Slik spår du brageprisvinneren
Det kan hende at den beste boka vinner Brageprisen. Men elektorordningen åpner for preferanser som har lite med kvalitet å gjøre.
Brageprisen er mystisk. Forlagenes bransjeorganisasjon, Forleggerforeningen, kårer årets beste bok før året er omme – akkurat i tide til å stimulere julesalget. Juryens valg av finalister er umulig å diskutere siden arrangøren holder hemmelig hvilke bøker forlagene har meldt på. Forlagene ønsker det sånn. Da slipper de å hanskes med forsmådde forfattere som de ikke har tatt seg råd til å betale påmeldingsavgift for.
Så snart juryen har nominert sine fire kandidater, tar elektorene over. Ni personer – tre bibliotekarer, tre bokhandlere og tre kritikere – får finalistene tilsendt og beskjed om å rangere dem. De er på hemmelig oppdrag og liksom imponerende ubestikkelige. Elektorer som ikke kjenner hverandres identitet, kan heller ikke påvirke hverandre. Hver av dem tar avgjørelsen aleine – uten å få utfordra sin kunnskap, sin smak og sine fordommer. Og uten å kunne stilles til ansvar. Resultatet blottstiller hva voksne egentlig tenker om barnelitteratur.
Appell til voksne
Når voksne skal bestemme hvilke barnebøker som er best, har vi grovt sett tre strategier:
- Vi kan verdsette det vi ser at boka gjør med leserne. Denne fremgangsmåten fungerer dårlig på bøker som er så nye at det fins liten erfaring med dem.
- Vi kan mene at boka er god fordi den oppfyller kravene våre til estetiske kvaliteter. En slik kritisk lesing går ut på å vurdere hva forfatter og illustratør prøver å få til og i hvor stor grad de lykkes med det.
- Vi kan foretrekke bøker vi opplever som personlig relevante, de som gir oss mest. Det favoriserer bøker med appell også til voksne.
Lesetreningsbøker, småbarnsbøker og humor på barns premisser blir knapt nominert og vinner aldri. Elektorene ser ut til å bruke litterære kvalitetskriterier som passer best på voksenlitteratur. Hvis de ikke rett og slett legger størst vekt på sin egen opplevelse av boka.
Ut med sakprosa
Vi kan begynne med å stryke den nominerte sakprosaboka Blåhvalen – Den utrolige historien om det største dyret som noen gang har levd av Andreas Tjernshaugen og Line Renslebråten (Kagge). Sakprosa vinner aldri.
Den ferske utredningen av innkjøpsordningen slår fast at det ikke er noen grunn til at skjønnlitteratur skal ha høyere status enn sakprosa. Men det har den. Blant elektorene har det alltid vært flest som setter skjønnlitteratur høyest. Da er det nærliggende å lese historien om blåhvalmammaen og ungen hennes og deres lange ferd til Nordishavet med fiksjonsbriller.
Sakprosa makter sjelden å skape like stor innlevelse som skjønnlitteratur. I dette tilfellet må forfatteren være forsiktig med å gi dyra for mange menneskelige trekk i form av tanker og følelser. Selv illustratøren i sakprosa bør respektere at dyr eksisterer på sine egne premisser og for sin egen skyld. Tjernshaugen og Renslebråten må til og med være forsiktige med å overraske. I fiksjon tror vi gjerne på det usannsynlige så lenge det ikke er helt umulig. Det samme gjør vi i dokumentarer, der forfatteren kan garantere at det vi får vite er sant. Skal vi derimot tro på fortellinga om blåhvalen, bør den være noe så kjedelig som statistisk sannsynlig. Dermed har den ikke en sjanse.
Kvinner og døden
Hadde det vært nominert noen barneroman for dem under 10 år, kunne vi fortsatt elimineringsmetoden. Men det er det så klart ikke. I 2013 tapte Brune av Håkon Øvreås (Gyldendal) mot Så vakker du er av Brynjulf Jung Tjønn (Cappelen Damm). Barneromanen av Øvreås vant seinere Nordisk råds litteraturpris, men hadde ikke nubbsjans mot ungdomsromanen til Tjønn.
