Som en knyttneve i ansiktet

Hvis du er en av dem som synes nyhetene om krig, konflikt og flyktningkrisen blir litt for hard kost for avkommet, og trodde at Kristina Quintanos nye sakprosabok og ungdommer på flukt kunne være en mykere inngang til tematikken, trenger du ikke lese langt for å skjønne at du har tatt feil. Allerede i prologen til boka tar Quintano oss med opp i et redningshelikopter, svevende over flere enn hundre druknende flyktninger, med vissheten om at helikopteret bare har plass til femten:

Jeg sitter med en tom notatblokk i fanget, og i fugleperspektiv ser jeg på at mennesker drukner. Jeg har ingen ord som kan beskrive det jeg ser. Likevel vet jeg at jeg må forsøke. Alt jeg ser nå, må jeg skrive ned.

Den hardtslående åpningen trekker leseren umiddelbart inn, men setter også stemningen for resten av boka – for det er slett ikke alle historiene i denne boka som har en lykkelig slutt.

Budbringeren fra helvete

Kristina Quintano er journalist, forlegger, oversetter og forfatter. Hun har jobbet med å dokumentere flyktningkrisen i over tjue år, og er kanskje best kjent som «budbringeren fra helvete» på Facebook – der hun fikk særlig mye oppmerksomhet for rapporteringen sin fra flyktningeleiren Moria. Hun har tidligere utgitt to dokumentarbøker for voksne, men Flukt er hennes første bok for en ungdomsmålgruppe.

I Flukt er det imidlertid ikke Quintanos egne opplevelser som er i fokus, men elleve ungdommer som selv forteller om flukten de har lagt ut på. Historiene er ført i pennen av Quintano, basert på notater fra møtene med ungdommene og bildene de har vist henne på mobiltelefonen, ettersom – ifølge Quintano – tilstedeværelsen av en lydopptaker ofte gjør det vanskeligere å prate.

Historiene er holdt i et nøkternt språk, et valg som fungerer godt. De unges opplevelser fra flukten er nemlig sterke nok i seg selv uten stemningsskapende skildringer eller overflødige adjektiver, som den brutale beskrivelsen av en hvit, forlatt pickup midt i den hete, tørre ørkenen en av ungdommene er på flukt igjennom:

Ørkenen er full av lik. De ligger slengt rundt i sanddynene som inntørka zombier. Noen steder er de samla i små grupper som holder rundt hverandre. Vi kjørte forbi en hvit pickup der det satt døde mennesker. De så ut som om de fortsatt var på vei et sted. Bak på lasteplanet lå en spade til å grave ned dem som døde underveis. Men ingen hadde tatt seg tid til å grave.

Flere av historiene slutter brått og uavklart – og selv om Quintano redegjør for den videre flukten til ungdommene i små, korte tilleggstekster, blir jeg ofte sittende igjen med hjertet i halsen og lure på hvordan det har gått med dem.

Fakta om flukt

Fluktrutene til ungdommene er illustrert med stiliserte kart i begynnelsen av hvert kapittel. Kartene illustrerer godt både fluktens geografi og hvor lange og harde reisene har vært.

Mellom de elleve historiene får vi i tillegg servert korte faktatekster som redegjør for begreper, ser nærmere på de ulike leddene i en flyktningereise, svarer på vanlige spørsmål og stikker hull på utbredte myter – som den om at flyktningene blir tildelt fungerende redningsvester. Faktatekstene er svært gode – kortfattede, informative og presise, og er godt tilpasset målgruppen uten at det går på bekostning av nyansene i problematikken. På mange måter er det først og fremst disse tekstene – utover identifikasjonspotensialet med ungdommene som forteller historiene sine – som gjør Flukt til en ungdomsbok, og ikke en bok for voksne.

Asylsøkere og «lykkejegere»

I sin omtale av ungdommene skiller ikke Quintano mellom de som faller inn under FNs flyktningkonvensjon og som dermed har rett på asyl, og de som migrerer av økonomiske eller andre årsaker. Ved å fortelle historiene til begge grupper får hun fram kompleksiteten og spennvidden i hvorfor folk velger å flykte – hva ungdommene og familiene deres ofrer, hva de håper å vinne og iblant også den brutale virkeligheten som møter dem når de endelig kommer fram. Samtidig tydeliggjør hun hvordan også de som har rett til asyl ofte blir tvunget til å følge de samme farlige fluktrutene som migrantene som ikke har rett på beskyttelse.

Her finnes både historier om vandringer over snødekte fjell og om fullstappede lastebilplan på vei gjennom ørkenen – om familier som reiser sammen, men der bare noen av dem når målet, og om ungdommer som legger på flukt alene, med alle familiens oppsparte midler i bukselomma. Ikke minst forteller ungdommene om landene de stopper i på veien, der virkeligheten kan være langt verre enn i landet de reiste fra. En av styrkene til Flukt er nettopp dette – at boka også tar for seg andre historier enn de vi har hørt før, som om den vanskelige sjøreisen over Middelhavet.

I noen av historiene dukker Quintano selv opp som en slags reddende engel eller barmhjertig samaritan. Hun kommer med mat og klær, tildeler mobiltelefoner, fungerer som lærer eller sørger for at familier holdes sammen. At forfatteren fremstiller seg selv på denne måten i ungdommenes historier – for det er jo tross alt hun som fører pennen her og som har valgt å inkludere det – har sine problematiske sider, og selv mener jeg boka ville vært sterkere uten disse understrekningene. Samtidig er det nettopp den relasjonen hun danner med ungdommene som gir henne muligheten til å fortelle historiene deres. Og Quintano må ha lagt inn mye arbeid med å samle dem. Noen av ungdommene har hun fulgt over flere år – fra hun møtte dem i en flyktningleir til de fikk varig opphold i et land i Europa. Andre har hun mistet kontakten med, eller hun vet ikke om de fremdeles er i live.

Sterk og vond – men også viktig

De fleste norske ungdommer kjenner noen som har kommet til Norge som flyktninger, men de færreste har nok satt seg inn i hva de egentlig risikerer når de forlater hjemlandet sitt, eller hva de har opplevd på veien. Med Flukt tilbyr Kristina Quintano både et vindu inn til virkeligheten til elleve ungdommer på flukt og et overblikk over hva flyktningkrisen egentlig innebærer.

Dette gjør Flukt til en vond bok å lese, men også til en bok som er betimelig og viktig, ikke minst for de som er på vei til å bli voksne. For, som forfatteren selv skriver i etterordet:

Jeg tror at færre mennesker dør når flere vet.

Derfor vil jeg at du også skal vite.

Slik kan kanskje flere bli budbringere som kan fortelle historiene videre til noen andre.