Mitt barnebokminne - av Jon Haarberg,
professor i allmenn litteraturvitenskap
ved Universitet i Oslo
Snorre sel: en fabel i farger for barn og voksne
Frithjof Sælen

48 sider
Første gang utgitt: Grieg, 1941

Snorre sel: en fabel i farger for barn og voksne

Snorre og jeg

Av Jon Haarberg, professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitet i Oslo

Kan det ha vært til min åtteårsdag? Jeg fikk alltid en bok, minst én, til bursdagen. Men denne var spesiell. I motsetning til de fleste andre fristet Snorre sel med fargebilder på hver side og en fullkommen mangel på typografiske komplikasjoner. Det moderlige forventningspresset kunne takles. ”Hvor langt er du kommet i boken?” pleide hun å spørre, mens jeg kjempet meg over den grønlandske innlandsisen ved Nansens side. Det må ha vært flere kilometer mellom hver illustrasjon. Snorre, derimot, innbød ikke til slit. Han rutsjet fra snøfonnene og rett ut i havet. Et badeland i Nordishavet lenge før tiden. Boken var blå og passe tykk, og med en kjenneslig selunge på omslaget. Som leser hadde jeg tross alt min spisskompetanse innenfor Disney-konsernets bladverden. Det uttrykket jeg så i Snorres øyne, hadde jeg tidligere sett i hos Donald eller kanskje Bambi. Uten at jeg var meg det bevisst, selvsagt. Men nå, når jeg som voksen ser boken igjen i ny utgave (beige, ikke blå), kan jeg ikke la være å se Snorre som en tidlig norsk disneyfigur. Boken utkom første gang under krigen, i 1941, hele syv år før Donald Duck & Co etablerte seg på det hjemlige tegneseriemarkedet.

Krigen, ja. Mor måtte selvsagt komplisere leseropplevelsen likevel. ”Boken handler egentlig om krigen,” forklarte hun bedrevitende. ”Snorre er liksom Norge, og spekkhoggeren Glefs, det er Hitler.” Hm. Kunne det passe? Den eneste hermeneutiske gåten jeg hadde oppfattet, stod på omslaget: Snorre sel av Frithjof Sælen. Hvem var nå denne sælen? En fjern slektning? Jeg grublet. Hvis Glefs var Hitler, hvem var da hvalrossen onkel Bart? Churchill? Men han hadde jo ikke bart. Hitler, derimot, hadde bart. Og hvordan kunne nå en hvalross være onkelen til en sel? Det måtte i så fall være en filleonkel. ”Se isflaket,” pekte mor, ”det ligner på et norgeskart!” Å ja? Så Snorre ligger på seg selv, da liksom? Og når han lures ut i det ukjente av lurifaksene Sving og Svang, hvor befinner han seg da? Har Norge kanskje svømt over til Newfoundland en tur? Jeg avviste allegorien som høyst usannsynlig. Nei, det fantes en fortolkning som lå atskillig nærmere. Brummelabb og Glefs, det var skumle menn og sinte naboer som stod i døråpningen og hyttet med neven når vi hadde ”ringt på og flydd”. Og hvem var det som lå trygt bak et tre i nabohaven og fniste mens sinnamennene brølte ut sine varianter av ”luffelort”? Jo, det var selvsagt jeg, det. Det var jeg som var Snorre. Og Snorres mor, som smilte så mildt og trøstet den lille tullegutten sin, det var min mor. Sånn var det med den saken.

Takk til Norsk Barnebokinstitutt for avbildningen av forsiden. Boka fins i instituttets samling.



Skrevet av:
Kommentarer