Som en kamel gjennom nåløyet

Først ble manuset refusert. Så ble boka slakta, før den vant Kritikerprisen. Nå er Min venn, Piraten nominert til Nordisk råds litteraturpris.

«Takk for at vi fikk lese manuskriptet ditt. Det har nå vært til vurdering, og vi må dessverre meddele at vi ikke ønsker å gå videre med prosjektet.» Ole Kristian Løyning har lest nok slike avslagsbrev. Det er nesten så man kan tro at roboter har tatt over manusvurderinga i forlagene.

– Måneders arbeid rett i dass, sånn føles det, sier Løyning. – De unner deg ikke så mye som en konsulentuttalelse.

Læreren fra Vennesla begynte med en voksenbok på selvpubliseringforlaget Publica. Copper Island er mest en skriveøvelse, sett i ettertid. Omtrent samtidig gikk han over fra småtrinnet til å undervise på mellomtrinnet ved Vennesla skole. Han oppdaga at femteklassinger er like glade for høytlesing som førsteklassinger.

– Det var en aha-opplevelse. Jeg tenkte litt for lenge at den aldersgruppa bør øve på å lese selv. Men de sitter som lys. Gjennom høytlesinga gjenoppdaga jeg barnebokklassikerne, forteller Løyning. Ole Lund Kirkegaards Gummi-Tarzan. Roald Dahls Matilda. Derfra var ikke veien lang til å prøve å skrive en barnebok sjøl.

Det første nappet

Manuset til Kai og kjempefrosken fikk avslag hos de store forlagene, før han fikk napp hos lille Liv forlag. Løyning snakker takknemlig om samarbeidet med redaktør Irja Thorenfeldt, den tidligere redaksjonssjefen for barnebøker hos Aschehoug.

Ole Kristian Løyning. Foto: Frode Verpe

Ole Kristian Løyning. Foto: Frode Verpe

– Jeg har jo aldri gått på skrivekurs. Det ble mye mer arbeid enn jeg trodde.

Prosessen ble bratt, og han er stolt av resultatet. Likevel var det ikke godt nok for innkjøpsordningen, den som sikrer plass i bibliotekhyllene. Boka ble nulla.

– Mitt inntrykk var at forlaget var helt sikker på innkjøp, forteller han.

Hva kunne være i veien med historien om en mislykka fiskehandler med en sønn som forsøker å redde familieøkonomien ved å trene opp en kjempefrosk? Likte ikke innkjøpsutvalget magisk realisme?

– Jeg havna i kjelleren noen dager.

Løyning er en mann som sjelden går uberørt videre. Men videre går han.

– Jeg kjente at trangen til å skrive fortsatt var like stor.
Resultatet ble manuset til Min venn, Piraten. Også dette er en historie om en gutt og en skakk farsskikkelse som strever med å holde seg flytende. Denne gangen satsa han på middels store forlag. Teksten ble refusert hos Mangschou. Så kom mailen fra Vigmostad & Bjørke: «Det jeg liker aller best ved manuset ditt, er vekslingen mellom det såre og elleville. Du klarer å ta opp temaer som ensomhet og sykdom uten noen gang å havne i det sentimentale.»

Å gjøre det umulige mulig

– Det er ikke ofte vi plukker manus rett fra bunken, forteller Camilla B. Eikeland, sjefredaktør for barne- og ungdomslitteratur hos Vigmostad & Bjørke. Hun mener det er en fordel at Løyning ikke er skolert i kreativ skriving.

– Han lar seg ikke binde av regler fordi han ikke kjenner reglene. Dermed skriver han uforutsigbart, og med en total forakt for hva som er politisk korrekt og hvordan ting ville foregått i virkeligheten. Resultatet er befriende originalt, sier hun.

Min venn, Piraten handler om tolv år gamle André som mister begge foreldrene i en bilulykke. Omsorgen overtas av grandonkelen, en tidligere sjømann som kalles Piraten. Han drikker rom, banner og har et utdatert kvinnesyn.

Camilla Brønnich Eikeland. Foto: Eigil Rasmussen-Korsager

Camilla Brønnich Eikeland. Foto: Eigil Rasmussen-Korsager

– I virkeligheten ville Barnevernet grepet inn. Bragden er at Løyning klarer å få oss til å tro på denne relasjonen likevel, sier Eikeland.

Det kalles «suspension of disbelief». En liten stund er vi villige til å tro på det umulige for å få oss en god leseopplevelse. André skjønner etter hvert at Piraten er dødelig syk. Da legger de to like godt ut på reise over Atlanteren i Piratens lille sjark. På Trinidad holder Båtsmann til, en gammel venn Piraten påstår har helbredende evner. Underveis lærer André seg å navigere livet videre. Dypest sett handler det om å forsone seg med at livet er et høyst usikkert prosjekt.

– Jeg gråt da jeg leste slutten, og det gjentok seg gjennom prosessen, forteller Eikeland.

Intens mailutveksling

Fortsatt gjensto langt mer arbeid enn Løyning hadde forestilt seg. Han hadde en forkjærlighet for denne selvrettferdige Piraten, mens Eikeland insisterte på at André måtte være hovedperson. Å flytte tyngdepunktet i en bok kan være tungt arbeid. Godt over 200 e-poster har gått mellom forfatteren og redaktøren.

– Barnebøker bør skrives i øyehøyde med leserne. Dersom Piraten var den bærende stemmen i boka, ville han dessuten blitt målbærer for de mannssjåvinistiske fordommene sine. Sett med Andrés snusfornuft, blir det mer opp til leserne å tenke over hvordan Piraten oppfører seg, sier Eikeland.

