Tittel: Smygar
Tekst: Hans Sande
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2004
Antall sider: 119

Smygar

Mat for kopidjevelen

Skolen er nådeløs mot ujevne novelleforfattere. I Hans Sandes Smygar er det enkelte blinkskudd for litteraturformidlere, og slike tekster sprer seg gjerne fort – men da i kopiform.

Mot slutten av novellesamlingen Smygar fant vi endelig «Snømannen til Erling», en velskapt novelle i sjangerens rette forstand. Noen barn bygger snømann, men denne hverdagslige hendelsen blir til bitter lærdom for nærmiljøet når snømannen lokker frem en lokal styggemann. «Snømannen til Erling» står dermed litt alene i denne samlingen, som en novelle av klassisk form. Ellers er det sprett og spredning mellom korte snutter med prosalyrikk, essaypetiter, moderne dyreeventyr og fremtidsfabler. Den lange teksten «Korfor gjorde han det?» er faktisk en samtale på psykiaterens kontor som er presset inn i en litterær tvangstrøye, og det er nærliggende å mistenke psykiater og forfatter Hans Sande for å være litt overmodig denne gang. Du blir ikke dummere av å lese Smygar, men boken har en sjelden evne til å avbryte seg selv. Plutselig befinner du deg i en diktsamling, i en humoristisk avispetit eller i en sykejournal – da du trodde du skulle lese en helskapt novellesamling. Tross kreative innfallsvinkler og raus livsvisdom kan det virke som om Smygar også var en gyllen anledning til å få tømt skrivebordsskuffen.

Ungdomsnoveller …
«Snømannen til Erling» skaper uro, men også samling og enighet. Uten å underslå ung lesekompetanse er den poengterte slutten et sjangertrekk ved en ungdomsnovelle. Rundt snømannen finner vi også allmenne karakterer, slik vi vanligvis oppfatter fiksjonsnivået i en novelle. De andre tekstene overgår hverandre i allegorier og surrealisme, eller i pur realisme, som i «Korfor gjorde han det?» – sykejournalen om et selvmord. På motsatt side av sjangerskalaen har psykiateren skrevet «Lengte etter eit namn», om den lille mannen Klaus som deltar på brannmennenes klaustrofobiøvelse. Teksten er vill og dyp, og gir utvilsomt nye tanker om det skjøre menneskesinnet. Men Klaus er ingen person å bli klok på, mer et drømmeaktig fantom på et vanskelig symbolplan. «Lengte etter eit namn» er likevel samlingens mest originale tekst, og kanskje det eneste tilfelle hvor absurditeten fremkaller mer ettertanke enn humring.

…eller skrivelek?
Sandes forvirrende konsept kan nok stimulere den ambisiøse tenker, men hvordan fungerer disse grepene som litteratur for unge lesere? Består ikke leseopplevelsen også av ord og språk som gjemmer seg, slik at leseren glemmer selve boken, og blir innfølt deltaker i en handling? Slike passasjer er det lite av iSmygar, kanskje med unntak av selve tittelnovellen, som også språklig virker mer bearbeidet enn snittet i denne boken. Dermed oppstår det pussige paradokset at nettopp Hans Sande, som fritt og uvørent tar sine skrivegrep, også overser litteraturens mest effektive retoriske grep, selve fortellingen, med mennesker i handling. Når et gammelt rynketroll går rundt i en fremtidsby og forakter plastiske operasjoner, så fornemmer vi refleksjon mer enn handling – og dessuten virker tankene ferdigtygd, nettopp fordi det er tanker som er uttalt – og ikke handling som vi kan følge, føle på, og tolke. Direkte banalt blir det når noen kåte mus allegoriserer den fjasete handlingen i Big Brother, eller når en hund holder tale til menneskene om all den urett som er begått. Disse dyrefablene er nok ikke enkle og opplagte i dypeste mening, men sluttpoengene – som kunne skutt deg – blir ødelagt av retningsløs skrivelek underveis.

Frisk kyssing
Hans Sande har et løpende hode. Aktuelle hendelser i media, terapeutiske situasjoner, gamle barndomsminner – alt bobler opp som friske skriveemner i allegoriens eller overdrivelsens form. I fremtidsfabelen «Ugras» gjenkjenner vi aksjonistene som kaster bløtkake på våre politikere. I Hans Sande hyperbolske fremstilling nøyer de seg ikke med bløtkake, men gir maktmenneskene et kyss – og biter tungene av dem. Tanken er besnærende, men hva så? «Ugras» er en av flere skriveidéer som ikke har funnet ferdig form. «Det første kysset» er en annen kyssehyperbol, denne gang i Mikael Niemis ånd, og her munner en ellers lovende tekst ut i det billige humorpoenget at døden snakker svensk. Det er også vanskelig å forstå hva vi kan lære av møtet mellom Smørbukk og Theodor Kittelsen. Teksten overrasker, for det er sjelden vi leser om hvordan stygge mennesker blir gjort til ikoner, men den dypeste konklusjonen uteblir, og dermed blir også denne teksten stående som en vilter skrivelek, et eksperiment.

