Tittel: Sommeren vi kledde oss nakne
Tekst: Arne Svingen og Helene Uri
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2005
Antall sider: 196

Sommeren vi kledde oss nakne

Tosidig sommerforelskelse

Ungdomsromanen med den fine tittelen Sommeren vi kledte oss nakne er skrevet av de to etablerte barne- og ungdomsforfatterne Arne Svingen og Helene Uri. På baksideteksten har forlaget gjort et poeng av at boka har to forfattere fordi ”når en gutt og en jente møtes har historien alltid to sider”. Baksiden prydes av et svarthvitt forfatterfoto signert Christer Elgvin, der Helene Uris venstre ben er dandert over Arne Svingens lår.

Kjærlighetshistorier med to forfattere har vært et grep man særlig forbinder med populærlitteratur for (unge) voksne. Et eksempel fra England er forfatterparet Josie Lloyd og Emlyn Rees som ble svært populære med en kjærlighetshistorie sett vekselvis fra mannlig og kvinnlig synsvinkel. Deres Come together (1999) ble en internasjonal bestselger på det halvkulørte bokmarkedet. (”He can’t read her mind. She can’t read his… You can read both” – lød baksideteaseren.). Da Lloyd og Rees etter hvert ble kjærester i det virkelige liv, må markedsavdelingen i forlaget deres ha grått av lykke. Boka kom ut i norsk oversettelse i 2000. I Norge har Mari Grydeland og Jan Zahl skrevet Vi kan godt kysse (Tiden, 2004), som er en lett og underholdende beskrivelse en kjærlighetshistorie sett fra vekselvis jentas og guttens perspektiv. Og nå gjør Arne Svingen og Helene Uri det samme for ungdom.

Svingen og Uri forteller historien om en forelskelse. Mia og Stian er ca. 14-15 år gamle, og på ferie i Danmark med foreldrene sine når de møtes. De to ungdommene har synsvinkelen i annethvert kapittel, og de ulike passasjene er i tillegg atskilt fysisk ved at skriften i Mias kapitler er satt i blått, mens Stians er i svart. Man kunne kanskje tro at dette er en måte å synliggjøre et svært mye brukt litterært virkemiddel i litteraturhistorien, nemlig skifte av fortellerperspektiv, for et ungt publikum. Men de voksne ”dobbelhistoriene” bruker lignende virkemidler: Lloyd og Rees markerer hvert kapittel med en overskrift som forteller leseren hvem som forteller, mens i Grydeland og Zahls roman bruker de to forfatterne forskjellig målform. Kanskje er det heller et uttrykk for at forlag og/eller forfatterene gjør en ”greie” ut av noe som egentlig er en selvfølge i de fleste moderne romaner, nemlig mer enn én synsvinkel. Og det er jo ikke forbudt.

Grunnhistorien er en gammel – og god – traver fra utallige ungdomsbøker og – filmer, nemlig Sommerforelskelsen. Mia og Stian møtes under høyst uromantiske omstendigheter når Stian plukker opp en snydens full Mia som balanserer på rekkverket til en bro, og han kysser henne til tross for at hun nettopp har kastet opp. Romanen har en humoristisk grunntone, noe som for eksempel kan illustreres med de oppfinnsomt-søte kapitteloverskriftene, som ”Jeg blir en linedanserinne og deltar i et oppkastkyss” (s. 11) og ”Jeg ser jorda rotere og kysser en øreflipp” (s. 132). Men romanen har også alvorlige understrømmer: Mias mor er døende av kreft, noe Mia reagerer på med sinne og ved å rømme sammen med Stian. Turen går til Hamburg. Når de kommer tilbake etter ett døgn har de betrodd seg til hverandre, mistet alt de hadde med seg, forfalsket Stians pappas kredittkort, hatt sex – og Mias mor er død.

