Skylappjenta

ENKEL, VAKKER OG RIK HISTORIE

Iram Haqs Skylappjenta kom først som kortfilm og ble prisbelønnet. Nå foreligger verket også som barnebok, med regissøren og animatøren Endre Skandfers illustrasjoner (han er kanskje mest kjent som en av skaperne av NRKs populære figur Fantorangen).

36 år gamle Iram Haq er en mangfoldig kunstner: film- og teaterskuespiller, regissør og manus- og bokforfatter. I Skylappjenta går hun rett inn i mange barns – og familiers – problematiske virkelighet i dagens Norge og Europa, samtidig som hun griper tak i et gammelt europeisk eventyr, kanskje også i de norske folkeeventyrene.

Eventyrforelegget
Historien er først og fremst bygget over brødrene Grimms eventyr om Rødhette. Akkurat som i eventyret har ikke jenta noe navn, annet enn det hun har fått på grunn av det spesielle hodeplagget. I denne versjonen er det en lue med skylapper som moren setter på henne, for at hun ikke skal fortape seg i eller la seg friste av alt som foregår i skogen hun må gjennom for å komme frem til den syke bestemoren med mat. Skylappjenta har nemlig aldri fått lov til å gå ut før, hun har bare hørt den sugende lyden av verden utenfor og delvis sett den på fjernsyn. I og med at skylappluen er laget som en rød hette, kunne forresten denne personen – og boken – lett ha fått samme navn som i det gamle eventyret …

Hos brødrene Grimm er det som kjent ulven som er trusselen, ulven som har spist bestemoren. Rødhettes forundrede spørsmål til ulven og dennes svar er blitt klassiske; Irham Haq bruker dem delvis. Det gir en gjenkjennelse som kanskje kan virke litt utenpåklistret og lettvint, men la gå. Som vi vet, spiser ulven Rødhette, men blir drept av jegeren, og både Rødhette og bestemoren kommer uskadet ut igjen. Dermed er alle glade, og status quo er gjenopprettet, bare én ulv mindre. Akkurat som i kriminalromanene, for så vidt.

Hos Iram Haq går det ikke slik, og dermed oppstår et forventningsbrudd. Trusselen er der, men eventyrparallellen føres ikke så langt at det dukker opp noen fysisk ulv; trusselen uttrykkes av den ekte bestemoren, og av Skylappjentas onkel, som plutselig kommer til, og som viser seg å være identisk med den både truende og beskyttende drosjesjåføren jenta har truffet underveis, i skogen. De vil dra jenta inn i sine tradisjoner og holde henne unna skogen med dens farer. Jenta vil ikke, og får hjelp av den Askeladd-aktige, unge gutten Normann, som også dukker opp igjen plutselig, og som hun også har truffet ute i skogen. Han byr på en rekke fristelser, tryllet frem i beste Askeladd-stil, men de viser seg også å svikte. Tilbake står jenta alene. Hun river av seg skylappene og ser byen, som spiller omtrent den samme rollen som skogen: full av fristelser, muligheter og farer. Samtidig slår illustrasjonenes bakgrunnsfarge over fra mørkt til hvitt – realistisk nok, siden det snør, men kanskje også med en mer symbolsk mening.

Symbol og virkelighet
Man skal selvfølgelig være forsiktig med å overfortolke symboler, men i denne boken antydes de av forfatteren, for så å tydeliggjøres av illustratøren. Som når Skylappjenta går gjennom den fare- og fristelsesfulle skogen, og illustrasjonen inneholder et svakt omriss av unge gutter som drikker og steker en hel gris på spidd over et bål – noe som ikke finnes i teksten, men muligens i jentas tanker og fantasi?

Historien går som sagt rett inn i en virkelighet mange mennesker opplever i dagens Norge; slik sett er den fullstendig realistisk. I filmen spiller Iram Haq selv hovedrollen, noe som kanskje også kan forlede en til å gå for langt i å trekke tråder. Denne formen for antydning og symbolbruk er så åpen at også de yngste leserne antagelig vil oppfatte den umiddelbart, uansett på hvilken side av denne virkeligheten de selv befinner seg. Samtidig inneholder boken en spennende og godt fortalt og illustrert historie, for den som ønsker å lese den på det enkleste, bokstavelige planet.

Skylappjenta kan imidlertid med fordel leses av alle aldersgrupper, og for noen vil kanskje bruken av de eldre foreleggene, eventyrene, også ha interesse. At både Rødhette og Askeladden er henimot arketypiske skikkelser som muligens har kommet til Europa fra det indiske subkontinentet, setter en ekstra spiss på kulturkonflikten. Men hvordan vil et sinn som er oppdratt i en annen tradisjon, oppfatte disse skikkelsene, slik de er utformet i sin europeiske versjon?

Både Rødhette og Askeladden har vært flittig brukt i psykologien. Eventyret om Rødhette har vært utlagt som en historie om seksuelt begjær og om mer og mindre undertrykte voldsønsker. Det skaper naturligvis forventninger om hvordan eventyret skal brukes når man leser en moderne versjon av det. Så viser det seg altså at en forfatter med en annen bakgrunn (eller kanskje en rikere bakgrunn) ser det annerledes og har helt andre tanker. Forførelse og vold kan ha mange uttrykk, og bokens åpne slutt gir rik anledning til spekulasjoner. En helt annen tankelinje kan bygges på Askeladden som nasjonalistisk norsk helt, slik han pussig nok er blitt brukt de senere årene.

Kommentarer og antydninger
Det første som slår en når det gjelder illustrasjonene, er at de er vakre. Dernest illustrerer de fortellingen ved å gjengi akkurat det vi leser i teksten. Men de kommenterer den også, ved å eksemplifisere elementer som bare antydes som en mulighet i teksten, eller ved å videreføre tekstens antydninger. Faren er at illustratøren kan komme til å redusere leserens muligheter til å skape seg sine egne bilder ved å styre vår fantasi i bestemte retninger, men her er illustrasjonene svært forsiktige i så måte, de blir mer som forslag til muligheter. Illustratøren stiller seg på forfatterens side og blir medskaper, han går ikke inn som del av leseren og blir medleser eller tolker. Skylappjenta blir, både i bokform og som film, en kunstnerisk helhet, og som bokutgivelse er den svært original og verdifull. Den oppmerksomheten den allerede har vekket, tyder på at leserne også har oppdaget dette.

Dessuten kan man fortsette å gruble, ut over der hvor fortellingen – den tekstuelle og den illustrerte – slutter. Ikke bare over hva som kommer til å skje etter at den åpne historien toner ut, men også over spørsmål som:
Hvorfor er jentas skjørt formet som en kano, som hun holder i, på omslaget – er det bare et rent dekorativt innslag, eller antyder det en flukt? Eller er det ingen kano, men noe helt annet – for eksempel en balje med vann?

Hva betyr det at jentas lange fletter snart illustreres som truende blekksprutarmer, og snart tvert imot med vakre sommerfugler som sløyfer i enden?

Det eneste problemet med forholdet mellom tekst og illustrasjoner er de gangene det er liten fargekontrast mellom de to – på enkelte av sidene gjør det teksten litt slitsom å lese.