Små skritt

Smart listepop

Popkulturen er universell og hevet over rase, økonomi og nasjonalitet. Louis Sachar viser hvordan en slik kultur skaper drømmer, realiserer drømmer, kommuniserer og tilslører. Han er hakket smartere enn Britney Spears, og derfor anbefaler vi gjerne Små skritt til pophungrige teenagers.

5 små skritt
Hovedpersonen i Små skritt setter seg 5 mål for framtiden. Han har sittet inne i den beryktede Green Lake-leiren for ungdomskriminelle, og nå vil han få orden på livet sitt. Målene er

1. Å fullføre ungdomsskolen
2. Få seg jobb
3. Spare penger
4. Unngå situasjoner som kan føre til bråk
5. Kvitte seg med navnet Armhule

Armhule
I løpet av historien blir alle disse målene utfordret. Det er ikke bare lett å være afroamerikaner, ungdom med vold på rullebladet, og i tillegg være belastet med et kallenavn som oser svette og dårlig kroppslukt. Heldigvis for vår helt Armhule (Theodore Johnson) har forfatteren utstyrt han med flere gode egenskaper. Han er omsorgsfull, sterk, ærlig, sjarmerende på en keitete måte, kjekk, arbeidsom, intelligent. Kort sagt: Han har egenskapene som skal til for å løse de problemene forfatteren kaster i veien for han.

Et afroamerikansk eventyr
Ettersom den andre hovedpersonen i boka er en tenåringsidol, listepopstjernen Kaira DeLone, får historien automatisk noe såpeoperaaktig over seg. Fortellingen om den beskyttede, bortskjemte, men likevel talentfulle og gode popstjernen som møter og forelsker seg i den fattige unggutten som har kommet skjevt ut, har vi hørt før. Eventyret om Askepott (eller Askeladden) danner selve grunnmønsteret, men oppå ligger lag på lag med god og tradisjonell ”american dream”-ideologi.

Forventningsbrudd
Intrigen er velkjent, men intelligent bygd opp. Handlingsrommet til hovedpersonene virker realistisk, framdriften er god. Handlingen er enkel (ja, nesten for enkel), men med spennende forventningsbrudd. Eventyrsjangeren blir utfordret – men dog aldri forkastet – av at handlingen ikke alltid ender i det velkjente. Tross sjarm, talent og et moralsk prosjekt vinner ikke Armhule den lille talekonkurransen i sommerskoleklassen. Svartebørssalget av konsertbillettene går også langt bedre enn forventet, og sist men ikke minst ender ikke fortellingen i tåredryppende ”love-forever”-kliss. Alt dette taler til forfatterens fordel.

Fordommer
Forventingsbruddene underbygger en vilje til å røske opp i sementerte fordommer. Allerede på side 9 i boka får Armhule høre at ”folk kommer til å forvente det verste av deg og behandle deg deretter”. Boken er full av små episoder som bekrefter dette utsagnet, men også med tydelige unntak. Armhule får jobb, og utfører den bra. Han blir trodd når han havner i trøbbel av borgermesteren i Austin, og en kvinnelig politietterforsker. Og popidolet Kaira er faktisk både sjarmerende, intelligent, og samtidig bortskjemt og tidvis ufordragelig. I tillegg er hun jomfruelig som en tidlig Britney Spears. En såpekarakter med psykologisk troverdighet?

Kvinnelige autoriteter
Det er påfallende mange kvinner som representerer de fordomsfrie og sterke karakterene i boka. Med unntak av sjefen til Armhule og trommeslageren til Kaira, er det ingen tydelige, mannlige voksenpersoner i boka. Kvinnene dominerer, og det stort sett med positive holdninger. Kan vi tillegge forfatteren oppfatningen om at det afroamerikanske ungdomsmiljøet trenger kvinner i autoritetsposisjoner for å komme ut av årelang diskriminering?

Pop-poesi
Tekstene til Kairas popmelodier er noe for seg selv. Å lese dem på norsk minner en nok en gang om at engelskspråklige tekster passer best på engelsk. På norsk blir de ubehjelpelig banale, men gir kanskje derfor også et hint om hvordan engelske morsmålsbrukere oppfatter ”poesien”:

En vakker kjole, et glitrende smykke
Et bilde på penger og rikdom og lykke.
Men kjolen er tynn, og smykkene kalde som døden…
Gjem meg i din varme hule. Redd meg, en jomfru i nøden.

Tekstene krever sin plass i boken, og de har sin funksjon. De gir umiddelbart et troverdig bilde av en hjernedød popbransje der pengene – og ikke talentet – regjerer. Men de gir også et innblikk i tankeverdenen til en typisk ungdom. Språket er klisjéfylt, men er det ikke slik mange ungdom ønsker å presentere sitt følelsesliv? Ellers synes jeg oversettelsen er ført i et enkelt språk som gir et troverdig bilde av miljøet og personene

Kommunikasjon
Armhule og Kaira kommuniserer gjennom tekstene til Kaira. Armhule tolker fra starten av mye inn i tekstene, han oppfatter spesielle beskjeder rettet til ham. Siste strofe i sangen ovenfor blir typisk tolket som ”Redd meg, ridder Armhule”. Senere, da de har opprettet kontakt i virkeligheten, blir sangene uttrykk for det de har felles. I mangel på egne ord for å uttrykke følelsene, står sangene der som ”the soundtrack of their lives”, som det heter. Og etter bruddet er det igjen Kaira, gjennom sin ungpikelyrikk, som oppsummerer hva som har skjedd – og som strekker ut en hånd til ”ridder Armhule”:

Små skritt,

for jeg vet jeg er her inne

og jeg håper jeg kan finne

en som kanskje kjenner meg

Banalt? Ja. Søtt? Tja. Ærlig? Vel… Men troverdig, tidsriktig og trygt for ungdom? JA!