Skummelt

Lite skummelt i fortelling fra sirkusmiljø

Av Åse Kristine Tveit

Når ei bok har tittelen Skummelt, satt med bloddryppende skrift, sammen med to lysende øyne på omslaget – da venter en seg hårreisende saker. Men det blir leserne stort sett snytt for i denne høytlesingsboka. Omslaget lover langt mer enn det kan holde.

Hva gjør en kolerisk sirkusdirektør når tryllekunstneren ikke finner kanin i hatten, sjongløren mangler baller i lufta og hans egen hatt fordufter? Han gir sine uheldige ansatte avskjed i grenseløs unåde, og fortsetter med stadig mindre stab og krympet program. Men i grunnen er sirkusdirektør Tornado en snill mann, og han blir ganske så lei seg over alt og alle som forsvinner. Må han avvikle hele sirkuset sitt og vende hjem til Porsgrunn? Heldigvis finnes det etterforskere ved sirkuset; tvillingene Ida og Ingri, og engstelige lillebror Ingebrigt, den tvangsutnevnte assistenten deres. Sammen forsøker de å oppklare gåtene.

Den som fører ordet er Karsten, et pinnsvin som nær blir overkjørt av sirkusfamilien til Ingebrigt. De to blir bestevenner, og er fortellingens helter. Karstens fortelling framkommer i dagboksform; til pinnsvin å være er han en overraskende god skribent. At et pinnsvin skriver dagbok er lett å akseptere i en fortelling der lite er framstilt som realistisk. Språket er preget av muntlighet, og både språk og struktur gjør dette til ei høytlesingsbok for mindre barn.

Etterforskningen fører assistenten Ingebrigt og hans pinnsvin-assistent inn i mørke grotter, dype skoger, høye fjell og ikke minst: til et sminke-home-party med 12 voksne damer og 14 nieser. De besøker også den mystiske Hattemakeren – han ingen har sett, men alle frykter. Likevel blir ikke denne fortellingen skummel. Når både tittel og forsideillustrasjon signaliserer grøss, forventer leseren gåsehud og frydefull opplevelse av farlighet. Her er det lite av slikt. Etterforskningen står i stampe, det er mye gjentakelse av dialoger mellom tvillingene, og av sirkusdirektørens skiftende humør og raseriutbrudd. Dette blir i lengden både kjedelig og irriterende. Små hilsner til den hardkokte krimsjangeren merkes. Jeg smiler litt av Karstens forhold til blandingen av melk og vann, som minner ikke så rent lite om Raymond Chandlers helt Marlowe og dennes forhold til whisky. ”Jeg gjør hva som helst for skikkelig oppvarmet melkevann” (s. 108).

Gåtene får sin løsning, ikke uventet i bokas slutt, på selveste julekvelden. Og det er på dette punktet at denne fortellingen faller fra hverandre. Løsningen er overraskende, men samtidig temmelig ulogisk og holder etter mitt skjønn ikke vann i forhold til andre av fortellingens elementer. Uten å røpe hva løsningen går ut på, vil jeg hevde at den er påtrengende pedagogisk, ved at den gjerne vil gi sjøltillit til den som er redd. Som Ingebrigt og Karsten, må ofte den redde være veldig modig, fordi den redde må overvinne sin redsel for å komme videre på sin veg. Våre to helter overvinner sin redsel fordi de vil hjelpe hverandre i vanskelige situasjoner.

Skummelt er også utkommet som lydbok, der Klaus Hagerup leser. Da går en imidlertid glipp av denne bokas beste kvaliteter, nemlig Karine Haalands pennetegninger i hennes karakteristiske stil. Disse svart/hvitt illustrasjonene veksler mellom å være stemningsfulle og komisk actionfylte. Karstens engstelige blikk oppover mot Hattemakerens skumle hus i det fjerne mens han tviholder i dyna si, minner om artsfrenden Ludvig hos Kjell Aukrust. Begge er de trygghetssøkende og hjertegode karer. Haalands karikerte framstillinger av de tobeinte i fortellingen, er med på å forsterke de surrealistiske sidene ved den.