Tittel: Det var en gang en sommer. Historien om 22.juli og tiden etterpå - fortalt for barn
Tekst: Vidar Kvalshaug
Forfatter: Vidar Kvalshaug
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2013
Antall sider: 56

Lanseres for aldersgruppa åtte til tolv år.

Sommeren vi aldri glemmer

Hvordan informere barn om 22. juli 2011? Vidar Kvalshaug har skrevet en bok som kan være til god hjelp.

Det var en gang en sommer i nittenhundre-og-nittitre
Hvor verden lå ufarlig langs Norges kyst et sted
På radio’n var det et program for sommermat
Vi ruslet ned og tok et bad

                                          («Neste sommer», deLillos)

Når virkeligheten er for sterk for fiksjonen

I artikkelen «En massakre i forkledning» publisert på barnebokkritikk.no den 21.03.13, påpeker Petra J. Helgesen hvor lite skjønnlitteratur det er skrevet for barn og ungdom om 22 juli 2011. Hun skriver «Det er mulig at bøkene er like om hjørnet, men det kan også være at hendelsen ikke lar seg innskrive i fiksjonen. Virkeligheten er for sterk. I omtalen av film og teater, kan det i alle fall virke som om en fiksjonalisering altfor raskt oppleves som spekulativ og ubehagelig.»

Vidar Kvalshaug har valgt å skrive sakprosa når han skal fortelle om 22. juli for barn.

Personlig forteller

Kvalshaug er tydelig tilstede i boka si. Både som en voksen, personlig fortellerstemme og som en deltager i historien. Han skriver inn seg selv og sin egen familie i hendelsene, og skildrer hvordan de reagerte og hva de sa til hverandre da nyhetene om bomben i regjeringskvartalet og skytingen på Utøya ble kjent. Og han minner leseren på at vi alltid vil huske hvor vi var og hva vi gjorde den 22. juli 2011.

Et vondt frampek

Han henter fram denne dagen og beskriver hvordan Anniken Huitfeldt skulle på jazzfestival, hvordan Geir Lippestad var på vei hjem fra båttur med sine syv barn og hvordan Anders Behring Breivik satt i bilen på vei ut av byen og hørte på bilradioen om bomben som hadde gått av i Oslo sentrum: «Han hørte at regjeringskontoret ikke hadde falt sammen slik han hadde trodd og håpet. Behring Breivik bestemte seg for å gjøre enda større skade.»

Så blar man om, og på neste side er det et helsides bilde av en teltleir på en gressbakke. Man blar om igjen, til kapitteloverskriften: «Du husker kanskje en sommer der alt var fint?» I teksten som følger tas leseren med inn i en refleksjon rundt hvor hyggelig og fint det er å være på telttur, samtidig som Anders Behring Breivik er introdusert som et element i historien, på vei mot denne idyllen. Dette frampeket aktiviserte mine egne indre bilder, og jeg ble bekymret for om det ville gå an å fortelle dette til barn.

Det var en gang…

Bokas tittel minner oss om deLillos skildring av en perfekt sommer, satt opp mot 22. juli 2011, men den peker også på eventyrene. Ved å introdusere denne fortellingen med ordene «Det var en gang», løftes historien ut av det hverdagslige og får oss til å tenke på kampen mellom det gode og det onde. Vi skjønner også intuitivt at det som skjedde den 22. juli er helt uvanlig, og ikke noe vi må regne med skal skje flere ganger. Et annet iøynefallende virkemiddel er bruken av kontraster. For eksempel illustrerer en sommereng med rødkløver og smørblomst teksten om bomben i regjeringskvartalet. Det er hjerteskjærende når man vet hva som etterhvert skal fortelles, allikevel oppleves det som behersket og ikke spekulativt.