Vi finner en kobling mellom seksualitet og skyld i denne historien, slik vi gjør det i et utall sommerforelskelseshistorier. Dette motivet er en gjenganger i ungdomshistorier om seksualitet. Tenk for eksempel på Lasse Hallström fantastiske sommerforelskelsesfilm What’s Eating Gilbert Grape (med Johnny Depp, Juliette Lewis og Leonardo DiCaprio i hovedrollene). Akkurat som i Hallströms film, er koblingen mellom sex og skyldfølelse ikke lagt opp til å bli lest moralistisk (a là: hvis ungdommene hadde vært snille og holdt seg hjemme, ville det forferdelige ikke skjedd). Svingen og Uri klarer som Hallström å få fram at det handler om å løsrive seg fra familien, og at dette nødvendigvis gjør vondt og er skummelt, slik alle overgangsfaser er.

Forfatterne klarer å balansere det humoristiske med det alvorlige. De unges fortellerstemmer fungerer fint. Handlingen rommer også flere interessante bifigurer, som for eksempel kjæresteparet Håkon og Åke, og den eksentriske damen de overnatter hos i Hamburg. Likevel er det slik at disse karakterene, i motsetning til Stian og Mia, fremstår mer som gode ideer enn mennesker av kjøtt og blod. Håkon og Åkes «Stian-makeover» i beste Homsepatruljestil får anstrøk av lettbeint publikumsfrieri, mens beskrivelsene av damen i Hamburgs endeløse venten på en ektemann hun er sikker på vil komme tilbake, forlates litt for lettvint til å gjøre inntrykk, den alvorlige ansatsen til tross.

Romanen har imidlertid mange gode sider, og er både romantisk og underholdende. De to forfatterne undervurderer heller ikke sine lesere når de lar fortellingen munne ut i en åpen slutt. De vender tilbake til åpningsscenen og lar Mia balansere på ny, denne gangen et farligere sted: på rekkverket på Danskebåten på vei hjem til morens begravelse i Norge. Stian ser på henne, og tenker: ”Men jeg er rolig. For jeg rekker fram. Jeg veit at jeg rekker fram i tide, Mia.” (s. 169).



Skrevet av:

Sommeren vi kledde oss nakne

Ungdomsroman
Arne Svingen og Helene Uri
Sommeren vi kledde oss nakne
169 sider
Gyldendal 2005

Anmeldt av Kirsten Kalleberg

Tosidig sommerforelskelse

Ungdomsromanen med den fine tittelen Sommeren vi kledte oss nakne er skrevet av de to etablerte barne- og ungdomsforfatterne Arne Svingen og Helene Uri. På baksideteksten har forlaget gjort et poeng av at boka har to forfattere fordi ”når en gutt og en jente møtes har historien alltid to sider”. Baksiden prydes av et svarthvitt forfatterfoto signert Christer Elgvin, der Helene Uris venstre ben er dandert over Arne Svingens lår.

Kjærlighetshistorier med to forfattere har vært et grep man særlig forbinder med populærlitteratur for (unge) voksne. Et eksempel fra England er forfatterparet Josie Lloyd og Emlyn Rees som ble svært populære med en kjærlighetshistorie sett vekselvis fra mannlig og kvinnlig synsvinkel. Deres Come together (1999) ble en internasjonal bestselger på det halvkulørte bokmarkedet. (”He can’t read her mind. She can’t read his… You can read both” – lød baksideteaseren.). Da Lloyd og Rees etter hvert ble kjærester i det virkelige liv, må markedsavdelingen i forlaget deres ha grått av lykke. Boka kom ut i norsk oversettelse i 2000. I Norge har Mari Grydeland og Jan Zahl skrevet Vi kan godt kysse (Tiden, 2004), som er en lett og underholdende beskrivelse en kjærlighetshistorie sett fra vekselvis jentas og guttens perspektiv. Og nå gjør Arne Svingen og Helene Uri det samme for ungdom.

