Snaut og selektivt om teknologi

Det er på ingen måte overraskende at Teknomagi er framtidsoptimistisk lektyre. Forfatteren er grunnlegger av TENK, et nettverk som arbeider for at flere kvinner skal bli teknokrater, og har dessuten inntatt en fremskutt posisjon i offentligheten. Vi kjenner Isabelle Ringnes som feminist, fredsaktivist og teknologioptimist. Særdeles som teknologioptimist! Enten husker man at hun kledde seg ut som kunstig intelligens på allehelgensaften, som et svar på klimakrisen (samboeren) – eller at hun tidligere har betrygget oss voksne: «Ikke vær redde for at barna bruker verktøy som PC, tablets eller smarttelefoner fra ung alder – vær heller påpasselige på hva de bruker dem til. Man får sannsynligvis mer utbytte senere i livet av å kunne bruke PC enn å kunne fekte med pinner.»

Klart språk

Hva barn får utbytte av senere i livet, og hvor styrende tanken om framtidig avkastning skal være, finnes det delte meninger om. Ideen bak Teknomagi er likevel ikke dum. Vi trykker på lysbrytere og telefoner uten å ofre teknikken en tanke. Kan vi få litt stjernestøv over noe så avfortryllet som praktisk anvendt vitenskap?

Godt hjulpet av Borghild Fallbergs behagelige illustrasjoner presenterer Ringnes et utvalg teknologiske hjelpemidler. Lyspærer, vaskemaskiner, tv, internett, rulletrapper, ultralyd, bilder, satellitter, KI og bioteknologi settes i historiske sammenhenger av typen bedre-og-bedre, med et og annet frampek mot noe enda bedre. Bioteknologi kan for eksempel brukes til å redde truede dyrearter.

Pennen er lett, språket variert. Kompliserte årsakssammenhenger strammes inn, så virkemåten enkelt kan fordøyes av unge lesere. Som her: «Ultralyd er en maskin med ekstremt god hørsel som sender ut lyder vi ikke kan høre. Når lydene treffer noe, som kroppen vår, hopper de tilbake. Maskinen kan bruke disse lydene til å lage bilder av hva som er inni kroppen, som et bilde av et hjerte eller en baby!» At ultralyd er en teknikk og ikke en maskin, er en detalj uten større betydning. Å skrive i klart språk til målgruppen, er et håndverk Ringnes mestrer.

Verre er det å påkalle og fastholde de unges oppmerksomhet. Man skulle kanskje tro at stoffet i seg selv har sprengkraft ved å vekke forundring, begeistring og fascinasjon. Men i konkurranse mot både skjerm og fekting med pinner, må Teknomagi gi tapt for sine overmenn. Et betimelig spørsmål melder seg: Hvorfor klarer ikke barna å lytte aktivt til en bok som er så tynn at den kunne vært en reel?

Teknologien er svaret, du har spørsmålet

Åtteåringen er like godtroende som Voltaires Candide. Han leser ikke skjult forkynning, og kan enkelt ledes til å tro at vi lever i den beste av alle mulige verdener («Tenk så MØRKT det var ute på landet!»; «Tenk så heldig du er som kan se tilbake på så mange minner fra barndommen din!»). Problemet er ikke at avstanden mellom idé og virkelighet er lang.

Men barn har en nese for overdreven, didaktisk begeistring. Kanskje lukter det også av forbedringsanstalt, når jubelstemningen blir beskutt av obligatoriske advarsler: «Men det er én ting du alltid må huske på: Ikke alt på internett er sant.»

Da jeg var barn, ville heller ikke jeg lese om alt som har gått og kan gå galt med teknologi. Jeg grunnet på tidens problem som om jeg var den første, og ville lese om tidsmaskiner. Heldigvis fantes det litteratur om emnet. Fysikere mente vi sto overfor et nært forestående gjennombrudd; dessuten var de kulørte sidene i «En gal gal verden» fakta.

Det er forståelig at Teknomagi ikke handler om lysforurensning, fedmeepidemi, genetisk forurensning og hjerneråte av dimensjoner. Men drivkraften til å virke i verden, eller til å «bruke teknologi riktig» så den kan «gjøre verden til et bedre sted for alle», må likevel komme et sted fra. Først når gnisten er tent i det indre, ut fra et eksistensielt eller praktisk problem, kan litteraturen bli en åndsfrende.

Mine barn leser ikke om flyvende biler eller maskiner som kan manipulere tiden. De leser at kunstig intelligens kan skrive bøker og lage musikk, og at KI kommer til å «hjelpe oss på enda flere måter» i framtiden. Ringnes vil nødig foregripe begivenhetenes gang, og spørger kun: «Kanskje den kan finne ut hvordan vi kan redde miljøet, utrydde alle sykdommer og ta oss til andre planeter?».

Om Teknomagi ikke setter leseren på sporet av noe større, kan vi ofre en tanke til de ontologiske elementene. Teknologien presenteres ikke som et mulig svar på et oppslukende problem, men som en løsning – på vill jakt etter problemer («Hva kunne du tenke deg å bruke kunstig intelligens til?»).

Også for barn, gjelder det som var filosofen Hegels utgangspunkt: All tenkning begynner med et nei.