Små barn, store drømmer

Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris skal styrke og løfte den nordiske barne- og ungdomslitteraturen, og skal gis til et verk som «oppfyller høye litterære og kunstneriske krav». Ann-Christin Waller og illustratør Anni Wikberg har flere bokprosjekter bak seg og er etablerte barnebokskapere i Åland, men jeg er usikker på om På en trollsländas vingar holder høyt nok nivå i denne sammenhengen. Det skyldes både at boka innholdsmessig og språklig ser ut til å mangle kunsten å begrense seg, og at illustrasjonene langt ifra står i stil til den overlessede teksten. På en trollsländas vingar er ikke en bildebok i streng forstand, der tekst og bilde inngår i en helhet, men boka er like fullt gjennomillustrert – uten å være en god visuell helhet.

Overlesset språk – flate tegninger
Boka starter med en ramme der en jeg-forteller beskriver et magisk øylandskap. Blant vakre blomster ligger en villa der det bor en familie med seks barn. Den eldste er et alvebarn – og om henne finnes det visstnok allerede et eventyr. De andre barnas eventyr får vi lese i På en trollsländas vingar.

Alle eventyrene foregår i en eller annen form for fantasiverden der det handler om å overvinne redsler, om å møte farer, om å ville noe sterkt nok, om å drømme store drømmer. Det er i og for seg helt fint, men teksten er i overkant blomstrende og er overlesset med klisjefylte, språklige bilder, noe som gjør at boka til dels oppleves som langtekkelig: «Hon är flickan med ögon bruna som mandlar och gåtfulla som stjärnhimlen eller som koltrastens första vårsång. Hennes hår har samma färg som honung från ljungblommor. Den är speciell den färgen – den är inte gul som vanlig honung utan brun med solblänk i. […] När hun skrattar dansar strandstenarna», står det for eksempel om den eldste jenta, Julia. Imidlertid er det verken noe gåtefullt eller forunderlig over illustrasjonen av henne.  Snarere er illustrasjonen svært forenklet, uten dybde. Det store spranget mellom det blomstrende språket og de naive, likeframme tegningene er gjennomgående i hele boka, og framstår som et underlig valg.

Der drømmer blir virkelige
Julias fortelling starter med at hun ser opp i skyene og funderer på hva som kan finnes der: «Kanskje molnfiguren inte alls var ett moln! Kanske den var ett guldskimrande land långt, långt borta!». Plutselig viser det seg at det ikke bare er fantasi, for landet inngår med ett i hennes virkelighet: En ildflue kommer derfra, snakker til henne – og det samme gjør en liten gutt, Snirp, som forteller hvordan hun skal komme seg til Eldorado, landet langt borte: «Eldorado ligger långt, långt borta, i Drömmarnas Dal bortom Månens Berg». Det er livsfarlig å reise dit – og hun har bare én sjanse. Dersom hun ikke lykkes med oppdraget – å ta seg til Eldorado og hente hjem en penn som kan skrive med gullskimrende bokstaver – kommer hun aldri tilbake til jorden. Det er selvsagt dramatisk, men det oppleves likevel ikke som om det står så mye på spill. Riktignok møter hun noen voldsomme hindringer på veien, men det viser seg raskt at de ikke er farlige likevel; det er bare prøvelser for at hun skal få teste sitt mot og sin lyst til å oppnå drømmen.

Fint om dødsangst
Den sterkeste fortellingen mener jeg er Oskar sin. Den handler om å frykte døden, og skildringen av hvordan tanken på døden kan fortone seg for et lite barn, er gjenkjennelig og sår. Oskar beskrives som et høyst vanlig barn; han har genser med Angry Birds på, han er opptatt av å spille fotball, svømme, klatre og bygge lego. Og midt i alt det som barnet gjør og lever i, hver dag, kom plutselig innsikten om at «allt som lever måste dö». Og hva er det som lever, egentlig? Og hva skjer når det dør? «Och största frågan av alla, vart tar det då vägen?» Vi kommer tett på Oskars redsel. Han samtaler om døden med sin fortrolige farmor, som jo heller ikke har noe svar på hva som skjer etter døden, men som trøster og oppmuntrer så godt hun kan: «Men det kan nog inte vara så farligt, det där med att dö. För alla som har dött har klarat det». I dialogen mellom Oskar og farmor er det en likefram tone som står ut i boka som den mest vellykkede sekvensen.

Men også Oskars fortelling starter med en noe pompøs beskrivelse: «Oskars hår är brunt med guldstänk i. Dunkavle liknar det, dunkavle som solens strålar kammar. Ögonen är klara som kastanjer. Och lika bruna». Jeg er usikker på effekten av slike beskrivelser når det blir for mange av dem – og er redd de kan trøtte leseren. Jeg synes likevel det mest uheldige med denne fortellingen er at vi også her trer inn i en fantasiverden. Jeg forstår at det er meningen at det nettopp er drømmene og fantasien som skal feires i boka. Som det står et sted: «…drömmar är viktiga. Lika viktiga som läxor». Det er fint. Men jeg mener likevel at boka er best i den mer realistiske dialogen mellom Oskar og farmor, som ender med at de like godt steker lapper som de spiser med bringebærsyltetøy – noe som jo må kunne sies å være en god strategi når frykten for døden presser seg på.

Lettvinte løsninger
Oskar får mareritt om døden, og akkurat når alt er på det verste, kommer en fugl inn i drømmen, som kan snakke. Fuglen er fra «Drömmarnas Land», og skal hjelpe Oskar slik at han ikke lenger er redd. Fuglen tar ham med til en gammel, snakkende stubbe som forteller at når han dør, kommer han til en himmel der alt er slik som han vil at det skal være: Alle han kjenner og er glad i, vil være i himmelen når han dør, både de som allerede er døde og de som fremdeles lever – og alt han er glad i å gjøre, kan han gjøre der. Og det er akkurat som om farmors anerkjennelse av Oskars frykt blir som blåst bort – for stubbens svar framstår som altfor lettvint. Det er selvsagt en form for trøst i stubbens ord, men de anerkjenner ikke den frykten barnet føler slik som farmoren gjør, og det gis med ett ikke rom til de vonde følelsene likevel.

Sammensurium
Den allvitende, kloke stubben er et element som kunne vært hentet fra et folkeeventyr – men snakker om himmelen nærmest med religiøs overbevisning. Religion og folketro blandes vilkårlig i På en trollsländas vingar – og i Eriks eventyr opptrer plutselig havguden Poseidon. Det siste eventyret forteller om tvillingene Abis og Bebis, som flyr rundt på en sky før de bestemmer seg for å lande på trampolinen til de andre barna vi alt har lest om. Slik rundes boka fint av.

Jeg sitter likevel igjen med følelsen av at boka vil for mye, og selv om det på en måte er noe fint med at den demonstrerer at det ikke finnes noen grenser for barnets fantasi, gjør den overlessede teksten at jeg ikke blir like berørt som om den hadde holdt noe mer tilbake. Men det er ingen tvil om at På en trollsländas vingar  har mange gode passasjer, og det kan godt hende den vil fungere godt som høytlesningsbok. Jeg liker den aller best der den anerkjenner at barnet har, er og kan noe som ikke de voksne har tilgang til – de voksne har forlatt barndommen, og kan ikke lenger fantasere og drømme slik som et barn kan. Derfor må barnet møte frykten sin alene. For, som fuglen sier til Oskar når han ber om å få med seg foreldrene sine på ferden for å finne stubben: «’Nix’, sa fågelen. ‘Det går inte. Bara barn får komma dit. För mammor och pappor tror inte att gamla stubbar vet något’».