans for hvordan Niels Henrik Abels liv beskrives. Dette gjøres med en åpenhet, sans for mangetydighet, paradokser og mangfold som livet preges av. Det er lett å forenkle både oss selv og andre når vi skal oppsummere et liv. Stubhaug beskriver for eksempel Abels middelmådighet i andre skolefag enn matematikk, hans interesse for teater, hans manglende evner i praktisk matematisk tenkning, hans sterke sosiale behov, tanker om prostituerte, beskrivelser av grove vitser og omsorgsevnen i forhold til søsknene. Forholdet til forloveden Christine Kemp fortelles det også om på en kompleks måte. Mellom linjene aner leseren at Abel har vært glad i Christine, at han har tvilt på forholdet, og at han kanskje også elsket en annen kvinne. Stubhaug klarer å beskrive dette med en imponerende åpenhet, og etterlater leseren med et inntrykk av at alle de tre hypotesene kan ha stemt på samme tid, samtidig som man ikke kan la være å undres over hvordan det ’egentlig’ var. 

Fremstillingen av Abels liv er gjennomsyret av et eksistensialistisk perspektiv. Abel fremstår som et menneske som har hatt store sorger og problemer, bl.a. knyttet til en svært vanskelig familiehistorie med to alkoholiserte og skandaliserte foreldre. Samtidig opplevde han gleder, faglig anerkjennelse og gode vennskap i sitt korte liv. Niels Henrik fremstilles som et menneske som var aktivt tilstedeværende og velgende i sitt eget liv. Stubhaug er sympatisk innstilt til sitt objekt, men heroiserer ikke. Motgangen i Abels liv presenteres ikke med determinsitiske eller naturalistiske virkemidler som historien om et stakkars geni som ble forbigått og ikke fikk den oppmerksomheten han fortjente. Niels Henrik Abel synes som et menneske med svært gode faglige og sosiale evner. Han opplevde også store motganger, faglige forbigåelser og sorg. Han visste at han hadde gode evner, og dette gledet ham men gjorde ham ikke upåvirkelig for hva andre syntes om ham. Livet hans ble preget av både heldige og uheldige omstendigheter – og i høy grad av egne, selvstendige valg. Denne kompleksiteten har Stubhaug klart å beskrive i sin biografi som anbefales på det sterkeste til både ungdom og voksne.