For å skifte synsvinkel, måtte Andrés sårbarhet utvikles. Voksenhumoren tones ned. Alkoholbruken modereres. Slutten måtte skrives om. Først etter seks måneder forplikta forlaget seg til en intensjonsavtale. Deretter fulgte flere runder med inngripende respons fra redaktøren. Løyning minnes notater i margen av typen: «for voksent språk», «dette skjønte jeg ikke helt» og «kan med fordel strykes».

– Det var ingen kjære mor, men hun var alltid på mitt lag, humrer Løyning. Han er ikke en mann som gir seg før motargumentene er gode nok.

Eikeland medgir at det er langt mer tidkrevende å utgi de ferskeste forfatterne.

– Derfor er det begrensa hvor mange av dem vi har plass til. Men når vi kommer i havn, og prosjektet lander på begge beina, da er det verdt det.

Nervøs lansering

I februar 2020 kom boka endelig ut, over to år etter den første mailen. Løyning smiler bredt i Vennesla Tidende under tittelen «Spent på mottakelsen».

Det begynner med terningkast 3 fra Valerie Kubens i Fædrelandsvennen: «Boka hadde stått seg på enten å være realistisk, eller å være hinsides virkeligheten fantasifull. Begge deler går ikke samtidig.»

Cover-piraten– Jeg er uenig, særlig i det hun skriver om «en altfor realistisk skildring av død, som vil sette ut enhver barneleser», sier Løyning. Han mener også at hun må ha misforstått når hun kritiserer manglende maritimt språk.

– André er tolv år og har aldri vært begeistra for verken båter eller maritime utflukter. Derfor mener jeg det er naturlig at båten «rygger» heller enn «bakker».

Etter hvert dukker heldigvis lesere opp som mener at pirater fint kan være til hjelp i sorg. Da våren kommer, blir boka anbefalt i Karmøys sommerleskampanje. En mor som selv har mista sønnen i en trafikkulykke, tar kontakt for å takke. På høsten varsler forlaget om at Barnebokkritikk har en anmeldelse på gang – og at redaktør Ingvild Bræin liker boka svært godt.

– Jeg tenkte rett og slett ikke på at redaktøren ikke anmelder bøkene selv, og at anmelderne så klart mener akkurat hva de vil, forteller Eikeland.

Sjokket

Slakten kommer mildt sagt brått på. Den etablerte kritikeren Walter Wehus kaller Min venn, Piraten «en sjarmløs historie» med «dårlig fantasi», «intetsigende replikkveksling» og «ubehjelpelig språk».

– Jeg har aldri fått en så elendig anmeldelse for noen bok jeg har vært redaktør for, forteller Eikeland. Var det noe hun hadde oversett? Svakheter i en bok er hennes ansvar. Kritikk er alltid verst når anmelderen har rett.

– Dette var den første ordentlige anmeldelsen. Den gikk i dybden, begrunna ordentlig, var ikke usaklig. Men Wehus har hengt seg opp i sjørøveren på omslaget pluss ordet «røverhistorie» nederst på baksida. Det er jo ikke et eventuelt misforhold mellom teksten og forlagets innsalg som skal anmeldes.

Redaktør Ingvild Bræin har i et intervju undertegnede gjorde med Bræin og Wehus forklart sine kvaler. Eikeland er helt enig i at en redaktør ikke må blande seg i anmelderens synspunkter, men tror at hun selv ville latt være å publisere.

– Hadde vi hatt en offentlighet hvor dette var én blant mange anmeldelser, ville det ikke vært noe å diskutere. Etablerte forfattere vet også godt at meningene om en bok kan sprike. Men er det riktig å utsette en forholdsvis fersk forfatter for dette?

Følelseskarusellen

Løyning ble forbanna. Det ga han klart uttrykk for i mail til Bræin. Han googla Wehus og bestemte seg for at han er en kritiker man ikke trenger å ta alvorlig. En tegneseriefyr med tegneseriens stereotype forventninger til pirater.

– Han har jo faktisk ikke litteraturutdanning, tenkte Løyning.

Men det er forskjell på presentasjonen av boka og innholdet. I intervjuet med Bræin og Wehus, kaller undertegnede omslaget for spekulativ markedsføring. Det tilbakeviser Eikeland.

– Baksideteksten er håndskrevet av illustratøren. Både den og illustrasjonene ble til mens manuset fortsatt var under utvikling. Hadde vi plassert en sørgende André på forsida, ville det gitt like gale signaler, mener hun.

En drøy måned etter slakten fikk boka terningkast 6 blant juleanbefalingene i VG. Løyning var stolt. Bedre kunne det ikke bli, tenkte han. Det var før boka ble nominert til Kritikerprisen. Det viste seg at både VGs anmelder Kristine Isaksen og Barnebokkritikks redaktør Bræin satt i juryen. Sammen med kritiker Egon Låstad var de aldri i tvil om at Løynings bok var best. I dag er Min venn, Piraten, illustrert av Ronny Haugeland, også nominert til Nordisk råds litteraturpris for beste barnebok. Den andre nominerte romanen fra Norge er Aleksander den store av Peter F. Strassegger (Samlaget), fra det samiske språkområdet er Jođašeaddji Násti av Kirste Paltto og Laila Labba nominert.

– Kjempegøy. Hvilken fantastisk ære!

Samtidig har han akkurat levert nytt manus til Vigmostad & Bjørke. Dermed er livet fortsatt et høyst usikkert prosjekt.

 

Publiseringen skjer i samarbeid med Periskop.no. 

 



Skrevet av:

Kommentarer