Sokrates og pappa

LITEN FILOSOF I BAKSETET

En nydelig liten undringsbok som gjør deg luftig i hodet.

Noen voksne blir helt svette på ryggen når det kommer fra baksetet i bilen: ”Hva finnes utenfor universet, egentlig?” Eller: ” Hvorfor var du inni drømmen min i natt?” Men det er ikke nødvendigvis svaret knotten der bak er ute etter. Kanskje han bare har lyst til å undre seg litt? Sokrates i Sokrates og pappa er så heldig at han har en pappa som faktisk tar seg tid til å undre seg sammen med ham, og filosofen Øverenget bringer tanker på banen som gjør både store og små helt luftige i hodet.

Sokratisk metode

Som sin navnebror filosoferer Sokrates gjennom spørsmålsmetoden, og han er i så måte en mer pågående filosof enn lille Viktor i Svein Nyhus’ Verden har ingen hjørner. Mens Viktor sitter for seg selv i pappesken sin og tenker over verden, utfordrer Sokrates pappa på de underligste temaer gjennom de syv samtalene i boka. Ved å la disse samtalene oppstå ut fra vanlige, gjenkjennelige hverdagssituasjoner, gjør forfatteren filosofien tilgjengelig og forståelig for oss alle.

Om å åpne opp
Forholdet mellom pappa og Sokrates er rørende og varmt, men aldri klissete. Vi ser tydelig motsetningen mellom barne – og voksenperspektivet i samtalen, og hvordan de to innimellom ikke forstår hverandre i det hele tatt. De tenker så ulikt. Likevel har de begge et sterkt ønske om å lytte til den andre, og om å få den andre til å lytte. Várheten mellom far og sønn er fint skildret.

Barn har en egen evne til å stoppe, åpne opp og undre seg. Det har vi voksne ofte helt glemt å gjøre, og derfor blir slike samtaler gull verdt for begge parter. Alle som har et forhold til barn, og som ønsker å ha det, må være i stand til å slippe de vedtatte sannhetene for en liten stund. Når Sokrates vil kalle snømannen sin for Snøhvit, kommenterer pappa typisk nok at Snøhvit i eventyret er en jente. Hvorfor i all verdens rike kan ikke en guttesnømann også hete Snøhvit? spør Sokrates. Jeg er helt enig med ham.

Luftig og elegant
Det er noe naivt over boka, og samtidig er det så mye visdom i den. Tonen er ikke ulik den i Antoine de Saint-Exupérys Den lille prinsen. Øyvind Torseter har klart å fange denne tonen i sine enkle illustrasjoner. Sokrates er ikke bare fryktelig søt, men ligner også en del på de Saint Exupérys lille prins med sitt lyse hår og små, snille knappenålsøyne. Det er luft rundt illustrasjonene, åpne rom som vi kan fylle med tankene våre, akkurat som i teksten. Gjennom collageteknikken får Sokrates og pappa en dobbeltkarakter av noe fast og samtidig løsrevet. Som løse utklipp, limt inn i bokas univers, blir de både virkelige og ikke virkelige på en gang. Skjerfene, tankefuglene, skyene og sandslottene svever i en stigende bevegelse utover i boka sammen med tankene som teksten setter i gang. Elegant og nydelig.

Boka treffer
Jeg synes Øverenget og Torseter har klart å lage en liten skatt av en undringsbok, som appellerer både til store og små. Men det er ikke en bok man bare pløyer igjennom. Her må man ta seg god tid, stoppe opp og snakke sammen underveis. Introduksjonene til kapitlene taler nok mest til de voksne. Å fortelle barnet at dette kapitlet handler om ulike perspektiv gir nok lite mening. Men så snart vi leser om pappa og Sokrates som fantaserer seg ut i verdensrommet mens de kikker ned på jorda, blir det hele forståelig, også for barn helt ned i femårsalderen. Samtalene mellom Sokrates og pappa blir derfor svært gode utgangspunkt for videre tankesprang inn i filosofiens verden sammen med barna.