Tittel: Skyenes prins
Tekst: Christophe Galfard
Illustratør: Vincent Dutrait
Oversetter: Marte Gresvik
Forlag: Gresvik forlag
Årstall: 2011
Antall sider: 324

ISBN 978-82-93049-02-9

Skyenes prins

EN SUKRET PILLE

Luftig miljøfabel som sliter med å få på plass fortellingens kausalitet.

En fabel for vår tid – med innlagte faktabokser
Skyenes prins er første bind i en forespeilet serie på tre om hvordan den tungnemme, men – selvsagt – utvalgte Tristan Drake en gang i nær fremtid må redde vår verden fra den onde Tyrannen, som helst vil ødelegge jordas klima bare fordi han kan. Tristan bor på en sky (!) sammen med et lite lokalsamfunn av opposisjonelle royalister som sammen skjuler prinsesse Myrtel fra nevnte Tyrann. Men idet skyen oppdages av fienden må han flykte sammen med den mer oppvakte vennen Tom. De to kameratene må forsøke å kontakte motstandsbevegelsen annetsteds slik at de kan befri den nå fangede prinsessen før hun henrettes ved plankedøden.

Forfatter Christophe Galfard er visstnok elev av Stephen Hawking, og Skyenes prins er en bok med et formål. Den forsøker åpenlyst å mobilisere unge lesere i kampen mot en kommende økologisk katastrofe, ved å lære dem grunnleggende naturfaglige kunnskaper uten at de merker at de blir belært. Mellom flere av kapitlene får vi derfor små fakta-ark som på enkelt og direkte vis forklarer atmosfæriske og kosmologiske fenomener, som for eksempel lys, farger, oksygen og drivhuseffekten. I sentrum av romanen finner man en rekke flotte fargeplansjer med fotografier av jorda, universet, skyer og så videre, med informative billedtekster. Og teksten selv er utstyrt med lekre, tegneserieaktige illustrasjoner (ved Vincent Dutrait) som sender tankene i retning av japansk animé. Særlig omslaget, der vi ser en ung mann sitte på et byggverk i tre oppe på en sky og stirre tankefullt ut i den blå luften, kan minne om vakre Studio Ghibli-produksjoner som Nausicäa eller Laputa – himmelslottet, også de miljøfabler for vår tid.

Men med sammenligningen med mesterverk som nevnte Ghibli-filmer melder også de kritiske innvendingene seg for leseren. For til tross for alle gode intensjoner, til tross for solide faktakunnskaper og en lekker innpakning, til tross for at jeg elsker fortellinger der luftrommet er handlingens viktigste tumleplass, er ikke Skyenes prins noen god roman. Galfard kan utvilsomt sin fysikk, han er også tilsynelatende et pedagogisk talent, men innen fortellingens kunst er han foreløpig ingen duks.

Narrativ fysikk?!
La gå, Galfard skal ha ros for at han ikke går i den vanlige fella og overlesser leseren med en masse informasjon om hva som har skjedd før, hvordan alt henger sammen og hvordan helten skal komme til å styrte tyrannen ved hjelp av sitt hjertes renhet. Disse ingrediensene er definitivt til stede, men ikke på noen anmassende måte, slik det er vanlig i skjebnetunge fantasyfabler. Det bør også nevnes at grepet med å skille ut kunnskapsbiten på fakta-ark også fungerer tålelig greit, i hvert fall bedre enn om forfatteren hadde introdusert en eller annen vis gammel mann som bremset handlingen med kapittellange utlegninger om himmel og hav og bølgelengder. Nå kan man i det minste velge selv om man skal lese videre i historien eller ta seg tid til å lære mer om hvor fort jorda snurrer rundt sola på forskjellige steder, for eksempel. For å få inn litt faktakunnskap i fortellingen også, har Galifard gjort sin unge helt Tristan akkurat så kørka at den mer oppvakte vennen Tom stadig må forklare for ham hva som er opp og hva som er ned, noe som er litt irriterende, men ikke verre enn at det går. Selv den uoppvakte leser vil kunne føle seg glup i Tristans nærvær, og man skal ikke undervurdere verdien av å smigre leserne hvis man samtidig vil ha dem til å forandre verden. Jeg er heller ikke i tvil om at den allvitende, distansert-overflatiske fortellerinstansen er et bevisst grep fra forfatterens side, ettersom den fører tekst og illustrasjon nærmere hverandre i stil og tone: dette er jo en spennende historie om gutter og farsfigurer og vingeflukt, og det tegneserieaktige – eller kanskje heller det tegnefilmaktige – ved boka kommer neppe til å provosere målgruppen. Galfard prøver å selge inn sitt bitre budskap om økologisk krise ved å gjøre romanen så tilgjengelig som mulig, og ingen kan vel klandre ham for det.

Nei, problemene oppstår først når man begynner å se på hvordan det hele er føyd sammen. For det er vanskelig å se hva fortellingen egentlig vinner på å ha med de ekstra, vitenskapelige opplysningene. Jeg sier ”ekstra” med en viss varsomhet her, for det er åpenbart at det er det som er ”ekstra” som er forfatterens egentlige ærend, romanens kjerne. Galfard vil fortelle en spennende historie som mobiliserer til handling, han vil få de unge leserne til å engasjere seg. Samtidig vet han at kunnskap trengs i tillegg til engasjement. Derfor de kompetansehevende faktabilagene, forståelig nok. Men det er ingenting i fortellingen vi forstår bedre etter å lest om hvilke lysbølger som treffer jorda hvordan, eller om Melkeveien. Og de gangene forfatteren benytter seg direkte av naturfaglig kunnskap, som for eksempel når guttene benytter seg av jet-strømmer for å komme fortere frem, klarer han fint å inkorporere det vi trenger av informasjon i fortellingen. Men som antydet, en slik splittelse kan man leve med.

