Tittel: Skorpionen
Tekst: Hæge Follegg Pedersen
Forlag: Cappelen
Årstall: 2006

Skorpionen

Uengasjerende problemroman

Samler en de mange vanskelige tema fra avisreportasjenes kartlegging av sosiale problemer, vil denne boka antakelig romme de fleste, bortsett fra narkotika og prostitusjon. Det kunne blitt ei tårevåt skillingsvise. Romanen har pretensjoner om å være noe mer, noe den ikke greier, og fortellingen faller dermed til jorda og der blir den liggende.

Hæge Follegg Pedersen er en erfaren og produktiv forfatter; med Skorpionen utgir hun sin 14. bok siden 1984. Forfatterskapet har hatt en pause siden forrige ungdomsroman Veit du hvem jeg er? som kom i 2002. Store deler av forfatterskapet har dreid seg om outsideren, det utsatte barnet eller ungdommen i vanskelige sosiale omgivelser. Det kan virke som om forfatteren nå har gått tom på dette feltet. Det pøses på med tung problematikk uten at dette bidrar til å skape god litteratur.
Årets lille roman makter ikke å skape noe som beveger, fortellingen fester ikke grepet i leseren.

Sine få sider til tross, rommer romanen et usannsynlig bredt utvalg av menneskelige tragedier og sosiale problemer. Utgangspunktet er dramatisk: Stine, femten år blir forlatt av moren. Hun simpelthen går sin veg og blir borte, og Stine og moras samboer Jan sitter igjen og vet ikke hva de skal stille opp med overfor politi, omgivelser eller seg sjøl. Moras arbeidsledige, drikkfeldige og høyst usympatiske samboer har vært voldelig tidligere, og er redd for hva Stine kan beskylde ham for. Stine har blitt herset med av mora i alle år, men lengter desperat etter kjærlighet og anerkjennelse fra henne. Faren døde i en ulykke den dagen hun ble født, og hun vet ingenting om han. Hun er venneløs på skolen, blir utnyttet av en gutt i klassen, mobbet fordi hun er for tykk, og alt er i det hele tatt så trist som det kan få blitt. Hos et eldre nabopar får hun litt sympati, men der i huset er kona i ferd med å dø av kreft. Det er bare en tante som utviser en viss varme og hengivenhet for Stine.

Romanens første av fire deler utgjør halvparten av fortellingen. Dette er en førstepersonsfortelling, der vi følger Stines perspektiv og tanker om hvorfor mora har forsvunnet. Gjennom jakten på et svar, finner hun moras dagbok fra tida da mora var på samme alder som henne selv. Mora forteller om mormoras drukning og hennes egen skyldfølelse over det som hendte. Mora er på mange måter romanens egentlige hovedperson, den alt dreier seg om, den uberegnelige og den som er sentrum for oppmerksomhet og kjærlighet fra de andre i fortellingen.

I de tre siste delene er romanen holdt i 3.person, og leseren får se Stine utenfra. Hun lider av angst og går i terapi, der hun veksler mellom å gi furtne og lite samarbeidsvillige svar og komme med lange, velformulerte beskrivelser av egne opplevelser og følelser. Det er vanskelig å tro på disse skiftningene i språket hennes. På de siste sidene i fjerde del som også har tittelen ”Skorpionen”, er det igjen Stine som forteller, og det kommer fram et mulig svar på gåten om moras forsvinning. Kanskje har terapien hatt effekt, eller kanskje er det tantens forsikring om at hun er glad i Stine, som forløser det hun ikke har villet tenke på. Men det spiller egentlig ikke så stor rolle. Teksten evner ikke å skape det engasjementet som skal til for å komme fram til, og undre seg over dette mulige svaret. Det blir for mange tragedier, det er simpelthen ikke mulig å ta dette innover seg uten noen pustehull i alt det triste. Noen løse tråder henger igjen, for eksempel blir det lagt opp til at Stines far har en hemmelig historie, men her forløses ikke den spenningen fortellingen antyder. Personene blir endimensjonale og sjablongmessig tegnet; den forfyllede dagdriveren Jan, den kyniske utnytteren Bent og den kjærlighetsløse mora. Språket mangler de poetiske kvalitetene som kunne reddet denne boka fra å drukne i sin egen problemsaus.



Kommentarer