Den lille historien i den store

Men det som skjedde denne dagen er jo så stort. Det skjedde så mye, med så mange. For å fortelle dette til barn, velger Kvalshaug å gå tett innpå. Han finner den lille historien i den store. Han velger én tråd som han følger. Vi følger Breivik på båten «Thorbjørn». Det fortelles hvordan han møtte Monica «Mor Utøya» på båten, og hvordan han skjøt og drepte henne og den stedlige politimannen. Det fortelles nøkternt og rolig, uten at det dveles ved grusomheter. Så henter Kvalshaug frem Bjørn Ihler, og vi følger ham og de to guttene på 8 og 9 år som han reddet, over øya. De så døde kropper, de var redde, de gjemte seg, de løp. Men fortelleren fokuserer på hvordan Bjørn Ihler gjorde alt han kunne for å redde barna og seg selv. Og hvordan han og andre ungdommer greide å holde panikken på avstand og hjelpe hverandre. Ihler er helten som stilles opp som kontrast til Anders Behring Breivik. Det er et fint grep, og fortellingen om de gode hjelperne gir, som eventyrene; håp.

Etter å ha lest beskrivelsen av det som skjedde, tenker jeg at det frampeket som gjorde meg så bekymret, hadde en funksjon: Det varslet om at nå kommer det snart noe som vil være vondt å lese. Og det var det, men jeg var forberedt og i beredskap.

Hvordan kan noen bli så slemme?

Så stilles det naturlige spørsmålet: Hvordan kan noen bli så slemme?

Det er like vanskelig å skjønne nå, som det har vært hele tiden. Kvalshaug forteller på nytt det som fra før er kjent om Breiviks barndom og oppvekst. Morens rolle er nedtonet i forhold til i Borchgrevinks bok: En norsk tragedie. Konsekvensen er at elementene som fremheves for å forklare Breiviks mentale utvikling virker ubehagelig vanlige. Det er mange som vokser opp med en alenemor, som har vært triste og hatt det vanskelig. Mange har vært i kontakt med barnevernet, tagget litt, følt seg ensomme og spilt dataspill, uten å bli som Anders Behring Breivik. Kvalshaug løser problemet ved å skildre sin egen usikkerhet og sine egne problemer med å forstå hvordan dette kunne gå så galt. Han presenterer de sakkyndiges uenighet og rettsaken, og han beroliger leseren med å sitere forsvarsadvokat Ellen Holager Andenæs som sa: «Ingen behøver for alvor å frykte at Anders Behring Breivik vil slippe ut fra fengsel. Han kommer ikke noen gang til å slippe ut.»

Fortellende sakprosa

Boka gir en kronologisk fremstilling av det som skjedde den 22. juli og i tiden etterpå, presentert som en fortelling. Det er ikke en sakprosabok som leseren kan hoppe ut og inn av, men en sammenhengende historie som skal leses fortløpende. Det fortelles i et enkelt språk, med god flyt. Noen ord, som «terror», «demokrati» og «forvaring», forklares i egne faktaruter utenfor teksten. Fortellerstemmen er voksen og trygg, tonen er rolig. Boka er skrevet for barn på en måte som ivaretar hensynet til dem; det fortelles for å informere, ikke for å skremme, men teksten er nok for komplisert til at den kan leses av alle i målgruppa. Den kan derimot leses høyt for dem. Slik inviterer boka en voksen formidler inn i lesinga, og det er bra. Både fordi boka dermed er et hjelpemiddel og et verktøy for voksne som vil snakke med barn, og fordi lesing av denne boka bør følges opp med samtaler.

Å snakke med barn om det som skjedde

I tiden rundt rettsaken mot Anders Behring Breivik publiserte Barneombudet og psykologene Atle Dyregrov og Magne Raudalen, som er spesialister på barn i kriser, råd til voksne om hvordan man snakker med barn om 22. juli. (Raundalen har også vært konsulent for denne utgivelsen). Her er det helt entydig at barn har et informasjonsbehov på lik linje med voksne, og at det er viktig at vi snakker med dem om det som skjedde. De trenger ærlig og nøktern informasjon for å kunne bearbeide egne tanker og følelser. Framstillingen i Det var engang en sommer følger rådene som ble gitt. Den er nøktern og informativ, uten å hverken bagatellisere, eller overdrive. Dette er helt opplagt en historie som er krevende å fortelle, og forfatteren har sikkert måttet foreta mange vanskelige valg underveis. Men han viser at det går an: man kan fortelle dette til barn.



Skrevet av:

,

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.