En novelle som virker …
Vi søker heller tilbake til «Snømannen til Erling», som stiller spørsmålet: Hva skjer etter et overgrep? Livet går tilsynelatende videre, og alt er som før – nesten. Teksten er ferdig, men det ene ordet «nesten» gir leseren et spor videre, som utfordrer tanker og følelser. Fullt ut kan vi aldri forstå et overgrepsoffer, men «Snømannen til Erling» er en novelle som virker, med litteraturens muligheter og begrensninger. Derfor blir det ikke like god litteratur når psykiateren velger å tenke selv – om et ungt selvmord – eller når den gamle mannen i «Smerteblomar» går rundt og forakter modernitetens komfort. Tanken om at vi fjerner oss fra livet ved å fjerne smerten, er ikke helt ny – og hvis en slik tanke fortjener en ny tekst, så trenger den en ny fortelling, ikke en indre monolog.

… også for ettertiden?
Novellesamlingen «Smygar» kan være til inspirasjon. Unge lesere med skriveambisjoner kan sikkert få idéen om å prøve selv – når de trer inn i Hans Sandes frimodig absurde univers. En litteraturformidler vil være mer usikker, og ganske sikkert velge Tor Ulven eller Ragnar Hovlands prosalyrikk framfor Sandes korteste «noveller». Det kan nok være et eksperiment å kaste Sande ut i klasserommet, for å starte en metatekstlig debatt om sjangerbegreper, høre hvordan de unge selv tolker absurditetene, og om de føler seg truffet av de erotiske tilnærmingene i «Ventetid» og tittelnovellen. Men det er dessverre mer sannsynlig at novellesamlingen Smygar vil leve gjennom noen få tekster. Om noen år vil lærebøker og antologier ha gjort sine valg, og i mellomtiden vil kopidjevelen råde. Du bør ikke bli altfor overrasket om en viss snømann er den siste som smelter.



Skrevet av:

Smygar

Novellesamling
119 sider
Gyldendal 2004

Anmeldt av Knut Anders Løken

Mat for kopidjevelen

Skolen er nådeløs mot ujevne novelleforfattere. I Hans Sandes Smygar er det enkelte blinkskudd for litteraturformidlere, og slike tekster sprer seg gjerne fort – men da i kopiform.

Mot slutten av novellesamlingen Smygar fant vi endelig «Snømannen til Erling», en velskapt novelle i sjangerens rette forstand. Noen barn bygger snømann, men denne hverdagslige hendelsen blir til bitter lærdom for nærmiljøet når snømannen lokker frem en lokal styggemann. «Snømannen til Erling» står dermed litt alene i denne samlingen, som en novelle av klassisk form. Ellers er det sprett og spredning mellom korte snutter med prosalyrikk, essaypetiter, moderne dyreeventyr og fremtidsfabler. Den lange teksten «Korfor gjorde han det?» er faktisk en samtale på psykiaterens kontor som er presset inn i en litterær tvangstrøye, og det er nærliggende å mistenke psykiater og forfatter Hans Sande for å være litt overmodig denne gang. Du blir ikke dummere av å lese Smygar, men boken har en sjelden evne til å avbryte seg selv. Plutselig befinner du deg i en diktsamling, i en humoristisk avispetit eller i en sykejournal – da du trodde du skulle lese en helskapt novellesamling. Tross kreative innfallsvinkler og raus livsvisdom kan det virke som om Smygar også var en gyllen anledning til å få tømt skrivebordsskuffen.

Ungdomsnoveller …
«Snømannen til Erling» skaper uro, men også samling og enighet. Uten å underslå ung lesekompetanse er den poengterte slutten et sjangertrekk ved en ungdomsnovelle. Rundt snømannen finner vi også allmenne karakterer, slik vi vanligvis oppfatter fiksjonsnivået i en novelle. De andre tekstene overgår hverandre i allegorier og surrealisme, eller i pur realisme, som i «Korfor gjorde han det?» – sykejournalen om et selvmord. På motsatt side av sjangerskalaen har psykiateren skrevet «Lengte etter eit namn», om den lille mannen Klaus som deltar på brannmennenes klaustrofobiøvelse. Teksten er vill og dyp, og gir utvilsomt nye tanker om det skjøre menneskesinnet. Men Klaus er ingen person å bli klok på, mer et drømmeaktig fantom på et vanskelig symbolplan. «Lengte etter eit namn» er likevel samlingens mest originale tekst, og kanskje det eneste tilfelle hvor absurditeten fremkaller mer ettertanke enn humring.

