Solskjær-feber i bokbransjen

Min første biografi. Ole Gunnar Solskjær
av Heidi Linde
Illustrasjon: Lina Raknes
Gyldendal 2019
26 sider

Ole Gunnar Solskjær.
Superspissen som ble sjef i verdens største fotballklubb
av Sigve Kvamme
Kagge 2019
159 sider

Solskjærs United. En for laget
av Øyvind Alsaker og Atle Nielsen
Cappelen Damm 2019
222 sider

Jeg følger lite med på hva som skjer i fotballens verden, selv om jeg i tre år trente 94-årgangen til Nordnes idrettslag i Bergen. Men Solskjærs karriere som fotballspiller har til og med jeg fått med meg. Hvis du var ute og reiste på slutten av 90-tallet, så vet du at Ole Gunnar Solskjær var det soleklare svaret på hvem som var datidens mest kjente nordmann i utlandet.

La opp for lenge siden

Ole Gunnar Solskjær ble verdensberømt som spiss for Manchester United, der han spilte aktivt i perioden 1996–2007. Det er tolv år siden han la opp som spiller og begynte sin trenerkarriere for ulike klubber. Få, om noen, kan ha unngått å få med seg at Solskjær i desember 2018 begynte som manager for selveste Manchester United. Det er noe av forklaringen på hvorfor det kommer tre bøker om Solskjær nå, såpass mange år etter at han la opp. Voksenboken; Solskjærs United. En for laget, er derfor mer aktuell enn de andre to, for den lar oss følge Manchester United, kamp for kamp, under Solskjærs ledelse. De to andre bøkene fokuserer på Solskjærs vei mot toppen, og utnytter først og fremst den herskende Solskjær-feberen som på nytt har hjemsøkt vårt land.

Et fellestrekk mellom bøkene er mangelen på private detaljer. Etter å ha lest rundt 400 sider vet jeg lite om hva Solskjær tenker og gjør når han ikke er på fotballbanen. Har han hobbyer, leser han bøker, ser han på tv? Jeg vet ufrivillig en hel masse om for eksempel John Arne Riise uten å ha lest en eneste bok om han. Solskjær er en mann som åpenbart hegner om privatlivets fred, slik at leserne må nøye seg med å bli kjent med Solskjær i rollene som fotballspiller og trener. Jeg savner litt mer «girly stuff» oppi alt dette fotballslitet. Samtidig gjør den saklige tonen sitt til at Ole Gunnar Solskjær fremstår som en seriøs og hardtarbeidende fotballspiller.

Varierende litterær kvalitet

Når det gjelder litterær kvalitet, er Min første biografi. Ole Gunnar Solskjær den svakeste av de tre. Språket ligger for nært opp til den referatstilen som finnes i leksikon og wikipedia-artikler, og selve fremstillingen mangler dramaturgisk «snert». Helsides fargesterke illustrasjoner løfter boken, og bildene virker mer gjennomarbeidet enn selve teksten. De dynamiske illustrasjonene rommer små, talende detaljer som inviterer til videre småprat med lyttende småtasser. En søt portrettegning av Ole Gunnar med sjarmerende krøller og ball i hånden pryder bokens forside, og muligens vil den friste fotballinteresserte småbarnsforeldre. Min første biografi. Ole Gunnar Solskjær gir alt i alt en flat versjon av vår verdensberømte fotballhelt. Ungdomsboken og voksenboken fremstår som mye mer gjennomarbeidete på det språklige planet, og begge bruker dramaturgiske grep som gjør bøkene til spennende lesning.

Enkel vei til suksess?

Hvor enkelt eller vanskelig var det for Ole Gunnar å nå toppen? Det kommer an på hvilken bok du leser, det vil si hvilken aldersgruppe boken henvender seg til. I Min første biografi. Ole Gunnar Solskjær fremstår veien mot toppen som nokså enkel, eller som det står: «Da Ole Gunnar ble 21 år, var han så god at alle de store norske fotballklubbene ville at han skulle begynne å spille for dem». I Superspissen som ble sjef i verdens største fotballklubb får vi vite at Ole Gunnar ville til Rosenborg, men de var nølende, de fant ham ikke god nok for elitelaget i første omgang. Solskjær ble derfor værende i Molde, som fikk han for en billig penge (175 000) av «moderlaget» Clausenengen. Ungdommen får med andre ord en mer nyansert virkelighetsbeskrivelse enn de små.

