Tittel: Pustens lov
Tekst: Øystein Stene
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2020
Antall sider: 345

Skremmende aktuell

I denne dystopien møtes framtid og nåtid på urovekkende vis.

I Pusten lov møter vi Alm, en 19 år gammel jente som hele livet har bodd innestengt i Fjordbyen. Fjordbyen ligger i det som engang het Oslo, og er en lukket verden av bygninger bundet sammen med glass-tunneler. Utenfor har naturen tatt overhånd. Trær og busker gror vilt i det som engang var en velfungerende by. Dyr går fritt omkring, sammen med en ny art – de mystiske mapene.

Zombie-lignende vesener

Mapene er mennesker som har blitt utsatt for et virus som finnes i lufta utenfor den hermetisk lukkede Fjordbyen. Viruset angriper hjernen og fratar menneskene sin menneskelighet. De slutter å snakke, slutter å huske, og oppfører seg som en mellomting mellom aper og zombier. Mapene er skremmende. De går rundt i klær, men oppfører seg som dyr. De er uforutsigbare. Sløve i det ene øyeblikket, og så vilt aggressive. De er levende eksempler på hva som vil skje med menneskene i Fjordbyen hvis de beveger seg utenfor glass- og betongveggene og ut i den virusbefengte luften. Mapene er fremmede, men også foreldrene til mange av barna i Fjordbyen.

Mapene er Stenes beste oppfinnelse og setter virkelig lesernes tanker i spinn. Hva er mapene egentlig? De er skremmende forskjellige fra oss, men også skremmende like. De er natur, mens menneskene er kultur, fysisk forhindret fra å knytte seg til naturen. Hva representerer mapene? Kanskje menneskehetens framtid. Hvis vi ikke slutter vår rovdrift på jorda, vil vi sakte ende opp som umælende dyr – og all kultur vil råtne og forsvinne. Eller er de en visjon for hva mennesket kan og bør utvikle seg mot? Flere mennesker i boka forlater frivillig den innelukkete tilværelsen og utsetter seg for den uunngåelige transformasjonen over til en annen tilstand.

Verden etter katastrofen

Stene skriver fram en spennende verden, og da tenker jeg ikke på livet bak murene i Fjordbyen. Det er akkurat så kjedelig og forutsigbart som man kunne tenke seg. Nei, det er når Alm forlater Fjordbyen, på jakt etter sitt opphav, at handlingen bokstavelig talt bretter seg ut. Alm er immun mot viruset, og kan derfor bevege seg fritt omkring. Lukter, lyder og farger trenger fram fra sidene, og leserne blir dratt med på reisen, nedover E18 i retning Årjäng. Vi møter bilvrak på motorveiene, forlatte veikroer og grensestasjoner, og tomme, gigantiske kjøpesentre. En verden nesten uten mennesker, og en og annen uforutsigbar mape.

Det er noe dypt fascinerende og skremmende å tenke seg den virkeligheten man kjenner så godt – uten mennesker, biler og alt det andre som følger med sivilisasjonen. Bare tenk på Pripyat, byen som ble forlatt etter Tsjernobyl-katastrofen. Nå vokser det trær overalt, og ville dyr gresser i midtrabattene. Det er denne virkeligheten Stene maler fram, på en enkel og effektiv måte.

Et innestengt handlingsrom

I Pustens lov er det stor forskjell på hva som skjer bak murene og utenfor. Innenfor er samfunnet gjennomregulert, forutsigbart – og kjedelig. Dessverre er det også kjedelig å lese om (hvis det da ikke er et poeng at leserne skal kjenne på den samme innestengte monotonien som preger innbyggerne i Fjordbyen). Jeg forstår at vi må introduseres for dette miljøet før vi opplever virkeligheten utenfor, men flere personlige konflikter hadde gjort denne delen mer engasjerende. Man ønsker seg noen flere drittsekker blant Alms jevngamle, en mer usympatisk lederfigur, en sjalu venn, ja et eller annet relasjonelt snusk som kan sprite opp konfliktnivået. I stedet må man lide seg igjennom lange filmkvelder og «face-time» på devicen kamkommen. Først på side 145 blir Alms vilje vekket, og da bærer det ut av byen og inn i eventyret.

Stene har konstruert romanen sin i to ulike tidslinjer. I annet hvert kapittel følger vi handlingen i romanens nåtid, i de andre kapitlene får vi menneskehetens, Fjordbyens og Alms historie fram mot startpunktet for nåtidshandlingen. Noen ganger fungerer dette grepet godt. Fortiden forklarer nåtiden. Andre ganger blir man bare irritert fordi framdriften hele tiden blir stykket opp. Flyten forsvinner. Grepet blir en mani, en fiks ide som Stene har satt seg fore å gjennomføre, koste hva det koste vil. Det er lov å håpe at Stene kommer på bedre tanker i bok to og tre i denne bebudete trilogien.

Framtiden

Alt ligger nå til rette for en spennende og interessant fortsettelse. Mange tråder er lagt ut, og flere mysterier venter på å bli oppklart. Mapene, miljøet og Alms leting etter mening fascinerer, og vil forhåpentlig holde på lesernes interesse gjennom to bøker til. De lite kompliserte relasjonene mellom menneskene i Fjordbyen skal nok bli utfordret. Og for de mer filosofisk anlagte leserne er det nok å tenke på. Hva blir menneskenes videre skjebne? Vil de klare å utvikle en vaksine som gjør dem immune mot viruset? Og i så fall: Hva skjer da med vårt forhold til naturen, dyrene og menneskets nærmeste slektninger, mapene? Det er akkurat som boka åpner for en endelig løsning der en vakker verden med planter og dyr utfolder seg fritt og naturlig – uten den destruktive menneskerasens innblanding. En eventuell vaksine vil da være en tragisk løsning.

 



Skrevet av:
Kommentarer