Tittel: Smaragdatlaset
Tekst: John Stephens
Oversetter: Torstein Bugge Høverstad
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2011
Antall sider: 464

ISBN 978-82-02-34193-0

Smaragdatlaset

TRADISJONELL FAMILIEFANTASY

Dette er første bindet i en trilogi i sjangeren familiefantasy. Forfatteren er bokdebutant med bakgrunn fra film/tv. Det er solid og drevent gjort, men er ikke spesielt originalt.

Tradisjonelt
De tre søsknene Kate, Michael og Emma er barnehjemsbarn. De er skarpsindige, omtenksomme mot hverandre og har komplementære ferdigheter. De preges videre av en mildt opprørsk uavhengighet, basert på troen på at foreldrene en dag skal komme tilbake etter dem. Dette gjør at de virker som problembarn for barnehjemsbestyrerne, noe som har sendt dem fra barnehjem til barnehjem, det ene verre enn det andre.

Boken åpner med en ny flytting, og i sitt nye hjem oppdager barna flere nivåer av mysterier og magiske hendelser, og begynner å utforske disse. Dette involverer en ond heks som holder en landsby i fangenskap, en blivende mentor – trollmannen Dr Pym, flere typer magiske skapninger, en magisk bok som gjør det mulig å reise i tid, og erkjennelsen av at de tre søsknene er utvalgt (så klart!) for å ta kontroll over bøkene, og bruke denne kontrollen i kampen for det gode. I dette første bindet av trilogien blir vi bare kjent med den første av bøkene, Smaragdatlaset, som den eldste av de tre søsknene kan kontrollere.

Familiefantasy
Jeg kaller dette «familiefantasy», og lurer på om jeg introduserer et nyord. Hva er det så som gjør den til «familiefantasy», og er begrepet relevant? Jeg tenker at dette er familie-relevant på minst fire måter. For det første er hovedpersonene en gruppe søsken, med et blandet oppdrag som både er å ta vare på hverandre (som individer og som søskengruppe) og å finne den magiske gjenstanden, bekjempe ondskap og sette undertrykte fri. For det andre er det ikke bare et mål å ta vare på søsken og bekjempe ondskap, men det er et like eksplisitt mål å finne igjen foreldrene som man har blitt skilt fra for lenge siden, og oppklare hvorfor de forsvant. Ja, det viser seg selvsagt at det er en sammenheng mellom det magiske oppdraget og foreldrenes fravær, slik at begge deler løses under ett. (Som det heter i traileren på www.emeraldatlas.com: «In a battle to save their family, they first have to save the world»)

Dette er først et episk prosjekt, men samtidig blir det også et tydelig etisk perspektiv over prosjektet: det at de tre barna skal holde sammen, ta vare på hverandre og føre familien ytterligere sammen; er et valg som forfatteren gjør for sine hovedpersoner: familien er det viktigste du har. Det blir et annerledes prosjekt enn de fortellingene hvor hovedpersonens oppdrag faller sammen med pubertet, løsrivelse og overganger.

På samme måte som med Lindgrens Saltkråkan blir det noe filmatisk over familien som hovedperson; det blir enda tydeligere at fortellingen er ment å skulle konsumeres av en gruppe barn og voksne sammen, hvor barnepublikumet kan ha ulik alder. Og når vi ser bort fra den minoriteten av familier hvor høytlesning er en begivenhet for flere barn og voksne sammen, er det vel vanligvis i forhold til film/tv at flere barn opplever den samme historien samtidig. Mer om det nedenfor.

Finnes det flere eksempler på familiefantasy? Ja, for eksempel Narnia-serien, Spiderwick-serien og Den onde greven, som alle har en søskengruppe som hovedpersoner, og hvor en betydelig del av prosjektet er å ivareta søskenflokken. I Den onde greven er det et prosjekt å klarlegge familiens historie, mens Narnia-serien også kan sees som en søken etter en (himmelsk) Far. Også serier om enebarn kan handle om å gjenopprette familier, slik som Blekkhjerte-trilogien og Harry Potter-serien. Harry Potter-serien handler både om å gjenopprette en forbindelse til foreldrene, og om å etablere nye familieaktige relasjoner.

Hvor ligger det store?
Miljø og plott er altså gjenkjennelig fra mye annen fantasy for barn. Hva er det som likevel gjør at dette lanseres så stort og bredt? Cappelen Damm har lansert det grundig som «storsatsing» med et førsteopplag på 25.000, boken er oversatt til flere språk, og ifølge vaskeseddelen skal den utgis i 37 land.

Og alt dette før det finnes det minste lille ymt om en filmatisering. For filmen kommer, ingen tvil. Ikke bare er det en naturlov at Hollywood er sultne på boksuksesser; men dette er skrevet for lerretet. Rollen som den gale, onde grevinnen ser for eksempel ut til å være skrevet med tanke på Helena Bonham-Carter, men først og fremst er scener og karakterer skrevet på en måte som fungerer filmatisk. Og det er også vanligere på film enn i bøker at hovedpersonen er en gruppe i stedet for en enkeltperson.

Jeg tror det avgjørende for bokas potensial er dens fravær av originalitet. Det at den faller fint inn i sentrum av en populær sjanger, gjør at den har et større potensial enn bøker som er smalere og mer eksentriske. Boken er kompetent skrevet, komponert og regissert, av en forfatter som formelt sett er debutant, men som først og fremst preges av god rutine og 10 års tv-erfaring, som produsent for serien Gossip Girl, og forfatter for seriene Gilmore Girls og The O.C. Det er passe skummelt, inneholder ikke spekulative voldsskildringer, har godt balanserte spenningskurver og tilbyr helter og prosjekt med sunne familieverdier.

Høres det ut som et kompliment? Fra et kritikerperspektiv er det sjelden noe kompliment å være uoriginal, men sett fra leseaktivistenes perspektiv (lærerne, bibliotekarene og bokhandlerne) er det ofte et gode at en bok befinner seg innenfor en definert tradisjon, og dermed kan nå fram til flest mulig. Så selv om jeg er moderat entusiastisk som kritiker, ser jeg at boken har flere kvaliteter og et stort publikumspotensial. Og det er da også verdt noe.



Kommentarer