Tittel: Sølvstøv og hvitløkpulver
Tekst: Geir Moseng
Forlag: Cappelen
Årstall: 2006
Antall sider: 143

Roman
ISBN: 9788202263805

Sølvstøv og hvitløkpulver

Når slutten ødelegger alt

Geir Moseng gjør et ærlig forsøk på å skrive vampyrmytologien inn i en gjenkjennelig norsk hverdagsvirkelighet, men når trådene skal samles og sannheten avsløres i et avsluttende dramatisk klimaks, roter han det så voldsomt til at man nesten glemmer at de 120 første av bokas totalt 143 sider faktisk var veldig gode.

Er pappa en vampyr?
Hilfrid, hovedpersonen i debutanten Geir Mosengs roman Sølvstøv og hvitløkpulver, har det mildt sagt vanskelig hjemme. Mora hennes er død, og hun bor sammen med faren og en storesøster som knapt snakker til henne. Og som om dette ikke var nok, blir Hilfrid stadig sikrere på at faren hennes er en vampyr. Tegnene er nemlig mange: Han har hoggtenner, han sover om dagen og er våken om natten, han graver en mystisk grop i hagen, og på leppene har han noe mørkerødt som ser ut som størknet blod. Heldigvis har Hilfrid en venn som kan hjelpe henne når alt blir skummelt og vanskelig, nemlig Alf, en gutt som er håpløs i fotball, men som har kunnskap om det aller meste. Alf hjelper henne å finne ut det som er verdt å vite om vampyrer, både hvordan man kan kjenne dem igjen, og hvordan man bekjemper dem, og Hilfrid blir stadig sikrere i sin sak: Hun bor sammen med en vampyr.

En god idé
Å la hovedpersonen i en barnebok tro at et nært familiemedlem er en vampyr, er av flere grunner en god idé. For det første er det en effektiv måte å skape spenning og uhygge på: Det farlige er ikke noe som trenger på utenfra, men det befinner seg der du trodde du var tryggest, nemlig i hjemmet og hos familien. Moseng er også god til skildre Hilfrids far på en slik måte at leseren aldri er sikker på om han er en vampyr eller ikke. De mystiske tingene han gjør, kan jo ha en naturlig forklaring. For det andre bringer denne vampyrhistorien et forfriskende element inn i et av de mest forslitte motivene i nyere norsk barnelitteratur, nemlig det utrygge barnet i den moderne, fragmenterte familien. Hilfrids frykt for at faren har blitt et overnaturlig vesen, er et godt bilde på hvordan barnet kan føle seg fremmedgjort overfor voksne som ikke makter å leve opp til foreldrerollens krav. Skildringene av Hilfrids ambivalente følelser overfor faren, vekslingen mellom hengivenhet og frykt, er noe av det beste i denne romanen.

Snubler i innspurten
Mosengs i utgangspunktet gode idé holder imidlertid ikke helt til mål. Å skrive spenningsfortellinger der leseren hele veien blir sittende og lure på om det skjer noe overnaturlig eller ikke, er nemlig en kunst som de færreste behersker, og spesielt vanskelig er det å finne på en tilfredsstillende slutt. I prinsippet kan en slik fortelling ha to typer avslutninger: Enten er det mystiske som skjer, noe overnaturlig, eller så får det en naturlig forklaring. Begge typer har sine utfordringer. Hvis boka skal slutte med at det mystiske viser seg å være noe overnaturlig, må forfatteren beskrive dette overnaturlige på en så overbevisende måte at det ikke framstår som en billig løsning på intrigen. Og hvis boka skal slutte med at det mystiske får en naturlig forklaring, må denne forklaringen være så god at den fanger opp alle detaljer i mysteriet og ikke minst godgjør at hovedpersonen – og leseren – hadde grunn til å tro at det var overnaturlige krefter på spill. Det skal ikke her avsløres hvilken type avslutning Moseng har valgt i Sølvstøv og hvitløkpulver, men tilfredsstillende kan avslutningen på ingen måte kalles. Det er faktisk vanskelig å tenke seg en verre løsning på intrigen enn den leseren blir servert her. Og det er synd, for Geir Moseng framstår i det store og hele som en debutant med et stort talent for å skrive spennende for barn. Vi får håpe talentet holder hele veien til mål neste gang.



Skrevet av:
Kommentarer