Sommerfugl

Sommerfugl

Boktittel: Sommerfugl

Forfatter: Sonja Hartnett

Illustratør: Johann Grip

Forlag: Cappelen Damm

Årstall: 2009

Antall sider: 223

Tematisk rik roman som ikke vegrer seg for å beskrive de mørkere sidene ved menneskelivet

Tematisk rik roman som ikke vegrer seg for å beskrive de mørkere sidene ved menneskelivet

Fra larve til sommerfugl?
Australske Sonya Hartnett har så vidt rukket å passere 40 år, men har til tross for sin forholdsvis unge alder allerede et stort og ikke minst variert forfatterskap bak seg. Siden hennes første bok i 1984 – da Hartnett ikke var eldre enn 15 år – har det kommet nærmere tyve bøker fra hennes penn, bøker for både barn, unge og voksne. Flere av disse er enten vinnere av, eller har blitt nominert til, en rekke ulike litterære priser. Den gjeveste er kan hende den relativt nyopprettede ALMA-prisen (Astrid Lindgren Memorial Award), som hun mottok i 2008. Den er å betrakte som en pendant til voksenlitteraturens Nobelpris. Det er med andre ord vanskelig å oppnå sterkere anerkjennelse for en ungdomsbokforfatter. Om Hartnetts forfatterskap sier juryen følgende:

      Sonya Hartnett är en av den moderna tonårsromanens främsta förnyare. Med psykologiskt djup och ett under ytan vibrerande raseri skildrar hon ungas villkor utan att väja för livets mörka sidor. Detta gör hon med språklig virtuositet och lysande berättarförmåga: hennes verk blir en kraftkälla. (

Les mer

    .)

På bakgrunn av ALMA-juryens attest er det derfor en overhengende fare for at man får en leseropplevelse av de sjeldne når man sitter med en ny Hartnett-utgivelse mellom hendene. At Sommerfugl – eller Butterfly som romanen heter på originalspråket – kommer samme halvår som originalutgaven, bidrar ytterligere til å forsterke inntrykket av forfatterens høye status. I begrunnelsen for tildelingen av ALMA-prisen uttaler juryen at Hartnett skildrer de unges vilkår uten å vegre seg for å beskrive de mørkere sidene ved menneskelivet. Denne merkelappen lar seg fint plassere også på hennes roman av året.

Historien om Plomme
Sommerfugl er romanen om Plomme, hennes to storebrødre Justin og Cydar, den vakre naboen Maureen og hennes lille sønn David på fire år. I et stille og kjedelig australsk dormende nabolag lever de livene sine på hvert sitt vis.

Egentlig heter Plomme Ariella Coyle og er en tretten – snart fjorten – år gammel jente. Som så mange på den alderen sliter hun med et litt rufsete selvbilde. Ja, det er kanskje litt forsiktig sagt: Vårt første møte med Plomme skjer foran speilet, og refleksjonene hun gjør seg der vitner mer om en temmelig sterk selvforakt. Refleksjoner knyttet til kropp og skjønnhetsidealer skal utover i romanen danne et gjennomgangstema i boken:

      Plomme burde ikke spise Mars-sjokolade, hun burde ikke spise noe som gjør kroppen hennes enda mer kompakt og ansiktshuden mer uren. Hvert tygg gjør livet hennes mer uutholdelig, og hun burde ha viljestyrken til å motstå, karakterstyrken til å

forbedre

      seg, hun er ikke noe

barn

    lenger … men likevel stapper hun pliktskyldigst i seg sjokoladen, gir etter for en like uimotståelig impuls som en hypnotisørs kommando. Tårene triller nedover kinnene mens hun spiser, smetter forbi de sjokoladedekte leppene. (22)

Den begynnende erkjennelsen vi er vitne til her – at Plomme ikke lenger er et barn – utgjør grunnstemningen i resten av fortellingen. Romanens grunnleggende narrative konstruksjon er det spennet mellom barn og voksen som vokser frem i Plomme selv. Sagt i enkleste laget: Romanen tematiserer den forvandlingen som skjer fra den tiden man kunne spise så mye sjokolade man bare ville, og likevel ha verdens beste samvittighet, til den dagen man knapt kan se en uten å få samvittighetskvaler. Som de fleste voksne vet er denne forvandlingen en prøvelse både for en selv og omgivelsene.

