Tittel: Håpebobler: Rare rim og smilevers
Tekst: Per Axel Prydz
Illustratør: Agnese Spridzáne
Forlag: Aschehoug
Årstall: 2022
Antall sider: 65

Skrøner og livsråd på rim

En fantasifull versebok som først og fremst byr på tøys og moro, men også litt alvor. Den oppleves imidlertid noe rotete og litt i utakt med tiden.

Håpebobler er debutboka til Per Axel Prydz (f. 1948). Boka består av en rekke korte tekster som er skrevet på rim, og illustrert av latviske Agnese Spridzáne.

Tittelen Håpebobler er hentet fra det siste verset i boka – et vakkert, poetisk vers. Barna sitter på takene og blåser håpebobler ut i natten. I boblene har de puttet drømmer om fred og rare historier som skal fly ut i verden og etter hvert kanskje bli til stjerner. Tekst og bilder her får en ekstra dimensjon i våre dager, med tanke på krigen i Europa. «Håpebobler» er et fint ord, men representerer allikevel ikke storparten av innholdet i boka. Det siste verset skiller seg ut og oppleves ikke egentlig som en naturlig avrunding. Undertittelen «Rare rim og smilevers» er mer treffende for det du får her: tullete, underfundige, uskikkelige rim og regler.

jaunie izmeri

Bokas hovedperson er skoleeleven Pål. Han er stemmen bak de fleste tekstene, som er skrevet i jeg-/vi-form og med enderim. Noen få ganger er det også andre som «snakker». Pål er en aktiv gutt med sprøe påfunn, som dytter læreren sin ut i bassenget, går på epleslang, stjeler kaker og legger seg til å sove uten å pusse tenner. Han er også glad i familien sin, og har fantasifulle dagdrømmer, blant annet om å styre verden – fra datamaskinen.

I tillegg til humor byr Håpebobler på filosofiske undringer og livsråd. Enkelte tekster berører mer enn andre: Verset «Igjen og igjen» handler om mobbeofferet Nora og klassekameratene, som har dårlig samvittighet for at de ikke sto opp mot mobberne. Her ligger det både en sår erkjennelse og en oppfordring til leserne. «Møkkaspråk», som setter fokus på hvor rar stavemåte visse ord egentlig har, lar leseren filosofere både over språket og hva vi egentlig tar for gitt: «Vi skriver dum, men sier dom / og staver skum for skom …»

Virker litt tilfeldig satt sammen

Pål bor i blokk med mor, far samt ett (eller to?) yngre søsken; han har besteforeldre, tante og onkel i nærheten. Det er vanskelig å helt forstå hvor mange søsken han har. Verset «Klissvåt, sursøt raring» handler om gledene og sorgene ved å ha en lillebror – jeg antok at det var Pål som fortalte om sin lillebror. Men på et familiebilde mot slutten ser man en liten jente med helt annerledes utseende enn lillebroren.

Det fins også et par andre slike logiske brister. Verset «Frosk i senga» handler om at Pål blir skremt når venninnen Ninni legger en slange i senga hans (hun skulle hevne at han la en frosk i hennes.) Men i et senere vers har han selv en lignende slange som kjæledyr. I og med at han er dus med en slange, stusset jeg over at han ble så redd. Videre ser Ninni normalt høy ut på illustrasjonen i nevnte vers, for deretter å bli omtalt som «vesle» og «lille» Ninni. Dette fikk jeg heller ikke helt til å stemme. Som leser blir jeg litt usikker: Er det samme Ninni, og er det samme slange som omtales i de ulike versene?

Tekstene er ikke plassert i noen åpenbar kronologisk rekkefølge, og hopper raskt fra det ene til det andre temaet. Fra å omhandle mobbing på en side, beskrives en deilig fantasifull drøm om skattekistedykking på neste side, for deretter å handle om følelser på siden etter. På ett og samme oppslag handler det ene verset om å ha alvorlig allergi, mens det motsatte verset handler om å tro at man er syk når man ikke er det.

Jeg undrer meg litt over utvalg og plassering av versene, og hadde ønsket meg en tydeligere rød tråd gjennom boka.

Leseren vil nok iblant oppleve at dette er tekster som fortelles fra «fra gutt til gutt». Her deles gutters tissetips og tisseerfaringer på «karslig» måte. Noe problematisk er verset «Vanvittig farlig». Her ser vi at Pål er bandasjert og kraftig forslått etter å ha blitt banket opp av en jente da han prøvde å kysse henne. Teksten konkluderer med at jenter er vanvittig mer farlige enn det meste annet i livet. Jeg tror dessverre at denne humoren vil oppfattes som gammeldags – dette klinger ikke bra i en moderne barnebok.

jaunie izmeri

Tettpakket

Illustrasjonene er i tegnet digital collagestil, med fine farger og stor detaljrikdom. De følger teksten ganske slavisk, med det mener jeg at så å si alt innhold fra teksten er illustrert. Det som ikke er plass til i hovedtegningen, er ofte lagt inn som små, dekorative elementer rundt i kantene av arket. Teksten har ofte mange ord og uttrykk, og når «alt» skal med også i bildene, føles det til tider som om tekst og bilder kjemper om plassen. Det kunne vært en fordel for leseren med noen pusterom. Kompliserte illustrasjoner krever enkle tekster – og omvendt. På noen oppslag fungerer allikevel samspillet mellom tekst og bilde bra. Jeg vil trekke fram «Pøsregn» som eksempel. Denne illustrasjonen er nydelig utført, stemningsfull og avdempet, og formet slik at den danner naturlig lesero rundt verset.

Boka er ganske tettpakket. Men man kan velge å se på den som en skattkiste, der man trekker opp én skatt av gangen. For det geniale med enkeltstående vers, er at man kan velge å slå opp på hvilken som helst side og få servert en avsluttende liten fortelling.

 

jaunie izmeri



Skrevet av:

Kommentarer