Tittel: Sølveselet
Tekst: Sonya Hartnett
Illustratør: Åshild Irgens
Oversetter: Johann Grip
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2011
Antall sider: 160

(The silver donkey (2004))
ISBN: 978-82-02-32858-0

Sølveselet

EN FABELAKTIG BOK

Sølveselet er en klassisk fortelling som kan komme til å bli en klassiker.

Det unge søskenparet Marcelle og Coco er ute i skogen en morgen, og kommer over noe som ser ut til å være en død mann. Ved nærmere ettersyn viser han seg å være en høyst levende, men sliten og midlertidig blindet desertør på flukt. Vi befinner oss i Calais-området i Frankrike under den første verdenskrigen. Jentene kommer til den engelske eksløytnanten med mat, drikke og etterlengtet selskap, og til gjengjeld forteller han dem historier om mot og oppofrelse. I alle disse fire fablene opptrer et heltemodig esel, manifestert i den vesle eselfiguren i sølv mannen har med seg som lykkebringer.

Australske Sonya Hartnett har skrevet for både barn, voksne og dem imellom i over tjue år, og hun har vunnet flere internasjonale priser. I 2008 mottok hun ALMA-prisen, litteraturprisen til Astrid Lindgrens minne, for forfatterskapet sitt, og etter Sølveselet å dømme, er pristildelingen velfortjent. Den troverdige skildringen av barna, kombinasjonen av ømhet og råhet i disse beskrivelsene og den frodige og innbydende måten mijøet tegnes opp på i denne boka er en Lindgren-etterfølger verdig.

Eselkrefter
Den første historien løytnant Shepard forteller, ”Eselet Sølvfell”, er en variant av juleevangeliet, selvfølgelig med hovedvekt på rollen til eselet som bar Maria til Betlehem. Det gamle dyret tar seg helt ut på ferden, og ofrer livet sitt for en større sak. Den neste fortellingen, ”Da himmelen nektet jorden regn” er den mest æsopske av de fire. Dyrene i denne fabelen har alle sine typiske menneskelige karaktertrekk – den prangende elefanten, den forfengelige tigeren, den upålitelige slangen – og det er det ydmyke, men verdige eselet som vinner den moralske seieren. ”Eselet som hadde hundre navn” er en historie fra soldatens krigsopplevelser, og den handler om et modig og tålmodig esel som hjelper med å frakte sårede soldater. I den siste fortellingen, ”Sølveselet”, forteller mannen om den yngre broren sin som er syk, og om hvordan han fant den lille sølvfiguren og ga den videre til storebroren, med ordene: ”Hver gang du ser det, vil du huske på å gjøre ditt aller beste” (s. 138). Og med dette får sølveselet talismanfunksjonen sin.

Det er åpenbart en viss kristen moral å spore i idealet om selvoppofrelse og beskjedenhet. De grå og unnselige eslene utstår skjebnen sin som bruksdyr med en kristuslik verdighet. Personlig mener jeg at man ikke skal tåle så inderlig vel, heller ikke den urett som rammer en selv, og skal barnebøker først være didaktiske, ser jeg gjerne at de videreformidler denne innsikten. Men heldigvis handler ikke Sølveselet bare om enkle moralske lekser; til det er handlingen for kompleks og personskildringene for nyanserte.

Sølvesel, ikke gullkalv
Når den forhenværende soldaten forteller historier om tapperhet og pålitelighet, kan det være fordi han selv føler han er feig og har sviktet hæren og landet ved å rømme. Inspirert av sølveselet, dikter han opp eventyr om beundringsverdige egenskaper. Om den syke broren han skal reise hjem til, faktisk eksisterer, vites ikke. Men selve fortellingen er virkelig nok.

      ”ʼ

Var

    det bare en fortelling?ʼ spurte hun soldaten heftig. ʼEller var den sann?ʼ ʼDet er noe du selv må avgjøre, Coco,ʼ svarte soldaten.” (s. 50)

Jeg synes det er fint at Hartnett på denne måten åpner for en refleksjon om skillet mellom fakta og fiksjon. Selv om dyrefabelen mer opplagt er oppdiktet enn historien om lillebroren, kan soldaten ha egne motiver for å skape historien om en trengende bror; kanskje vil han renvaske en dårlig samvittighet? Og har det egentlig noe å si om historien er sann eller oppdiktet, så lenge den er god?