La oss først sette de to nominerte ungdomsromanene opp mot hverandre. Hør her’a av Gulraiz Sharif (Cappelen Damm) har dårlige odds fordi forfatteren er mann. De siste ti åra har kvinnelige forfattere vunnet åtte ganger. Jeg veit strengt tatt ikke mer om elektorene enn at de jobber med barnebøker, er av begge kjønn og bosatt ulike steder i landet. Men i bibliotek, bokhandel og barnebokkritikk jobber det flest kvinner. Sannsynligvis er det derfor også flertall av kvinner blant elektorene. Dersom de skal foretrekke en mannlig forfatter, viser statistikken at noen i boka må dø på en skikkelig trist måte. Det holder nok ikke at hovedpersonen Mahmoud (15) er redd for at den pakistanske innvandrerfaren skal ta livet av lillebroren dersom han får vite at gutten opplever seg som jente. Selv om det sikkert er skikkelig rørende med en guttehovedperson som innrømmer at han er redd. Men døden trumfer det meste. Den forekommer i fire av vinnerbøkene de siste ti åra.
Dermed burde det jo være duka for Høgspenning livsfare av Helene Guåker (Samlaget). Kvinnelig forfatter: kryss. Skikkelig trist død: kryss. Lea på 16 burde dessuten ha langt sterkere voksenappell enn Janne på 12 i Hva skjedde egentlig med deg? av Jenny Jordahl (Cappelen Damm).
Det er bare det at tegneserier alltid vinner.
Tegneserier og nostalgi
Siden 2011 har tegneserieromaner vært nominert tre ganger og vunnet hver gang:
- Fallteknikk av Inga Sætre (Cappelen Damm 2011)
- Ungdomsskolen av Anders Kvammen (No Comprendo Press 2016)
- Elven av Anna Fiske (Cappelen Damm 2018) (nå ja. Strengt tatt en grafisk roman)
I samtlige utspiller handlinga seg før målgruppa er født, gjerne i tegneserieskaperens egen oppveksttid. Sett med unge øyne, er det fristende å kalle dem historiske romaner. Men det virker mer som om 90-tallet gir energi til tegneserieskaperne enn at tegneseriene gir ny forståelse av 90-tallet. Inspirasjonen fra egen oppveksttid gjør det trolig lettere å tegne med innlevelse. Da får samtidig fortellinga en nostalgisk effekt på voksne lesere.
Når Janne i Hva skjedde egentlig med deg? spiller dataspillet Zelda som Nintendo ga ut i 1986 – eller peser bak en hånddrevet gressklipper – forteller det ikke bare hvem hun er. Det minner elektorene på hvem de var. Bildene bringer fortida så nær. For dem som husker denne tida med alle sanser, blir Janne ekstra lett å identifisere seg med.
Hovedmålet til Jordahl er neppe å si noe om hvordan tankeløse voksne bidro til å skape spiseforstyrrelser blant unge for sånn omtrent 30 år siden. Målet er å si noe om anoreksi med relevans i dag. Nostalgien som oppstår av denne miljøskildringa er bare en bivirkning. Likefullt hører nostalgi med blant finalistenes ulike former for voksenappell.
La meg for ordens skyld nevne at jeg mener denne tegneserien er god. Det spørs likevel om ikke litterære kvaliteter er underordna for bragepriselektorer på nostalgitripp. Jeg spår Hva skjedde egentlig med deg? av Jenny Jordahl som vinner av Brageprisen 2020.
Kritikerne Walter Wehus og Guri Fjeldberg skriver månedlige kommentarer for Barnebokkritikk.
Dersom du har tips til problemstillinger vi bør ta opp til debatt, send en e-post til fjeldbergs101@gmail.com. Barnebokkritikk garanterer kildevern.