Som kritiker er jeg mitt viktigste verktøy

Som kritiker er jeg mitt viktigste verktøy

Kritiker Heidi Bøhagen svarer her på Tale Østrems kritikk av hennes anmeldelse av «Felefeber». Bøhagen ønsker å understreke skillet mellom en kritiker og en formidler.

Først vil jeg takke Tale Østrem for å ta seg tid til å skrive et motinnlegg til min anmeldelse av Felefeber av Elin Hansson. Som hun skriver må vi mer enn noen gang forsvare den gode kritikken, men hva som er god kritikk er vi uenige om.

For det første ser Østrem ut til å mene at påpeking av klisjeer ikke hører hjemme i en anmeldelse, men i harselering mellom venner eller annen «lettvint synsing». Her kunne jeg ikke vært mer uenig. En klisjé er en forslitt eller uoriginal bruk av språket. Det kan ha sin plass i litteraturen, men som oftest forringer den leseropplevelsen. Å ikke påpeke at et verk er preget av klisjeer vil være en forsømmelse for en kritiker. I alle fall om man er opptatt av et godt språk. Og det er de fleste litteraturanmeldere.

For det andre hevder Østrem at sarkasme ikke har noe i en bokanmeldelse å gjøre. Sarkasmen er et formgrep og et språklig virkemiddel. Jeg tilhører de kritikerne som mener at også kritikken skal ha en litterær egenverdi, selv om den bygger på en annen forfatters litterære verk. I så måte er jeg en litterær anarkist når det kommer til virkemidler en kritiker kan ta i bruk for å skrive en god og engasjerende kritikk. Så lenge kritikken er velfundert.

Og dette bringer meg over i tredje og siste punkt der Østrem og jeg har et diametralt ulikt syn på anmeldelser. Østrem holder frem et ideal der kritikeren går inn i verket med nysgjerrighet, spør seg om forfatterens intensjon samt om det kan finnes andre lesere enn en selv som vil like det hen leser. Jeg mener tvert imot: Det er min jobb som kritiker å bruke meg selv som mitt viktigste verktøy. Jeg starter selvsagt ikke lesingen med en sarkastisk holdning, men en irritasjon og sarkasme som bygger seg opp under lesningen, den vil jeg bruke. Hvorfor skjer dette? spør jeg meg. Hva reagerer jeg på? Hvorfor er denne leseropplevelsen frustrerende? Deretter må jeg grunngi reaksjonen i teksten. Og dette må jeg igjen kunne holde frem som min sannhet om denne spesifikke boken. Jeg må felle en dom. Den type resepsjon Østrem tar til orde for høres for meg ut som en relativisme som vil kunne drepe meningsfull kritikk.

Kritikere er meningsbærere, ikke formidlere. Vi er uavhengige mottakere av åndsverk, og skylder ingen noe. Verken forfatterens intensjon, forlaget eller andre lesere som kan ha glede av boken.

Heidi Bøhagen

Født 1983. Programansvarlig ved Litteraturhuset i Bergen, samfunnsdebattant. Mastergrad i litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen/Københavns Universitet. Årsstudium i kreativ skriving fra Nansenskolen. Kritiker og kommentator i Bergens Tidende, Subjekt, Nettavisen, Barnebokkritikk, Samtiden og Periskop. Redaksjonsmedlem i Barn i Byen. Foto: Helge Skodvin