Svingen og Uri forteller historien om en forelskelse. Mia og Stian er ca. 14-15 år gamle, og på ferie i Danmark med foreldrene sine når de møtes. De to ungdommene har synsvinkelen i annethvert kapittel, og de ulike passasjene er i tillegg atskilt fysisk ved at skriften i Mias kapitler er satt i blått, mens Stians er i svart. Man kunne kanskje tro at dette er en måte å synliggjøre et svært mye brukt litterært virkemiddel i litteraturhistorien, nemlig skifte av fortellerperspektiv, for et ungt publikum. Men de voksne ”dobbelhistoriene” bruker lignende virkemidler: Lloyd og Rees markerer hvert kapittel med en overskrift som forteller leseren hvem som forteller, mens i Grydeland og Zahls roman bruker de to forfatterne forskjellig målform. Kanskje er det heller et uttrykk for at forlag og/eller forfatterene gjør en ”greie” ut av noe som egentlig er en selvfølge i de fleste moderne romaner, nemlig mer enn én synsvinkel. Og det er jo ikke forbudt.

Grunnhistorien er en gammel – og god – traver fra utallige ungdomsbøker og – filmer, nemlig Sommerforelskelsen. Mia og Stian møtes under høyst uromantiske omstendigheter når Stian plukker opp en snydens full Mia som balanserer på rekkverket til en bro, og han kysser henne til tross for at hun nettopp har kastet opp. Romanen har en humoristisk grunntone, noe som for eksempel kan illustreres med de oppfinnsomt-søte kapitteloverskriftene, som ”Jeg blir en linedanserinne og deltar i et oppkastkyss” (s. 11) og ”Jeg ser jorda rotere og kysser en øreflipp” (s. 132). Men romanen har også alvorlige understrømmer: Mias mor er døende av kreft, noe Mia reagerer på med sinne og ved å rømme sammen med Stian. Turen går til Hamburg. Når de kommer tilbake etter ett døgn har de betrodd seg til hverandre, mistet alt de hadde med seg, forfalsket Stians pappas kredittkort, hatt sex – og Mias mor er død.

Vi finner en kobling mellom seksualitet og skyld i denne historien, slik vi gjør det i et utall sommerforelskelseshistorier. Dette motivet er en gjenganger i ungdomshistorier om seksualitet. Tenk for eksempel på Lasse Hallström fantastiske sommerforelskelsesfilm What’s Eating Gilbert Grape (med Johnny Depp, Juliette Lewis og Leonardo DiCaprio i hovedrollene). Akkurat som i Hallströms film, er koblingen mellom sex og skyldfølelse ikke lagt opp til å bli lest moralistisk (a là: hvis ungdommene hadde vært snille og holdt seg hjemme, ville det forferdelige ikke skjedd). Svingen og Uri klarer som Hallström å få fram at det handler om å løsrive seg fra familien, og at dette nødvendigvis gjør vondt og er skummelt, slik alle overgangsfaser er.

Forfatterne klarer å balansere det humoristiske med det alvorlige. De unges fortellerstemmer fungerer fint. Handlingen rommer også flere interessante bifigurer, som for eksempel kjæresteparet Håkon og Åke, og den eksentriske damen de overnatter hos i Hamburg. Likevel er det slik at disse karakterene, i motsetning til Stian og Mia, fremstår mer som gode ideer enn mennesker av kjøtt og blod. Håkon og Åkes «Stian-makeover» i beste Homsepatruljestil får anstrøk av lettbeint publikumsfrieri, mens beskrivelsene av damen i Hamburgs endeløse venten på en ektemann hun er sikker på vil komme tilbake, forlates litt for lettvint til å gjøre inntrykk, den alvorlige ansatsen til tross.

Romanen har imidlertid mange gode sider, og er både romantisk og underholdende.
De to forfatterne undervurderer heller ikke sine lesere når de lar fortellingen munne ut i en åpen slutt. De vender tilbake til åpningsscenen og lar Mia balansere på ny, denne gangen et farligere sted: på rekkverket på Danskebåten på vei hjem til morens begravelse i Norge. Stian ser på henne, og tenker: ”Men jeg er rolig. For jeg rekker fram. Jeg veit at jeg rekker fram i tide, Mia.” (s. 169).



Skrevet av:
Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.