Slitsom jakt på seg selv

Charlotte Glaser Munch, eller C. Glaser som hun nå opererer under, har utgitt 11 bøker, og har siden 2011 skrevet én bok i året. Forfatterskapet hennes består hovedsakelig av bøker for barn og ungdom, og det er ofte unge jenter i hovedrollen. #frimegfradeg er ikke noe unntak, her møter vi tjueto år gamle Siri. Hun studerer litteratur selv om hun egentlig er mer gira på å reise ut i verden for å se og oppleve noe annet. Press fra foreldrene og eks-kjæresten Jonas, som idet vi møter Siri nettopp har forlatt henne, gjør at hun ender opp med det tryggeste alternativet: litteraturstudiene. Her kommer også noe av tematikken i boka til syne: den utfordrende prosessen med å finne ut hvem man egentlig er, og deretter stole på seg selv nok til å ta riktige og gode avgjørelser.

Siris tante, Bente, er kreftsyk og må stadig gjennom nye runder med behandling. Bente har vært Siris klippe livet gjennom, og hun står nærmere Bente enn sine egne foreldre. I de periodene Bente er innlagt på sykehuset greier ikke Siri å være tilstede for henne, orker ikke besøke henne. Skyldfølelsen og den dårlige samvittigheten forsterker følelsen av ikke å kunne være den man vil være: Det blir for vondt å se tante Bente slik, for vondt å tenke på hva konsekvensen av sykdommen kan bli.

Sex og ekser

Glaser skriver direkte, naturlig og usminket om sex, noe som oppleves befriende. Iblandet teksten i boka er bilder av tekstmeldinger, instagramposter og sms-er. Det er googlesøk om reisemål og reisetips, men mest små glimt fra Siris hverdag. Disse innslagene krydrer leseopplevelsen, og som en selvsagt del av de fleste ungdommers hverdag i 2016, gjør det at man får et mer helhetlig og gjenkjennelig bilde av Siri og hennes hverdag.

Siri har ett stort skjelett i skapet: eksen Jonas. Selv om Siri har flyttet sammen med den nye kjæresten Ole, kommer Jonas flere ganger på besøk, hvor det ender med at de ligger sammen. Heller ikke dette er representativt for det mennesket Siri vil være, og forsterker den negative og til dels selvdestruktive indre monologen hennes. Da Siri etter hvert får jobb på treningssenter og hopper av studiene, skaper dette enda større avstand i forholdet til Ole, som allerede lider under Siris konstante tvil og ambivalens til det meste hun driver med. Samtidig som Glaser overdriver denne indre konflikten slik at det til tider er på randen av en parodi, har jeg som leser kommet så tett på Siri at jeg leser videre for å finne ut hvordan det går med henne.

Metaforene spenner bein

Siris språkføring preges av en overflod av bilder, og de er så mange og overdrevne at de spenner bein på flyten i boka. Det blir for mye, for karikert og overtydelig. Jeg får av og til følelsen av at Siri har blitt sittende fast i en sosiale medier-virkelighet hvor man helst skal gjøre alt man opplever spennende og interessant. Dessverre skaper dette bare større avstand, det blir for kunstig. Vi bombarderes med setninger som «Pappa virker like malplassert som en kanarifugl i et løvebur», «Oles morgenånde er som sunket i madrassen», «[Jeg] Står og venter som en utstoppet ugle» med en veksling mellom banale og overdrevne beskrivelser som får Siri til å fremstå umoden og barnslig. Noen ganger er en helt hverdagslig handling så inntullet i omskrivinger at jeg må stoppe opp i lesingen for å forsikre meg om at jeg fikk med meg hva som nettopp skjedde. Når denne bildebruken også i stor grad brukes på utfordringene Siri står i, valser språkføringen dessverre over potensialet for å diskutere og gå inn i det som er vanskelig.

Kanskje er dette et forsøk på å vise at forfatteren ser denne måten og behovet for å distansere seg fra hverdag og følelser på som symptomatisk for den generasjonen som nå er i tidlige tjueår. Selv om det er tilfelle, er det tatt for langt. Siri er til en viss grad i stand til å se dette selv, som når hun sier «Jeg ironiserer alltid over pappas arbeid. Hva skulle jeg ellers gjøre?» Men kan man bruke ironisk distanse til å komme seg unna alt som er ubehagelig? Dette blir en utsettelse av de store avgjørelsene som gjør at alt hoper seg opp for Siri.

Det hender at hennes betraktninger og tankerekker nærmer seg kjernen, følelsene, frustrasjonen, men heller enn å la henne gå inn i en mer dyptpløyende refleksjon, velger Glaser ofte å kutte slike tankerekker av med et spørsmål av typen «Men er det dette jeg vil?»

Slipp følelsene til

Forlaget opplyser at målgruppa for denne romanen er 16+/ ung voksen. Siri selv er tjueto år gammel. Dét er vanskelig å kjøpe. Mye av det hun sliter med og er opptatt av er universelle tema som kan være like aktuelle om man er femten eller trettifem, men måten hun fremstår på gjør det lite plausibelt at hun er over tjue.

Alder til side – det er i siste del av boka, da Siri endelig tør å slippe tak i det beskyttende overflate-laget, idet hun tør ta følelsene sine på alvor og lytte til seg selv, at hun fremstår som en ekte person og romanen når sitt høydepunkt. Avslutningen tyder på at det kan være en oppfølger i vente, og i så fall får vi håpe Siri har frigjort seg fra alle slags filter og tør å bare være seg selv.