Skugge under Grønskarvet

I skyggen av Gud

Øyvind Lauvdahls forside er inndelt i tre flater. Forgrunnen er tydelig opptegnet, ganske mørk, sentrert om et alvorlig jenteansikt med svært talende øyne. Hun er omkranset av myrull og en hoggorm. I midten av bildet ser vi en U-dal, et ganske åpent bygdelandskap: grønne åkrer, og en landsby som er gjennombrutt av en slyngende elv. Bakgrunnen viser en lys himmel og opplyste blåner. Elva i midten tar myrullens farge og hoggormens form opp i seg og forbinder jenta i forgrunnen med de opplyste fjellene i bakgrunnen. Det er som om hun ikke har noe med landsbyen å gjøre, men tilhører myra og fjellet – for over de tre billedflatene svever et løsrevet fjell. Hvordan skal jenta forholde seg til det?

Hildegunn Dale har tidligere gitt ut tre diktbøker for voksne. Der setter hun fokus på landskapet og sansningen av det. Denne første barneboka hennes, Skugge under Grønskarvet, handler om en jente, et fjell og Gud. Det er en poetisk, symbolladet og flertydig tekst, illustrert av Øyvind Lauvdahl på en måte som understreker angsten i gudsforholdet.

Kanskje handler det også om isolasjon? Jenta står utenfor i det lokale menneskelige fellesskapet. Det er derfor tyr hun til fjellet og myrullen. Eller omvendt, hennes hang til å oppsøke fjellet og myrullen hindrer henne i å delta i fellesskapet. Og skjønt det finnes et håp om at venninnen som har funnet en annen kanskje kommer tilbake til henne, eller til fjellet, så er det jentas eget forhold til fjellet og Gud som står i fokus.

”Min Gud kan flytte fjell. Eg veit at berre eg trur sterkt nok så vil han flytte Grønskarvet, med gul sol som badar i fossen. […] Og eg må ein dag ha det endelege beviset for at Gud verkeleg kan flytte Grønskarvet. Sleppe sola inn mens eg et frokost.” (s.5)

Tilsynelatende har jenta behov for et gudsbevis, det former seg som en konkretisering av det religiøse språkets symboler. Men det viser seg snart at gudsbeviset egentlig ikke er et behov for å få bekreftet at Gud finnes, men at jentas tro er sterk nok. Det er hun som settes på prøve, ikke Gud.

Skugge under Grønskarvet har en billedfremkallende tekst. Billeduniverset er hentet fra Bibelen, fra folkeeventyr, og misjonsblader, og kanskje fra en rekke andre kilder. Det gir et litt underlig, gammeldags uttrykk for kulturell kompleksitet. Jenta forankres i det lokale og naturnære, men frykter ytre forandringer og påvirkninger, som for eksempel byfolks invasjon av landsbygda, og hun ser gjerne at Gud flytter Grønskarvet til Kina slik at kineserne kan begynne å dyrke myrull. Selv frykter hun å forandre seg.

Dette er ikke en belærende religiøs barnebok som skal overbevise barna om at Gud finnes, slik vi tidligere har sett mange av fra de religiøse forlagene. I stedet er dette en enhetlig, intens og kompleks litterær skildring av religiøs angst, kanskje spesielt i forbindelse med pubertet. Gud finnes, det er jentas utgangspunkt, det er hun selv som er problemet. Duger hun? Tror hun sterkt nok? Hvis hun ikke tror nok, så er hun ikke god nok for Gud, og da er hun fortapt.

Jenta på forsiden så så alvorlig på meg at jeg egentlig ikke hadde lyst til å åpne boka og bli involvert i hennes problemer. Men nå som jeg først har gjort det, takker jeg min skaper for at jeg slapp å vokse opp i et miljø der barna får religionen i hodet.

Skugge under Grønskarvet tematiserer kristendommens angstfremkallende potensial, og den gjør det på en måte som virker distanserende. Det er et uvanlig grep i barnelitteraturen og et forunderlig fenomen i en førstepersonsfortelling. Leseren tenker jentas tanker, og vi forstår at hun er ridd av angst, men vi deler den ikke, og vi kjenner oss ikke igjen i henne. Kanskje det er bra? Kanskje det ville blitt for mye for oss om jentas angst skulle blitt til å ta og kjenne på?

På den andre siden aksentuerer fraværet av en identifikasjonsmulighet det fremdriftsproblemet som følger av fortellingens komposisjon: Den er scenisk bygget opp. Det er ikke handlingstråden som er det interessante, fokuset er i stedet lagt på de bildene som hver scene kaller frem, mer spesielt på den spenningen mellom ordenes konkrete og abstrakte betydning som bildene kaller frem. Men når vi for eksempel leser at jenta er redd for at Gud ikke liker svarte lam, blir den konkrete betydningen dette får i fortellingen mindre interessant enn det gedigne teologiske problemet som en abstrakt fortolkning åpner opp for.

Hvis spørsmålet er om boka når frem til barn som ikke deler jentas referanser, så kan jeg ikke svare annet enn at det tror jeg ikke, og det skyldes at dens kvaliteter hviler helt på leserens evne til å åpne seg for flertydighet. De får liten dra-hjelp med hensyn til fremdrift og handlingstråder. Derfor krever boka en lesererfaring, for ikke å si en kulturell erfaring, som de færreste barn besitter. Derimot kan boka nå frem til voksne fordi stoffet som blir behandlet tilhører kulturens komplekse, sentrale spørsmål med hensyn til både tro og tvil og tilhørighet. Og jeg tror absolutt at den kan fortelle barn som lever i strengt kristne miljøer at det i hvert fall finnes én forfatter som vet hvordan det er. Så blir de ikke fullt så alene.