På samme tid gir sølveselet både soldaten og barna moralsk støtte og kreativ oppfinnsomhet. Coco innbiller seg at hun rir av gårde på eselet mens soldaten forteller. Marcelle blir inspirert til å vie livet sitt til å gjøre godt. Løytnant Shepard fungerer som en slags veileder for barna. Navnet hans bærer også en viss likhet med det engelske ordet for hyrde. I bibelsk forstand ville fascinasjonen for eselfiguren vært en avgudsdyrking. Men i hartnettsk forstand er ikke sølveselet noen gullkalv; det er en kilde til inspirasjon.

Realistisk og eksotisk
Det jeg liker aller best ved denne boka, er den gjenkjennelige og ærlige beskrivelsen av hvordan barn – ja, mennesker i det hele tatt – tenker og handler. Barna fremstilles både som genuint bekymrede for den blinde rømlingen og som frydefullt begeistrede over å oppleve et eventyr som går den eldre brorens opplevelser en høy gang. Det er godt med en barnebok som klarer å gjengi opplevelsen av motstridende følelser. Etter en krangel med søsteren, går Coco selvbevisst rundt og synes synd på seg selv:

    ”Coco nøt derimot sin dødelige tristhet i fulle drag. […] Hun tenkte at de som så henne nå, et ensomt barn som sjanglet gråtende bortover gaten, ikke kunne annet enn å bli dypt grepet.” (s. 155)

 

Forfengelighet er ingen dyd, men det er menneskelig, og beskrivelser som den over, gir moraliseringen i fablene en sunn og realistisk motvekt, etter min mening. Barna er ikke kun ute etter å gi, ofre seg og hjelpe, som eslene i fortellingene; de ønsker også selve eventyret.

Jeg har videre stor glede av miljøet som tegnes opp. Både på grunn av navnene og handlingen står det raskt klart for den norske leseren at boka skildrer et miljø som er annerledes fra det hjemlige: Barna går over kuppelsteinsgater, tenner oljelamper, plukker sopp til familiegrisen og bruker titler som ”monsieur”. I løytnantens fortellinger er omgivelsene enda mer eksotiske: Luften dufter av vanilje og muskat, jorden er uttørket som en egyptisk mumie og himmelen er blåsvart som en panter. Gatene, luktene, naturen er til å ta og føle på, og det fremmedartede gjør historien desto mer fabelaktig.

Annet enn ved de fremmedklingende navnene, bærer ikke teksten nevneverdig preg av å være oversatt, og etter alt å dømme har Johann Grip gjort en god oversetterjobb.

Streng aldersmålgruppe
På Cappelen Damm sine nettsider er Sølveselet plassert i alderskategorien ”5–8 år”. Hvorfor denne strenge innsnevringen? Jeg er sikker på at også noe eldre lesere vil ha glede av boka. Til sammenligning har Ronja Røverdatter fått aldersstemplet ”6–99 år”. Sølveselet er på ingen måte allalderlitteratur, men teksten har såpass mange lag og fine nyanser at utbyttet vil øke i takt med alder og (leser)erfaringer. Med en markedsføring mot kun de aller yngste leserne risikerer forlaget både å tape kunder og å frata potensielle begeistrede lesere en fin opplevelse.

Omslaget appellerer nok også mest til de yngre. Åshild Irgens enkle og uttrykksfulle svart–hvit-illustrasjoner er fine, og inni boka synes jeg de gjør seg godt. Fargebildet på forsiden er vel så godt utført, men etter min mening gir det boka et unødvendig barnslig preg. Med et noe mer nøkternt og enkelt omslagsbilde, tror jeg forlaget kunne utvidet aldersgruppen med enda noen år.



Skrevet av:
Kommentarer