Et interessant hinder på karriereveien, som alle bøkene nevner, men gir forskjellige forklaringer på, er at Ole Gunnar ofte satt på benken under fotballkamper, spesielt da han spilte for Manchester United. Han satt der så mye at han til og med fikk klengenavnet «superreserven». Som tidligere fotballtrener vet jeg at ingenting er mer forsmedelig for spillere enn å være benkesliter. Og ingen av bøkene gir noen åpenbar god forklaring på hvorfor superspisser ikke får spille.

Biografien for barn nøyer seg med å fastslå at: «Ofte måtte Ole Gunnar starte som innbytter. Men han klagde ikke». I biografien for ungdom virker det snarere som om Ole Gunnars beskjedne personlighet, pluss at han var en liten og spinkel kar, førte til at trener Alex Ferguson kunne «herse» med Solskjær. Boken gir inntrykk av at Solskjær absolutt kunne tenkt seg mer spilletid. Biografien for voksne gir den mest troverdige forklaringen på at Solskjær satt så mye på benken. Der brukte han nemlig tiden på å få oversikt og analysere motstandernes svakheter, kunnskap han i neste omgang brukte når han kom på banen.

De «sprikende» forklaringene på Ole Gunnars benkeslit skyldes nok først og fremst at bøkene har forskjellig budskap. Budskapet i barneversjonen av Ole Gunnar er at selv tynne, spinkle gutter som øver mye og hører på treneren sin kan realisere guttedrømmen om å bli superstjerne. I ungdomsversjonen legger forfatter Kvamme vekt på at gode, oppbyggelige verdier som lagånd, hardt arbeid og å stå opp for seg selv er viktige egenskaper hos Ole Gunnar, og det gjør han til et godt forbilde. Voksenversjonen legger i tillegg vekt på at Ole Gunnar som trener er opptatt av «gode, gamle» verdier som å bygge et lag rundt den kollektive lagånden, som kontrast til individualismen som preger dagens fotball.

Hvorvidt Ole Gunnars benkeslit fremstår som et hinder underveis mot toppen, eller noe som hjelper han videre mot målet som superspiss, ser altså ut til å være avhengig av hvem man spør.

God dramaturgi

Solskjærs vei mot toppen fremstilles i Min første biografi. Ole Gunnar Solskjær mest som en barneversjon av det erkeamerikanske slagordet «Follow Your Dreams». I Ole Gunnar Solskjær. Superspissen som ble sjef i verdens største fotballklubb viser derimot Sigve Kvamme at han behersker kunsten å bruke «cliff hangers», det vil si spenningsskapende frampek, til å skape driv i boken. Hvert kapittel avsluttes med dramatiske setninger som holder tilbake informasjon og skaper forventning om kommende opp- og nedturer, slik som her: «Nå som en eventyrlig fotballkarriere var over, skulle familien flytte hjem til Norge. Det hadde han lovet kona Silje. Det gjensto bare å informere Ferguson. Omtrent 20 sekunder senere var flytteplanene lagt på is.»

I Solskjærs United. En for laget bruker Alsaker/Nielsen dramatiske rollefigurer til å skape engasjement. I tillegg til kampreferater, analyser og informative tilbakeblikk blir vi nemlig presentert for det som kan se ut som djevelen selv i trenerdrakt, «den onde» Jorge Mourinho. Solskjær overtok Manchester United etter at Mourinho, fotballens svar på Voldemort i Harry Potter, fikk sparken. Det er mulig forfatterne overdriver en smule, men Mourinhos blotte eksistens vekker de heftigste følelser, også hos denne leseren, og danner en virkningsfull kontrast til vår helt Solskjær.

Både barne- og ungdomsboken om Solskjær fokuserer på hans vei mot toppen. Voksenboken er bredere anlagt, og gir en god forståelse av hvor mange elementer som er til stede i spillet som til sammen skaper dette voldsomme engasjementet rundt sporten.

I alle tre bøkene fremstår Ole Gunnar Solskjær som en som evner å tenke og planlegge langsiktig. Som trener ser han verdien av å dempe individualisme til fordel for fellesskapet i laget, og har vilje til å dyrke frem egne talenter i stedet for å bruke vanvittige pengesummer på oppkjøp. Bøkene overbeviser i hvert fall meg om at Solskjær har det som skal til for å lykkes som trener.