Snusfornuftens hevn

Jeg har en profesjonell interesse i sjøuhyrer. Jeg er, eller vil i hvert fall gjerne være, en slags ekspert på historiske monstre, og da særlig de som finnes på Olaus Magnus’ berømte kart over Norden og Nordsjøen fra 1539, Carta marina.

Det er et mirakel av et kart, et slags monster i seg selv: Det samler i seg så mange forskjellige slags uhyrlige dyr som kommer fra så mange ulike kilder – antikkens naturhistorie, helgenbiografier, lokale myter og det som etter hvert er blitt mer konvensjonell, vitenskapelig kunnskap – at det skaper sin egen, fabelaktige og faktiske verden. I denne har disse skapningene betydning, de har moral å lære bort, advarsler å komme med og varsler både om verdens undergang og om dens frelse. For en lykke å være historiker! For en glede å kunne dele denne fortiden med andre, nå!

Derfor blir jeg også først uhyrlig glad når jeg ser at noen vil utnytte dette materialet til en bok for barn. Bengt-Erik Engholm og Jojo Falks Sjøuhyrer, oversatt fra svensk til et sikkert og idiomatisk norsk av Anne Horn, åpner med en helt kort rammefortelling om en gutt, et navnløst jeg, som er på fisketur med sin far og som får et eller annet stort på kroken. Fantasien om hva det kan være, blir utgangspunktet for en hurtig gjennomgang av sjø- og vannuhyrenes historie fra renessansen og kanskje middelalderen og frem til vår egen tid – før den vender forskriftsmessig til rammen og oppdagelsen av hva det er som napper. Til sammen blir dette dermed en slags faktabok om sjøuhyrer.

Flat og flat, fru Blom

Det første historiske oppslaget er lett gjenkjennelig som Olaus Magnus’ kart, utstyrt med naivistiske versjoner av et par av hans uhyrer, eller havsvidunder, som det så vakkert og uoversettelig heter på svensk, det er også bokens originale tittel. Og jeg skjønner jo at en illustratør – her Falk – skal illustrere bøker, men originalen er jo så helt og fullstendig vidunderlig, enkelt tilgjengelig i høy oppløsning, hvorfor skal den erstattes med de aller enkleste, helt uskjønne strektegninger, trafikkskiltaktige symboler på de umulige, praktfulle havgående stjernebildene som allerede er blitt tegnet ut for oss for nesten 500 år siden? Og enda mer fortvilende for sånne som meg: Hvorfor begynner teksten ved siden av med å påstå at «For lenge siden, da jorda var flat, fantes det massevis av monstre og uhyrer overalt?» Olaus Magnus og de som gapte foran kartet hans i 1539 trodde da selvsagt ikke at jorden var flat, ingen med et minimum av verdenskunnskap hadde trodd slikt på evigheter – hvor har forfatterne vært i historietimene? Like nedenfor får vi ganske riktig vite at kartet teksten viser til, er «fra 1500-tallet», og da altså fra århundret etter at Columbus seilte mot vest for å komme til India. Det opplagte premisset for den planen var gammelt og fullstendig uomtvistet: Jorden var rund. Det vil også veldig mange av de barna som er i målgruppen for denne boken vite utmerket godt og kunne påpeke nådeløst. Og er det ikke uansett morsommere og mer sprelsk for sånne unger å få sett originalbildene og å få vite det som sant var, at de monstrene Olaus kunne vise frem, hørte til på en bestemt del av en rund klode – i Nordsjøen? En flat jord? For et grimt paradoks, at forfattere om en bok om det faktiske og det fabelaktige ikke vet de aller, aller enkleste ting. For et nederlag for en svensk historielærer et eller annet sted, en lærer som allerede kanskje lever i skjul og under falsk navn, full av skam.

Hvor ble det av fortidens kultur?

Det som derimot er riktig, er påstanden om at det fantes monstre og uhyrer på 1500-tallet. Om ikke overalt, så mange steder. I hvert fall fantes de på mange måter – de fantes som lærd kunnskap, som religiøse visjoner, edsvorne fortellinger og som enkle og direkte observasjoner. Skillet mellom det som var monstrøst og det som ikke var det, er vanskelig, og det er ikke så enkelt som det skillet som trekkes her, mellom stort og skummelt og kanskje ekkelt på den ene siden og vanlige, ufarlige dyr på den andre. Et monster var et dyr som hadde noe å lære bort, å de-monstrere, som altså er selve ordets opphav. Hvaler, sjøormer, spekkhoggere og hedenske havsvin. Men Sjøuhyrer greier ikke holde fast ved det fascinerende ved monstrenes spesielle måter å finnes på. Etter det egentlig løfterike «fantes», etableres det straks en stadig større avstand til virkeligheten når vi får vite at kraken var noe fiskere «fortalte» om, deretter at «i gamle myter fortelles det om» sjøormen, at det er «spennende å fantasere om» nåtidens monstre, før elendigheten endelig er et faktum: I tilbakeblikk blir kjempeblekkspruten den snusfornuftige forklaringen på kraken, som dermed aldri var virkelig og dermed også langt mindre spennende enn de fleste lesere vil ha håpet på. For «Det var trolig en slik [blekksprut] de hadde sett, de som fant på det monsteret som fikk navnet kraken.» Akk, usannsynlige snusfornuft! Hvem er det som skal ha «funnet på» den gigantiske kraken? Hvor ble det av fortidens kultur, dens felles forestillinger og surklende skrekk? Er det virkelig sånn at det satt noen et sted og fant på kraken? Nei, det har de bare funnet på, Bengt-Erik Engholm og Jojo Falk.

Så det er riktig trist, tenker jeg. Dette er en bok om et av verdens morsomste emner og et av dem som burde egge tanken, friste den historiske smakssansen, puste til tvilen på at det bare er nåtiden som er fornuftig og vet at jorden er rund. Men Sjøuhyrer ender opp med å slå fast de tristeste motsetninger, mellom før og nå, flat og rund, fantasi og fakta, funnet på og funnet ut. Hvilke barn er det egentlig som vil bli fortalt at i vår tid vet vi nesten alt, og som så likevel vil være interessert i sjøuhyrenes storhetstid? Hvem vil ikke bli skuffet over at den mektige kraken bare var noe som noen fant på? Og hvem vil ikke se de virkelige bildene av de virkelige uhyrene?

Pladask og unyttig

Dermed kommer det heller ikke som noen overraskelse, men som en trist bekreftelse på fremskrittshistoriens elendighet at når bokens jeg får trukket det han hadde fått på kroken, over båtripen, så viser det seg å være en diger gjedde. Han flytter seg så langt bort som mulig, redd og uinteressert. De må allerede ha lest boken som omgir dem, så desillusjonerte og destruktive viser de seg å være, han og faren. «[N]oe sjøuhyre var det jo ikke. Gjedda ble mat til revungene i skogen.» Der ender den, pladask og unyttig, den store fortellingen om kunnskapens, fryktens og naturens historie: død og likegyldig, mat for skabbete åtseletere. Å, så rasende han ville vært, Olaus Magnus, og for en rettferdighet det ville vært i harmen! Men like lite hjelper det. Den store flotte gjedden og alle de fine historiene, kastet bort som avfall.