Skyggespill

Et eventyr om skygger

Hvilket spill av lys og mørke vi inngår i, og hva det har å si for oss, er en besnærende tanke. Et liv hvor skygger og ånder bestemmer, dominerer og underholder er bakteppet Skyggespill utspiller seg mot. Det handler om gamle Dardiri som livet ikke har fart godt med. Boken er skrevet av Lars Olaussen som har bodd på Java i fire år, mens prisbelønnede Bjørn Ousland ikke er helt ukjent som tegneserieskaper og illustratør.

I utkanten av byen sitter den gamle mannen, ensom og fattig. Livet som dukkespiller er over, og jobben som heksedoktor ble heller ikke det helt store. I himmelen sitter forfedrene og skuer ned på sin arving, og diskuterer hva de kan gjøre for ham. Bestefarens kusine representerer ikke den mest omsorgsfulle av dem da hun uttaler: ”Han er bare en bitter gammel mann, han har ikke noe viktig å vise til livet sitt. Han har mistet seg selv.” Forfedrene bestemmer seg likevel for å gi Dardiri en ny sjanse, og når den gamle kommer til seg selv er han 11 år. Han er tilbake rett før et skjebneøyeblikk som kan rette opp det som gikk galt ved første forsøk. Anslaget er trist, men handlingen tar raskt en lysere vending. Snart tar faren hovedpersonen, Dardiri, med på en reise, ikke bare gjennom skyggeteatrets ukjente verden, men også fra landsbyen til Sultanens palass i storbyen Yogyakarta. På reisen møter de på blant annet Jono ”det vandrende gatekjøkkenet” og den hellige kua Endang. Når faren blir syk midt under hele slektens viktigste forestilling, blir Dardiri utfordret. Klarer han å ta over og spille ferdig skyggeteatret?

På baksiden av boken står det at 

Skyggespill handler om teater, livet på jorda, og livet etterpå. En fortelling, to historier. Alt foregår på ”sukker og kanel”-øya Java, der både forfatter og illustratør har oppholdt seg i lengre perioder.

Det spørs om det er tilfeldig at en av dukkene i stykket heter Toer, det samme som Indonesias store, litterære sønn Pramoedya ”Pram” Ananta Toer. Tankene går til romanen Flukt hvor også denne teaterformen spiller en sentral rolle. Spørsmålet der som her er: Hvilke hemmeligheter skjuler skyggene? I Flukt er det også et spørsmål om hvem som egentlig trekker i trådene, mens det i denne billedboken ikke er en hemmelighet at det er forfedrene som vil endre sin etterfølgers skjebne. Skyggespillet i selve historien blir forfedrene som sitter og trekker i trådene, mens det på det andre planet er Dardiri som trekker i trådene for å spille seg inn i et nytt liv, og en ny sjanse.

Det å plassere et eventyr som dette i et land langt unna, i en svunnen tid fordrer at man klarer å lokke frem de fine, sammensatte bildene Asia kan by på. Det er et annet kontinent bestående av farger, lukter og atmosfærer som eksisterer langt unna mange norske barns virkelighet. Dermed må illustrasjonene kunne bygge oppunder teksten, noe de langt på vei gjør. Bjørn Ouslands akvareller er riktignok ganske diskré i forhold til det overlessede inntrykket man kunne ha gitt av et land som Indonesia. Streken er likevel behagelig i sin diffushet. Det at frukter og onde demoner er forklart med en liten tekst ved siden av illustrasjonene er for øvrig et fiffig og pedagogisk grep. På bildefronten holder boken en god standard, det er dessverre teksten som volder hodebry.

Først og fremst kan et logisk knutepunkt nevnes. Dardiri våkner igjen som 11-åring, og er klar over tidsreisen han har foretatt. Men hvor blir det av bevisstheten om at han egentlig er en gammel mann? Dette kommer man aldri tilbake til i historien. Da han våkner virker det som om han gjør seg et par refleksjoner om det å være en gamling i ung kropp, men deretter virker det ikke som om identiteten eller handlingens gang har latt seg påvirke av det. Dette etterlater et hull i historien, for vil Dardiri leve et fullgodt liv som gamling i en mye yngre kropp? Er det nettopp derfor den lille virker så snusfornuftig? 

Språklig sett befinner boken seg i et kjølig ingenmannsland, langt fra den poetiske og ikke minst dramatiske teaterverdenen den forsøker å beskrive. Rent tematisk er dette spennende og absolutt noe som kan fenge barn, men stoffet er presentert på en steril og knapp måte, tidvis rett og slett for tørt. Det mangler likevel ikke tekst, for dette er trukket ut over litt for mange sider, noe som påkrever stor tålmodighet hos barn, og god fortellerevne hos lesende foreldre. Boken kunne ha godt av å kutte ned på antall sider, samt gi Ouslands bilder større spillerom. Det er sider i boken hvor Ouslands bilder balanserer teksten, og det er også her reiseopplevelsen fungerer best.