…eller skrivelek?
Sandes forvirrende konsept kan nok stimulere den ambisiøse tenker, men hvordan fungerer disse grepene som litteratur for unge lesere? Består ikke leseopplevelsen også av ord og språk som gjemmer seg, slik at leseren glemmer selve boken, og blir innfølt deltaker i en handling? Slike passasjer er det lite av i Smygar, kanskje med unntak av selve tittelnovellen, som også språklig virker mer bearbeidet enn snittet i denne boken. Dermed oppstår det pussige paradokset at nettopp Hans Sande, som fritt og uvørent tar sine skrivegrep, også overser litteraturens mest effektive retoriske grep, selve fortellingen, med mennesker i handling. Når et gammelt rynketroll går rundt i en fremtidsby og forakter plastiske operasjoner, så fornemmer vi refleksjon mer enn handling – og dessuten virker tankene ferdigtygd, nettopp fordi det er tanker som er uttalt – og ikke handling som vi kan følge, føle på, og tolke. Direkte banalt blir det når noen kåte mus allegoriserer den fjasete handlingen i Big Brother, eller når en hund holder tale til menneskene om all den urett som er begått. Disse dyrefablene er nok ikke enkle og opplagte i dypeste mening, men sluttpoengene – som kunne skutt deg – blir ødelagt av retningsløs skrivelek underveis.

Frisk kyssing
Hans Sande har et løpende hode. Aktuelle hendelser i media, terapeutiske situasjoner, gamle barndomsminner – alt bobler opp som friske skriveemner i allegoriens eller overdrivelsens form. I fremtidsfabelen «Ugras» gjenkjenner vi aksjonistene som kaster bløtkake på våre politikere. I Hans Sande hyperbolske fremstilling nøyer de seg ikke med bløtkake, men gir maktmenneskene et kyss – og biter tungene av dem. Tanken er besnærende, men hva så? «Ugras» er en av flere skriveidéer som ikke har funnet ferdig form. «Det første kysset» er en annen kyssehyperbol, denne gang i Mikael Niemis ånd, og her munner en ellers lovende tekst ut i det billige humorpoenget at døden snakker svensk. Det er også vanskelig å forstå hva vi kan lære av møtet mellom Smørbukk og Theodor Kittelsen. Teksten overrasker, for det er sjelden vi leser om hvordan stygge mennesker blir gjort til ikoner, men den dypeste konklusjonen uteblir, og dermed blir også denne teksten stående som en vilter skrivelek, et eksperiment.

En novelle som virker …
Vi søker heller tilbake til «Snømannen til Erling», som stiller spørsmålet: Hva skjer etter et overgrep? Livet går tilsynelatende videre, og alt er som før – nesten. Teksten er ferdig, men det ene ordet «nesten» gir leseren et spor videre, som utfordrer tanker og følelser. Fullt ut kan vi aldri forstå et overgrepsoffer, men «Snømannen til Erling» er en novelle som virker, med litteraturens muligheter og begrensninger. Derfor blir det ikke like god litteratur når psykiateren velger å tenke selv – om et ungt selvmord – eller når den gamle mannen i «Smerteblomar» går rundt og forakter modernitetens komfort. Tanken om at vi fjerner oss fra livet ved å fjerne smerten, er ikke helt ny – og hvis en slik tanke fortjener en ny tekst, så trenger den en ny fortelling, ikke en indre monolog.

… også for ettertiden?
Novellesamlingen «Smygar» kan være til inspirasjon. Unge lesere med skriveambisjoner kan sikkert få idéen om å prøve selv – når de trer inn i Hans Sandes frimodig absurde univers. En litteraturformidler vil være mer usikker, og ganske sikkert velge Tor Ulven eller Ragnar Hovlands prosalyrikk framfor Sandes korteste «noveller». Det kan nok være et eksperiment å kaste Sande ut i klasserommet, for å starte en metatekstlig debatt om sjangerbegreper, høre hvordan de unge selv tolker absurditetene, og om de føler seg truffet av de erotiske tilnærmingene i «Ventetid» og tittelnovellen. Men det er dessverre mer sannsynlig at novellesamlingen Smygar vil leve gjennom noen få tekster. Om noen år vil lærebøker og antologier ha gjort sine valg, og i mellomtiden vil kopidjevelen råde. Du bør ikke bli altfor overrasket om en viss snømann er den siste som smelter.



Skrevet av:
Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.