Tittel: Sommeren før
Tekst: Mia Bull-Gundersen
Illustratør: Anders Kaardahl
Forlag: Aschehoug
Årstall: 2005
Antall sider: 184

Sommeren før

Høytlesingsbok til glede for små og store

Hvor ble det av de lange somrene? Jeg minnes at som seksåring var sommeren en langsom uendelighet. Når noen sa «til høsten» eller «på skolen» pekte dette på noe som var altfor langt fram i tid til at det kunne gjøre inntrykk på meg. Denne boka gir svaret, i hvert fall for meg, på hvor barnesomrene ble av – de ligger igjen i dammene med rumpetroll, i klatretrærne, og i venting på trappa og dingling med beina før barne-tv. Alle disse tingene som en vokste fra og til slutt glemte, fordi somrene ble kortere og kortere og det ble om å gjøre å fylle feriedagene med viktig og riktig innhold.

Sommeren før er debutboka til Mia Bull-Gundersen. Fra før er hun kjent for mange språk- og litteraturstudenter for sin ryddige artikkel om sentrale trekk ved essayet. I den artikkelen skriver hun noe som har sterk gyldighet også for årets bok: «essayet filosoferer alltid omkring noe som allerede er eller som allerede har vært […] Kanskje bidrar essayisten til å synliggjøre det glemte på nytt» (Bull-Gundersen 1991 s. 76). Miljøet i boka, som peker noen år tilbake i tid, og den godt formidlede opplevelsen av seksåringens hverdag og tanker er begge eksempler på noe som har vært erfart, og noe som bidrar til å synliggjøre det glemte for en voksen leser. Jeg skal ikke trekke noen større sammenlikning mellom essaysjangeren og barneboka, men konstaterer at forfatteren er på sporet av seg selv…

Denne boka forteller om ulike slag vennskap; først og fremst mellom Hopper og Sosna og mellom Hopper og sauen hans, Ullkrøll. Politisk korrekt er dette, med gutt og jente som bestevenner, og med jenta Sosna som er både litt større, villere og modigere enn gutten Hopper. Han viser på sin side de største evnene til omsorg og empati. Synsvinkelen ligger hos Hopper hele veien, og vi får ta del i hans sanseinntrykk, tanker, gleder og bekymringer. De to barna skal begynne i første klasse og Hopper, som er enebarn, gleder seg grenseløst. Han tjuvstarter litt med å leke lekseskriving og leke skoletur. Sosna har ikke det minste lyst til å begynne på skolen, og da hun skader seg under leke-skoleturen, bekrefter dette for henne at skolen er utrivelig, akkurat som storebroren sier. Fortellingen får fint fram Hoppers nære forhold til venninna, og leseren forstår Hoppers sorg over at ikke hun også kan glede seg til å begynne på skolen – at de ikke kan dele den gleden. Sosnas uvilje mot skolen blir så vanskelig for Hopper at han bryter sammen da skoledagen kommer. Men knuten løser seg, ser det ut til – også for Sosna.

Ullkrøll er morsom, god å kose med og iblant temmelig uskikkelig. Hopper arbeider hardt med å dressere ham, blant annet til å bruke toalettet som andre folk (!). Sauen viser en viss hengivenhet for mennesket sitt, men viser seg også gang på gang som den sauen han jo er. Ullkrøll får fram noe av det beste i Hopper – omsorg, dristighet og oppfinnsomhet. Det er nok flere enn Sosna som ønsker seg et kjæledyr når denne boka er lest.

Illustrasjonene i svart/hvitt er med på å understreke stemningen i teksten, men bidrar med lite ut over å bekrefte det allerede fortalte. 

Dette er først og fremst ei høytlesingsbok, med passe lange kapitler der spenningen flater ut for hver gang, uten at en mister interessen for å fortsette. Språklig sett er det mye godt å si om denne fortellingen, der det særlig innledningsvis er merkbar rytme og gode klanger i setningene som gjør at den er en fryd å lese høgt fra. Dette synes dessverre å tape seg noe utover i boka. Underveis forekommer det også et par skjemmende og/å-feil som noen burde ha sett.

Hvordan går det med Hopper og Sosna på skolen? Kan vennskapet bevares også i klassen? Det er grunn til å håpe at det kommer ei ny bok om det som skjedde etter sommeren.



Kommentarer