Slips i fri dressur

Slipset er ikke en bok om slips. Den er et frislipp av ideer og innfall, assosiasjoner og lekenhet til glede og forargelse for store og små. Deretter er den en beretning om feilslåtte knuter og om indisk kultur. I tillegg er den en bok om en gutt med en urettferdig mor og en tilgivende far. Og den er en bok om et barn som i drømme reiser ut i verden med en hjelper for å løse et problem. Kort sagt er den en liten bildebok som rommer mye. Målgruppen er barn fra 6 til 9 år.

Si det med bilder

Forsiden er som en drøm i mørket. Tittelen Slipset er hieroglyflignende bokstavert med en e som minner om en kombinasjon av hesterytterens slipserstatning kalvekryss og Kreftforeningens Rosa sløyfe. Rett under tittelen er en påfugl med oppslått halepryd, en menneskelignende figur med elefanthode, snabel og fire armer, og en liten gutt med et sammentullet bånd i hendene. En sirkelkomposisjon som peker mot Fam Ekmans holistiske oppbygning av bildene i boken; alt henger sammen. Foto, trykk, flate, sjablonger, sanselighet i det dyprøde slipsbåndet og tørrhet i figurene. Dersom bilder sier mer enn ord, tales det mye her.

En faktasjekk forteller at figuren med elefanthodet sannsynligvis henspeiler på en av hinduismens mest populære guder: en tykkfallen dverg med fire armer og elefanthode som ifølge Tor Åge Bringsværd i boken Ganesha er guden for alle overganger og begynnelser. «Elefantguden fjerner alle hindringer, og får alt til å gå så smidig og harmonisk som mulig».

Kjekke egenskaper å ha med seg når problemstillingen gutten på forsiden står overfor synes å være å løse opp relasjonsknuten mellom mor og sønn. Slik ser det i hvert fall ut om en setter sin lit til anslaget i bokens første oppslag: «Har du ødelagt fars fine slips? sa mor sint og grep meg i kraven». Umiddelbare sanksjoner settes i gang og gutten må gå til sengs «enda det var midt på dagen, og uten mat».

Like før gutten sovner entrer elefantguden banen. Som selverklært slipsknute-mester hiver han slipset i luften som en lasso. Dermed starter de to en reise til India og tilbake igjen.

Mission impossible

En klassisk start på mang en bok og film for barn – reisen som en metafor for dannelse og forberedelse til en fremtidig inntreden i de voksnes rekker. Tenk på historiene om Emil, Knerten, Karlsson på taket, eller for den saks skyld, «Askeladden og de gode hjelperne». Relasjonsutfordringer hele veien. Og ganske riktig, i de tidlige oppslagene i Slipset bekreftes leserforventningen om at reisens inntreden og de mange fikse påfunnene til elefanten og hjelperne de møter underveis kan bidra til forsoning.

Men slik skal det ikke gå. Forholdet mellom mor og sønn forlates der. I stedet dukker faren overraskende opp på siste oppslag i boken i form av en slags urgammel variant av en smilende Mao, Dalai Lama eller «mannen i månen». Hodet til faren er trillrundt, mildt og rynkete. Teksten i oppslaget beskriver slipset som skrukkete. Slipset på bildet er glatt, farens ansikt skrukkete.

Så mye for relasjonsutfordringene og for Ganesha sine egenskaper. Det synes som om Fam Ekmans interesse ligger i assosiasjonsstrømmen slips versus bånd. Hun deler av sin idéoverflod og overlater anvendelsen av ideene til leseren.

Med sans for kunstreferanser

Den actionpregede handlingen drives frem og utspilles side for side, eller scene for scene. Tar en som leser imot utfordringen å gå på mønsterjakt, er det i kulissene det skjer. Ved å studere bakgrunn og omgivelser kan en undre seg over hva, hvor og hvem, og om en er en kunstkjenner, også glede seg over en rekke kunstreferanser. Ansiktet og håret til guttens mor minner om renessansekunstneren Giuseppe Arcimboldos portretter bygget opp av grønnsaker og frukter. Litt lengre ut i boken går assosiasjonene til Salvador Dalí og Sandro Botticelli. Elefanten og gutten møter en vakker pike med lange fletter: Blodrød bakgrunn, kvinnelig skjønnhet og en muslingskallformet kropp peker både mot surrealisten Dalí og et av renessansens hovedverk Venus’ fødsel. «Har ikke vi truffet hverandre før? spurte elefanten innsmigrende og børstet av seg litt støv».

En typisk Fam Ekman-vending og karakteristisk for surrealistenes sans for å overraske gjennom uventede kombinasjoner.

Tekst versus bilde

Tekstmengden er forholdsvis knapp. Aldri mer enn åtte linjer per side i kvadratisk komposisjon. Streng innpakning og løssluppent innhold. Samme strategi som for bildene synes å gjelde her, intuisjon og innfall trumfer korrekthet og realitet. Det betyr ikke at ikke teksten, som bildene, leker og fremviser kompetanse og kunnskap. Det hele fristilles fra sine normative rammer, og som i en collage settes ulike elementer sammen. Abstraksjon møter virkelighet.

Et av bokens dramatiske høydepunkt er oppknytingen av en gordisk knute. Den kjente historien om Aleksander den store som på machovis løste problemet med et sverdhugg, har i Slipset fått en helt annen løsning. Her er det kvinnelist og magi og en langsom lirking som løser opp knuten. Denne hendelsen skjer kun to oppslag fra bokens slutt. I neste oppslag er vennskapsbånd tema, og i siste oppslag får gutten en sløyfe rundt halsen fulgt av faren sine ord «Foreløpig, sa han, til du blir stor».

Rastløse vendinger

Mye handling introduseres på kort tid. Tempoet er høyt og sceneskiftene overraskende, men dessverre ikke alltid like engasjerende som bildene er. Som leser reagerer en spontant, lik publikums reaksjonsmønster på en stand-up komiker som er god på one-line-vitser. Morsomt, innsiktsfullt og ikke uten dybde, men med fare for at tempoet og formen i seg selv driver publikum fra skanse til skanse.

Elefanten i Slipset har fire armer og en snabel – lett å vikle seg inn, vanskeligere å komme ut av. Også Slipset vikler seg inn i en serie av innfall, historier og hjelpere. Irriterende innviklende eller herlig forløsende? Boken krever en fantasifull leser med sans for åpen slutt.