Slangen i graset

Om å lyve så du tror det selv

Forfatter Hans Sande og illustratør Gry Moursund har etter hvert blitt et fenomen i norsk bildeboksammenheng. Med tidligere utgivelser om blant annet oppfinnerdatteren Eureka og katten Arkimedes, har de etablert seg som et lite politisk korrekt, men desto mer nyskapende og absurd radarpar innen sjangeren. Tematikk og estetikk i Sande og Moursunds fellesprosjekter stryker sjelden leseren med hårene. Med Slangen i graset er det bare å konstatere at heller ikke denne gangen tas de pedagogiske silkehanskene i bruk.

Tvilsom turkamerat
Den lille kaninungen har en strålende dag. Hun har sneket seg inn i en hage, spist masse stjålne gulrøtter og er svært så oppesen da hun møter en hageslange i gresset. Men er det virkelig en hageslange? Eller er dette snakkende hageredskapet egentlig en forkledd klapperslange med aner i Amazonas? Det er det slangen selv påstår, og kaninen lar seg overtale til å bli med på en familievisitt. Men kaninungens møte med sin nye venns slektninger blir ikke udelt hyggelig, og det er godt å kunne ta fantasien til hjelp og skrøne seg hjem igjen når det røyner på.

Uhyggelig
Slangen i graset er en guffen bok, der usikkerheten rundt slangens egentlige motiver skaper både spenning og uhyggestemning. Følelsen av at kaninen har gjort et fatalt feilgrep i valg av reisemål bekreftes gradvis både gjennom tekst og bilder. Amazonas er åpenbart ikke noe sted for søte lodne kaniner. På vei gjennom jungelen passerer paret et snes dyreskjeletter med tydelig kaninprofil, mens slangen selv får et stadig bredere og mer foruroligende glis rundt munnen. Det hele eskalerer i et oppslag der slanger i alle farger og fasonger tyter ut i bildeflaten, alle med kurs for den lille rosa gnageren, mens de henrykt utbryter:

Mmmmmm! Her luktar det kanin! Sjå på den lekre kaninklumpen (…) vi skal kjenne kjenne kjenne på deg! Å kom hit, du søte, du lodne, du ssssssssssssjempegode kanin!

Å lyve seg løs
Det er med andre ord noe marerittaktig over denne teksten som understrekes av de glidende overgangene mellom fantasi og virkelighet. Hvem som dikter hva er et åpent spørsmål ved fortellingens slutt. Det er kaninen som utfordrer sin grønne makker til å lyve fram en fortelling, og slangen lyver så godt at det nesten blir fatalt, før han i siste liten redder situasjonen med en ny løgn og dikter samtlige reptiler om til slangeagurker, bensinstasjonslanger og trilleslanger på sykkeltur i Sverige. Slangen selv returnerer til sin opprinnelige hageslangefasong med tut. Dermed er idyllen i hagen tilsynelatende gjenopprettet og kaninen kan hoppe videre i verden. Men i gresset ligger slangen og drømmer, og i drømmen aner vi silhuetten av en kanin inne i slangekroppen, – en påminner om at ingenting er det det tilsynelatende gir seg ut for å være.

Tvetydige illustrasjoner
Moursunds illustrasjoner er lagt tett opptil barns formspråk. Bildene mimer den lille tegneren i sjablonaktige trær og blomster, måten å trekke himmelen som en bred stripe med fettstiften tvers over arket, og å la bakken bestå av en strek i nedre bildekant. Moursunds naivistiske og ekspressive strek favner både uhyggen og tøyset i teksten. Mange av oppslagene er det rene caran d´ache – bonanza, der det delikate og det groteske går hånd i hånd. Leseren settes i sving ved å måtte snu og vende på boka ettersom tekst og bilde breier seg både på langs og på tvers i en maksimal utnyttelse av formatet. Som enhver moderne bildebok med respekt for seg selv, eksperimenteres det også her med typografien, som varierer visuelt og dermed vektlegger noen ord, markerer lydstyrke og peker ut spesielt dramatiske tekstsekvenser.

Lek med lyd

I teksten gjøres det et poeng av at grensene mellom skj og kj-lyden er i ferd med å viskes ut blant mange barn. Kaninen hevdes å være både ”sjempefin” og ”sjempesjekk”, mens i møtet med klapperslangefamilien oppstår krysskommunikasjon når slangene krever å få ”skjenne” på kaninen, som på sin side undrer hva galt hun kan ha gjort for å fortjene skjenn. Når ordlyden så endres til ”kjenne” begynner situasjonen å bli følbart kritisk for den pelskledde. Deretter lar Sande imidlertid semantikken ligge, og det er ikke umiddelbart begripelig hva denne sporadiske lydleken skulle være godt for.

Tekst i fri dressur
Det er i det hele tatt noe springende over denne teksten. Den preges av tilsynelatende assosiative krumspring, og ville vunnet på en noe mer stringent struktur. Riktignok er dette en fortelling om å lyve best mulig, men også en god skrøne krever sin egen logikk og kausualitet. Kjernehistorien om en kanin som nesten blir spist av skumle slanger, er i seg selv et velbrukt hjemme-hjemløs-hjem – motiv. Men spørsmålet om hvem som egentlig dikter fram det fortalte, og hvor grensene mellom løgn og sannhet, fantasi og virkelighet skal trekkes, gjør Slangen i graset til en mentalkabal som aldri helt går opp, og som dermed tøyer tanken og tilbyr noe litt rart og annerledes for unge lesere.