Snedig barneroman om korrupsjon

Håkon Øvreås debuterte for barn med romanen Brune i 2013 til eventyrlig internasjonal suksess. Samarbeidet med den renommerte illustratøren Øyvind Torseter ble starten på en serie og førsteboka er så langt eksportert til 30 land. Oppfølgeren Svartle fra 2015 er solgt til 16. Og hvilke land! Tenk om også Blåse blir utgitt i disse 16 landene. Ifølge korrupsjonsbarometeret til Transparency International ligger de spredd fra det minst korrupte Danmark via Tyrkia på plass nummer 75 og Kina på plass nummer 79, helt ned til Aserbajdsjan på plass 123. For meg gir den tanken en ekstra dimensjon til Blåses sentrale spørsmål:

– Hva er inhabil? sa Rune.
– Man kan ikke være snill med vennene sine, sa Åse.  – Eller familien
– Det hadde ikke vært rettferdig, sa moren. – Tenk hvis de som jobber i kommunen, bare hjalp bestevennene sine. Kommunen skal jo hjelpe alle like mye.

Ordet introduseres helt tilforlatelig. Det skal vise seg å få avgjørende betydning.

En politisk intrige

Kommunestyret har nemlig vedtatt å selge en tomt i bygda til den mystiske og superrike Tom Hane der han skal opprette en diger hønsefarm. På tomta står også hytta til våre venner Rune, Atle og Åse. Så langt har hevntokt vært strategien deres mot livets forsmedeligheter.  Når Rune kler seg om til superhelten Brune, når Atle blir Svartle og Åse blir Blåse, da er det fort gjort at synderen våkner opp til en brun-, svart- eller blåmalt sykkel neste morgen. Men trioen forstår at den metoden ikke vil virke på ordføreren. Denne gangen må de kjempe for sine egne interesser på de voksnes premisser.

Dette er likevel ingen tydelig innføring i hvordan et demokrati virker. Det er historien om livet til Åse slik det arter seg noen dramatiske dager denne vinteren. For mens de to første bøkene fulgte henholdsvis Rune og Atle tettest, er turen kommet til Åse og hennes familie. Også hun er tydelig prisgitt omstendighetene hjemme. Også hun befinner seg i tidlig skolealder, i det kritiker Ulla Rhedin kaller «den eksistensielt utsatte perioden da man begynner å innse at man bare har seg selv å stole på». Også kalt barndommen.

Torseters skjøre strek viser særlig den usikkerheten de tre møter nye situasjoner med. Han holder oss litt på avstand og unngår nære utsnitt. Slik blir alle små mennesker i en stor verden. Desto modigere og mer inspirerende er det at de tre vennene likevel begir seg ut i den.

Tro mot Åses synsvinkel

Hjemme spiller Åses storesøster dundrende musikk, mens mamma er travelt opptatt med å arrangere kommunens vintermarked og pappa er på jobbjakt etter at han ble permittert fra arbeidet i Nordsjøen. De strever åpenbart med å snakke sammen.

Mot denne bakgrunnen er det interessant å se hvordan Åse og vennene først forsøker å få ordføreren i tale. Hjelper det egentlig å snakke sammen? Neste steg er en underskriftskampanje. Trioen har sin egen teori om hvorfor innsamlinga går trått: «– Alle liker ordføreren fordi han smiler hele tiden, sa Rune. – Og alle liker Tom Hane fordi han er så rik, sa Atle.»

Er det sant at vi tillater mer fra smilende og rike folk enn andre? Romanen stiller oss fritt til å gjøre oss opp vår egen mening om hvorfor folk handler som de gjør.

Historien spiller seg ut gjennom presise dialoger der replikkene kan fortelle langt mer enn ordene som ytres. Morgenen etter at Åse har vært på hemmelig hevntokt med kost og maling hos den slemme prestesønnen, blir hun forstyrra av musikken til søsteren:

– Du kan være ganske vanskelig å prate med for tiden, sa Åse. – Og jeg tror ikke den svarte leppestiften hjelper på situasjonen.
– Du tror du er så voksen, sa Gro. – Kan du aldri gjøre noe gærent?
– Det er ikke farlig å være grei, sa Åse. – Du burde prøve det.

Torseter setter scenene med fokus på kroppsspråk og ansiktsuttrykk. Du verden hvor nyanserte følelser det er mulig å skape med såpass enkle streker og få farger. Tankene til Åse får vi nesten aldri, men det trengs ingen forklarende forteller når bildene hjelper oss å forstå hvordan hun har det og oppleve sammen med henne. Samtidig lar teksten oss sanse gjennom henne: «Da hun kledde på seg, var vinterskoene fortsatt våte.» Sanseligheten gjør meg ekstra var for velvalgte detaljer.

Ikke helt enkelt

Visst er de voksne iblant karikerte og komiske, men samtidig er de fleste så komplekse at historien likevel framstår svært realistisk. Barna er for eksempel ikke garantert støtte fra sine egne foreldre i kampen om hyttetomta. Åses pappa vil gjerne ha en hønsefarm til bygda dersom det kan gi ham ny jobb. Han har ingen tro på trioens neste framstøt: Et kakelotteri under vintermarkedet som skal sikre dem nok penger til å kjøpe tomta sjøl.

Kontrasten er stor fra disse komplekse voksne og til Tom Hane. I teksten er rikingen forenkla til det klisjéfulle. Jeg forstår at det spisser konflikten, men synes Åse hadde fortjent en mer nyansert  motstander. Det berører ikke like sterkt å skulle bekjempe en slags disneyfigur. På den annen side bør ikke en barneroman bli altfor komplisert. La gå at vi for enkelhets skyld må se bort fra at ordførerens habilitet neppe har avgjørende betydning for en beslutning som er fatta av hele kommunestyret. Da er det viktigere hvordan boka gir leserne mulighet til å komme Åses avsløring i forkjøpet. Det engasjerer å sjøl få slutte seg til at ordføreren er inhabil og at vedtaket derfor er ulovlig.

Hvis dette var en detektivhistorie, ville den endt der. Men i et demokrati kreves det dessuten at noen bryr seg om brudd på habilitetsreglene. Sjøl i Norge er det en stor utfordring. Til slutt behøves faktisk både et snev av magi og støtte fra en kvinnelig statsminister for at Åse skal bli hørt. Det snedige er hvordan konflikten med kommunen og konflikten hjemme speiler hverandre. Også hjemme må Åse være modig og ty til sterke virkemidler før mamma tar grep og stopper pappas manipulative flytteplaner. Hjelpen fra de voksne betyr likevel ikke at noen tar heltedåden fra henne. Når barn kjemper på de voksnes premisser, er det bare godt å bli minna om at de ikke må klare absolutt alt aleine.