Tittel: Supersommer
Tekst: Nina E. Grøntvedt
Forlag: Aschehoug
Årstall: 2014
Antall sider: 347

Sommeren mellom barn og ungdom, i lettlest dagboksform

Dette er Nina E. Grøntvedts tredje dagboksroman om Oda, med forelskelser, sterke følelser og intriger i jentegjengen, ispedd blyanthjerter og rabletegninger. ─ Men, er ikke dagboksskriving egentlig litt gammeldags?

Innfrir forventningene

Supersommer er oppfølgeren til Hei, det er meg (2010) og Absolutt ukyssa (2012), som begge er blitt anmeldt på Barnebokkritikk tidligere. Lesere som ivrig har kastet seg over disse to bøkene, kommer ikke til å bli skuffet over Supersommer. Den fortsetter nemlig i akkurat samme stil. Oda har blitt litt eldre, og er i ferd med å avslutte sjuende klasse på barneskolen. Til høsten venter ungdomsskolen. Men aller først er det skoleball, og deretter en lang sommerferie. Og Oda skal reise alene på en to-ukers sommerleir der hun ikke kjenner noen fra før.

Elsker –elsker ikke

Allerede på bokomslaget, med tegningen av Oda som plukker blader av en prestekrage, får vi en pekepinn om hva vi har i vente: Elsker ─ elsker ikke… Størsteparten av boka handler om forelskelse og kjærlighet, og alle problemer det kan by på. Oda, som aldri før har vært kjæreste med noen, klarer i løpet av sommeren å bli kjæreste med ikke bare en, men to gutter:

Kjære dagbok.
Dette går bare ikke an.
Er det mulig? Hva er det som skjer her?!! Hva skal jeg GJØRE?!! Helt plutselig har jeg, Oda Andrea Stokkheim, TO kjærester. TO!!!!!! Jeg gikk fra NULL til TO!
(s.294)

supersommer3Skal hun velge nabogutten og bestevennen Alfi ─ han som nesten alle jentene i klassen også er forelsket i? Eller skal hun velge den søte, fregnete Erik som hun traff på sommerleiren? Og, vil hun egentlig være kjæreste med noen i det hele tatt? Hvordan hun løser flokene, skal jeg ikke avsløre, men det blir mange sterke følelser, og mange dilemmaer. «Hjerte og smerte» er det nok av i boka, ─ men det kan man kanskje ikke si noe på, når man har med en tretten år gammel jentes dagbok å gjøre?

Når slutten på noe er starten på noe annet

Midt oppi det hele er bestevenninnen Helle borte hele sommerferien. Akkurat når Oda trenger henne som mest! Heldigvis er det ikke bare Oda som har blitt litt eldre siden sist. Også den ellers så irriterende lillesøsteren Erle, har modnet. Kanskje kan Oda finne støtte hos henne?

Etter en følelsmessig turbulent sommer, er Oda omsider klar til å starte på nytt: dette markeres ved at hun finner en ny måte å sette opp håret på. De gamle, barnslige flettene erstattes med en hestehale. Det er som om hun legger bort barnet i seg: hun er klar for ungdomsskolen.

Private notater og rabletegninger med forfattergrep

supersommer2Boka er skrevet i jeg-form, med Oda som forteller. Innimellom får vi innblikk i hennes private dagboksnotater, skrevet for hånd. Boka er dandert med morsomme og romantiske blyant-tegninger, som gir inntrykk av å være laget av Oda selv. Språket er ungdommelig og muntlig. Samtidig går den en rød tråd gjennom hele boka, og hendelsene bygger opp mot klimaks og vendepunkt. Dette forfattergrepet er nesten usynlig, for det meste virker tilfeldig. Og det er det som er forfatterens kunststykke: Hun har fått det til å se ut som om Oda, tretten år, har laget boka.

Dagbøker, er ikke det noe vi drev med før?

Man kan lure på om barn og unge i dag egentlig interesserer seg for tradisjonell dagboksskriving lenger. Er de ikke bare på Facebook, Blogg og Instagram? Jeg (med fare for å fremstå som en fordomsfull fossil) som trodde at det nærmeste de kom å skrive dagbok var å legge ut bilder av dagens lunsj eller å blogge om sine siste innkjøp på H&M…

På Odas sommerleir var det derimot strengt forbudt med mobiltelefoner, alle måtte skrive postkort eller brev (med frimerke!) dersom de ville sende en hilsen til venner og familie. Oda og hennes venner virker gjennomgående heller ikke så opptatt av internett eller sosiale medier. Hun sender visstnok noen sms-er til kjærestene sine, men liker aller best å tegne og skrive i fritiden. Forhåpentligvis vil denne boka inspirerere leserne til å gjøre det samme. For det er jo mye god terapi i å skrive ned og sortere sine tanker i dagboksform. Allikevel er jeg i tvil: Vil boka virke inspirerende, ─ eller bidrar den heller til en slags latskap: Det er jo så mye lettere å lese andres dagbok, enn å skrive selv.

Lettlest og populær sjanger

For, om ikke alle barn og unge skriver dagbøker selv, så virker det absolutt som om mange liker å lese dem. Boka føyer seg nemlig inn i en stadig mer populær sjanger: Lettlest dagboklitteratur for barn og unge, med bestselgende serier som En pingles dagbok (Jeff Kinney) og Dustedagboka (Rachel Renée Russell), som kjennetegnes av humoristiske rabletegninger og hverdagslige betraktninger.
Forfatteren har absolutt lykkes med å skrive en tredjebok om Oda, og den vil sikkert glede mange i den rette alderen. Boka byr på spenning, kjærlighet og humor, og mange vil nok kunne kjenne seg igjen i flere av epsiodene. Oda framstår dessuten som en tøff jente som tør å være annerledes. Dette understrekes når hun tropper opp på skoleballet ikledd grønne sko og orange, kort skjørt. Selv om alle de andre jentene har prinsessekjoler.

Allikevel syns jeg ikke boka er så veldig original, og jeg tenker at dette er en bok man leser, blir underholdt av en liten stund og siden legger fra seg og går videre. Men, så er ikke jeg tretten år lenger, hvem er jeg da til å uttale meg? Sønnen min syns boka er kjempespennende, og en nabojente står utålmodig i lånekø: hun har lest de to foregående bøkene og ELSKER dem. Akkurat det er ikke så verst. Å ta en trettenårings følelser på alvor, det er heller ikke så verst, egentlig.

 supersommer1



Skrevet av:

, ,

Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.