Små barn, store følelser

Til forskjell fra Stais tidligere prisbelønte bildebøker om Jakob og Neikob, to stiliserte herrer med ulike attityder i et surrealistisk bildeunivers, har Stai nå senket blikk og handling til barnets øyenhøyde. Der Jakob og Neikob agerte i et univers av moralske/eksistensialistiske dilemmaer, er det hverdagen, i klasserommet på barnetrinnet, at Rakel og Mikael utfordres.

Felles skjebne

Rakels dag er full av farger og glede over at det er tid for tegnetimer på skolen. Med sekk på ryggen og Horn, et kosedyr i form av en enhjørning, i hånden, tripper hun glad på skolevei. Gleden, fargene og krusedullene forsvinner i knuter og grått når vikarlæreren gir barna i oppgave å lage farsdagskort.

Medelevene stråler i form av kaskader av smile-emojis over oppgaven, men Rakel og Mikal, den nye gutten i klassen, gjemmer seg under pultene og møtes der i en mørk tunell av felles sorg. Mikals far er død, Rakels far er i fengsel, de har ingen å tegne farsdagskort til. Felles skjebne er felles trøst, gryende vennskap og fantasi gjør at fargene vender tilbake, og etter hvert viser det seg at vikarlæreren også vil gjemme seg. Han skal bli far for første gang, og den oppgaven er skremmende overveldende. Som seg hør og bør i en fortelling for barn, munner boka ut i håp. Barna og Horn trøster læreren og hverandre, vennskapet blomstrer.

Fargesterke oppslag

Stais oppslag er ikke lenger så tette og stringente i farger og form som i bøkene om Jakob og Neikob. Nå er fargeholdningen rikere, primærfargene er utvidet med kontrastfarger, og fargeflatene er ikke lenger helt opake (opak er det motsatte av transparent), her skinner litt av underlaget gjennom og myker opp flatene. Oppslagene fyller hele bildeflaten og er uten rammer. Rakel og Mikal er tegnet, slik barn ofte tegnes; med store hoder og store øyne. De andre barna er mer anonyme, men snedig karakterisert med rekvisitter som caps og hettegenser.

Perspektiv

Kari Stai varierer bruken av størrelser. I bildebøker er verdiperspektiv ofte brukt. Det vil si at det viktigste i bildet og fortellingen er større enn mindre viktige elementer.

For eksempel er Rakel og Mikal viktigere enn Rakels mor, og de andre elevene. Forholdet mellom størrelsen på de ulike elementene i bildet samsvarer ikke nødvendigvis med virkeligheten. Når forfatteren holder seg til lesekontrakten, det vil si innenfor et gitt univers, realistisk eller fantastisk som her, kan kosedyr snakke og barn kan vokse ut av rommet.

Flatene brytes opp flere steder med strektegninger og kruseduller. Det utvider teksten ved at bildene forteller flere historier samtidig. Det gjør også noe med stemningen, den blir lysere og lettere og kontrasten til det grå og sorte sorgfulle blir sterkere. Tegningene, fargene og den kunstneriske prosessen blir slik en del av fortellingen. Det forsterker sorgen og gleden, vennskapet og felleskapet.

Frampek

Frampek i form av Rakels kosedyr Horn opptrer allerede i første oppslag, og har en framtredende posisjon gjennom hele boka. Vi ser den først i sengen til Rakel, og på et bilde av Rakel og faren. Enhjørningen er et fabeldyr kjent fra kunst og litteratur. Her peker den fremover mot fantasien og det magiske som oppstår i møtet mellom Rakel og Mikal, og etter hvert også vikarlæreren. Bildebokmakeren legger ut visuelle spor som utvider teksten og gjør den rikere.

Kari Stai er en meget bevisst bildebokmaker som bruker form, farger og perspektiv til å bygge ut en fortelling om vennskap og sorg hos barn. Boka berører også ømtålige spørsmål som: Hvor forsiktig må en lærer være? Elevene bærer på ulike erfaringer i ryggsekken som det er vanskelig å ikke berøre i en vanlig klassesituasjon. Mor og far er begreper som er byttet ut med forelder, religiøse skikker og høytider kan skape konflikter, og en forelder kan være død eller i fengsel. Slike tabuer må det snakkes om. Stai tar opp vanskelige spørsmål og holder seg innenfor lesekontrakten ved å bruke fabeldyr, kunst og fantasi i fortellingen. Når lærerens angst for farsrollen beveger ham inn i barnas fantasiverden, trekkes imidlertid fortellingen ut i grensen for det jeg tror på.