Slipp meg. En bok om Henrik Ibsen

Må tvilen være med dere Tittelen ”En bok om Henrik Ibsen” er misvisende. Ivo de

Må tvilen være med dere

Tittelen ”En bok om Henrik Ibsen” er misvisende. Ivo de Figueridedos bok til ungdom i anledning Ibsen-året 2006 er ingen tilrettelagt biografi om Henrik Ibsens liv, som jubileumsårets kritikerroste biograf skulle være den best kvalifiserte til å skrive. Derimot er dette en bok som søker å presentere de viktigste av Henrik Ibsens dramaer på en måte som aktualiserer det kanoniserte forfatterskapet for dagens ungdom. Metoden er å gjenfortelle dramaene slik at deres etiske problemstillinger og valgsituasjoner kommer tydelig fram, og så gjennom tekst og bilde å konfrontere leseren med beslektede aktuelle problemstillinger. Resutatet er blitt en poengtert inngang til det ibsenske univers anrettet med appell til både sanser og sinn.

Ibsens morallære
Omslagsbildene viser henholdsvis et nyfødt barn (i Bagdad, presiserer billedteksten) og en begravelse (i Russland). Ibsens situeres slik ikke bare sentralt i leserens liv, men i verden. Teksten på innbretten angir tonen ved å stille det helt store spørsmålet:

Mennesket kommer til verden med andres

 

hjelp, og vi senkes ned i jorden med andres

 

hjelp. Mellom livets inngang og utgang er det

 

meningen at vi skal lære å klare oss selv. Men

 

for å klare oss selv må vi kjenne oss selv, og for

 

å kjenne oss selv må vi være fri.

Aktualitet og frihet er altså de sentrale begrepene. Bokas første fotografi understreker dessuten problemet med å skille vesentlig fra uvesentlig, sant fra usant: Et svart hvitt fotografi med patina fremstiller en person som minner om Ibsen, og som holder opp et VG fra i går. På neste oppslag stilles spørsmålet ”Kan du se?” Spørsmålet ligger over et grafisk bilde hvor synsbedraget får de avbildete spiralene til å bevege seg. Svaret leseren må gi er ”Jeg ser. Men hva ser jeg?”

Er jeg fri? Kan jeg bli det?
De fire kapitlene handler henholdsvis om Brand og Peer Gynt, om Gjengangere, om Et dukkehjem og om Vildanden. Brand og Peer Gynt presenteres i samme tekst hvor de er plassert i en situasjon etter stykkenes slutt. Mennene sitter i dødsrikes forværelse. De venter på dommen foran to dører som enten leder til himmelen eller til helvete. Spørsmålet som gjenfortellingen av dramaene stiller, er hvem av dem skal ta hvilken dør? Hvem har levd sitt liv rett? Unnasluntreren og drømmeren Peer Gynt som forfulgte sin egen nytt og nytelse, eller den prinsippfaste og kompromissløse Brand som var villig til å ofre alt for de store idealene? Figueriredo lar de to bli beordret av en høyere makt gjennom hver sin dør. Det finnes med andre ord potensielt et svar på spørsmålet, som det imidlertid overlates til leseren å finne. Gjenfortellingen av Gjengangere stiller spørsmålet om sannhetens og frihetens mulighetsbetingelse i en verden hvor løgnen kan være nødvendig. I det øyeblikket fru Alving ”kjenner seg selv” og teoretisk har friheten innen rekkevidde, har hele hennes verden gått i grus. Nora finner seg selv og veien til frihet og selvstendighet ved å forlate mann og barn. Slutten på Et dukkehjem var opprørende for hundre år siden, og er blitt et alminnelig livsvalg for kvinner som føler seg fanget i ekteskap med dominerende og patroniserende menn. Men, spør teksten,

er det egentlig en løsning å

gå

for å bli

fri

? Er vi ikke alle avhengige av andre mennesker, av familie, kjærester og venner – og vil vi være frie, selvstendige mennesker, må vi vel prøve å være det sammen med andre?

Frihetens mest akutte dilemma er det likevel Hjalmar Ekdal i Vildanden som stiller, han som hadde hatt det best om han fikk slippe å vite hvem han er og fikk beholde sin livsløgn.

Hva mener jeg?
Serien med anakronistiske, iscenesatte bildene av ”Ibsen” skiller de ulike kapitlene fra hverandre. De konfronterer gammel og nytt og bringer litt lettsindighet og humor inn i bokens for øvrig mettede etiske diskurs. Inni kapitlene presenteres bilder av en ganske ulik karakter som invitasjon til videre refleksjon. Et oppslag viser for eksempel en stor gruppe menn som ganske tilfredse poserer foran den utbrente kroppen til et menneske. Teksten på neste side parafraserer fra En folkefiende, ”Sterkest er den som står alene”. Om en ikke kjenner fotografiet og trenger mer opplysning for kunne forholde seg til det, kan en slå opp på oversikten over bildene bakerst. Der får en opplyst at fotografiet viser ”lynsjingen av en ung, svart mann i Omaha, Nebraska i USA , 1919.” Her blir det videre stilt spørsmål som setter de moralske dilemmaene på spissen og også setter spørsmålstegn ved den parafraserte Ibsen-frasen: ”Synes du teksten passer til bildet? Den unge gutten er alene, men er jo lagt fra sterkest. Eller er det mulig å se det slik at han kan være den sterkeste likevel?” De sterke og ofte gåtefulle bildene og den oppklarende billedteksten som en må lete seg fram til bakerst i boka, evner virkelig å røske opp i en leser.

Øst og vest, de og vi
Men den potensielle svakheten ved den forenklende kontrasterende logikken i disse spørsmålsstillende oppslagene kommer også til syne. For eksempel der hvor venstresiden av oppslaget viser en kvinne i tradisjonell pakistanske kvinneklær og høyresiden en lukket dør med teksten ”gå utenom”. ”I mange ikke-vestlige samfunn, derimot, har ikke kvinner stort flere rettigheter og muligheter enn Nora hadde i det norske 1800-tallssamfunnet,” forteller billedteksten på de bakerste sidene. ”Også i Norge finnes det enkelte innvandrermiljøer der kvinnen ikke kan ’gå ut døra’ på samme måte som etnisk norske kvinner kan. Er det et mål at alle kvinner, uansett kultur og religion, skal ha samme idealer som Nora representerer i Vesten?” er spørsmålet som foreslås til refleksjon.

Kan virkelig alle etniske norske kvinner ”gå ut døra”? Er det sikkert at Fatima nødvendigvis må være annerledes og ufri sammenlignet med Kari?

Kanskje er det en styrke at denne boka med all sin kløkt og bevisste utposjonering av spørsmål og virkemidler slik inviterer til tvil, motstand og protester idet den fremviser sine egne «blindsoner».