Det virkelig problematiske oppstår når man begynner å stille spørsmål ved selve det vitenskapelige grunnlaget for fortellingen. I en hvilken som helst annen fortelling hadde man for eksempel lett kunnet godta et samfunn bygget på (eller i) en sky, slik Tristans hjemby Blueberry er, og også de andre samfunnene guttene besøker. Det ligger selvsagt et pedagogisk poeng i at menneskene har gjort planeten ubeboelig slik at menneskene har måttet flykte opp i høyden, men det er mildt sagt pussig at en bok som er så opptatt av å snakke om grunnleggende fysikk, av naturvitenskapelige årsaker og virkninger, ikke tar seg bryet med å forklare hvordan man egentlig bygger hus oppå en sky eller endog dyrker ris der. Når slikt ikke etableres eller forklares, oppstår det en splittelse i teksten, mellom det forfatteren synes er nyttig og det han synes er kult. Det kule, som at man bor på en sky, eller overlever en flytur i 54 grader minus, gidder han ikke å forklare, men dermed får jeg også inntrykk av at de materialene han har bygget historien sin av, egentlig ikke er så viktig for ham, og da mister jeg tålmodigheten. Skal forfatteren ha meg til å forandre verden, må han først fortelle en historie jeg klarer å tro på. Det er spillets regler.

Det absurde!
Det er imidlertid ikke bare troverdigheten i hvordan dette fiksjonsuniverset kosmologisk sett er skrudd sammen på som skurrer. Her knirker det også i selve fortellingens sammenføyninger. Ta for eksempel følgende oppsett: Tom og Tristan har rømt fra hjemskyen Blueberry, og etter en kræsjlanding våkner de opp i Den hvite byen, der de skal finne en viss Yage Heather som uten at de vet det har blitt okkupert av fienden. Tristan våkner i en sykeseng, en høy, mørk dame, byens borgermester, står og venter på ham. Hun oppfører seg bryskt, og forteller at han straks skal for retten. Nevnte rett dømmer guttene til noen dagers fengsel, og i cella møter guttene en gal gammel mann som viser seg å være byens forrige borgermester. Til tross for at mannen er skrullete, klarer han å fortelle dem at borgermesteren egentlig er Yage Heather som spiller slemmere enn hun egentlig er for å skjule sin identitet. I samme øyeblikk dukker det opp noen politimenn som straks forteller at de er sendt av nevnte borgermester for å redde guttene før Tyrannens snøstormtropper dukker opp. De tar guttene med til et skjulested, der de sovner slik at Tristan kan begi seg ut i natten alene. Heldigvis klarer han å komme seg helskinnet tilbake til skjulestedet uten å bli fanget av Tyrannens menn.

Hele sekvensen er grunnleggende absurd. Hvis man skal gjøre slikt spennende, er det jo om å gjøre å holde leseren på pinebenken ved å passe på at guttene ikke vet at borgermesteren er på deres side, eller at politifolkene egentlig forsøker å hjelpe dem. For politimennene risikerer jo i grunnen å røpe borgermesterens rolle ved å åpent fortelle guttene at hun er på deres side. Blir de tatt, ligger også hun dårlig an. Først tenker jeg at Galfard her røper sin iver etter å gi leseren nok – det vil si for mye – informasjon, og at han slik sett spenner beina under sin egen fortelling. Men så blir jeg usikker. Er kanskje poenget at motstandsbevegelsen er inkompetent? Det kan nesten virke sånn. Neste morgen kommenterer en av politifolkene kampens stilling slik:

    Hvis spanerne hans er så ondskapsfulle kan dere jo bare tenke dere hvordan tyrannen selv er! Du skal se at vi snart ender opp med å kalle ham ”konge”, vi som alle andre. Det er ingen tvil om at han vil vinne til slutt … Forresten har han nesten vunnet allerede.” (s. 134).

 

Hvem ville snakke sånn i en anspent situasjon? Hva kan poenget være? Å kvele guttenes håp? Og tror mannen at han selv kommer til å være i live lenge nok til å kalle Tyrannen ”konge” hvis han virkelig er så ond som man skal ha det til? At operasjonen er vellykket nok til at guttene kommer seg dit de skal, bidrar egentlig ikke til å gjøre situasjonen enklere. Det absurde vedvarer, som når løytnanten som leder (den senere) redningsaksjonen for den dødsdømte prinsesse Myrtel påpeker at straffen hennes, å gå plankedøden ut i intet, er ”[l]itt som livet selv, egentlig” (s. 205). For all del, det absurde kan så absolutt ha sin plass innenfor et fiksjonsunivers. Men i et fiksjonsunivers som insisterer på verdien av rasjonalitet, av kunnskap, av klare årsaker og virkninger, blir det absurde i mye av det hovedpersonene tenker, sier og gjør plagsomt påtrengende. Det blir som om forfatteren ikke tar fortellingen sin alvorlig nok, bare det den kan brukes til her ute i verden. Når det også er en del språklig rusk – som på side 217, der vi leser at en pil ”suste … inn mellom vennene og dro dem tilbake til virkeligheten” – blir man sittende igjen med inntrykket av at Galfard nok har skrevet en nokså ukontrollert fortelling om å ta kontroll.

Det er ingen grunn til å fraråde unge lesere å ta fatt på denne romanen, de fleste vil sikkert lære noe av den, og mange vil utvilsomt la seg underholde. Det er jo et eventyr, dette, og mange av de viktigste bestanddelene er på plass: prinsesser, flukt og farlige oppdrag. Men for en erfaren leser er Skyenes Prins i overkant luftig, og utvilsomt mer frustrerende enn den er givende lesning.



Skrevet av:

Kommentarer