Sommerfuglen

Slik kan man derfor også forstå tittelen på romanen – Sommerfugl – en tittel som inviterer leseren til å lete etter utviklingstrekk, en utvikling av Plommes modenhet. På romanens begynnende sider befinner hun seg så definitivt på det som innenfor sommerfugl-diskursen kalles puppestadiet. Hun er en larve, men på trappene til å bli en fullt utviklet voksen, en sommerfugl. De som har vært gjennom denne prosessen, vet at den er alt annet enn smertefri. Det er den heller ikke for Plomme.

Romanen skildrer et begynnende ungdomsopprør, bevegelsen bort fra puppestadiet og over til sommerfuglstadiet, overgangen fra den trygge og beskyttede barne- og ungdomsverdenen til den langt mer usikre voksenverdenen. Romanen kan leses som et snapshot av Plomme midt i denne overgangen, på et punkt hvor hun er voksen nok til å vite hva som er for barn og hva som er for voksne, men allikevel ikke er voksen nok til fullt og helt distansere seg fra barndommen: ‹‹Og hun blir plutselig slått av nostalgi overfor det livet hun har hatt sånt hastverk med å kvitte seg med, hun ønsker at man kunne være allting på én og samme gang, voksen og sikker og smart, ung og beskyttet og uskyldig.›› (28) I en sikker og behersket språkføring makter Hartnett å skildre denne overgangen, uten å bli verken overtydelig eller belærende. I hennes språk foregår denne slags hamskifter nærmest like umerkelig som den faktiske forandringen, og det er svært godt utført.

Venninnegjengers interne selvjustis

Det tydeligste eksempelet på at Plomme fremdeles ikke er voksen, kommer til uttrykk i det man kan kalle venninnegjengens interne selvjustis. Venninnenes ondskap overfor hverandre er ekstrem. Alt som blir sagt vris og vendes på, tvil kommer aldri noen til gode, man hakker på hverandre og klorer hverandre til blods. Kravet er at man er hard, og at man tar igjen. Men Plomme gjør ingen av delene:

    Dette er hennes fest, og den er allerede ødelagt, med innsikten om at ingenting vil forandre seg når hun fyller fjorten. Hun kommer ikke til å fortelle Samantha at på kloss hold er ansiktet hennes like hårete som en flues, hun kommer ikke til å skvise leppestiften som smør i hånden eller hoppe opp og være fullstendig rasende. Hun kommer til å la dem behandle henne akkurat som de lyster, for alternativet er enda verre. (148-9)

Vendingen som kommer mot slutten av romanen – i sammenheng med dette sitatet – er hjerteskjærende, uansett hvordan man velger å lese den. Plommes venninner er virkelig ondskapsfulle, men Plomme selv er heller ikke entydig god. Også i henne bor det mye som ikke gjør tilværelsen sosialt enkel for henne. Hartnett er dyktig til å få frem denne dobbeltheten, denne tvetydigheten som oppstår i leserens forståelse av karakteren Plomme. Alt i alt forblir det noe diffust ved henne som leseren ikke får tilstrekkelig grep om, noe hemmelighetsfullt, og dette er med på å løfte romanens kvalitet. Plomme er skildret med dybde og får vist flere – og ofte motstridende – sider. Hun er kort og godt en spennende hovedperson.

Fra barn til voksen

Kan så sommerfuglens livsløp entydig benyttes som skjema for den narrative strukturen vi møter i Hartnetts roman? Tja. Helt entydig er det nok ikke, selv om det så definitivt skjer en vending på slutten som varsler Plommes overgang fra barndomstid til voksenliv. Allikevel blir det litt for enkelt å si at Plomme beveger seg fra å være et naivt barn til å bli en kynisk voksen (enkle løsninger ser heller ikke ut til å være Hartnetts metode). Vi forstår imidlertid at Plomme på ett eller annet vis har klart å ta et oppgjør med vesentlige momenter knyttet til barndommen, og at hun nå har tatt skrittet inn i de voksnes rekker. Bevegelsen skrives frem av Hartnett antydende, uten større fiksfakserier – hennes tekst bobler nok ikke like mye som Plommes indre liv.

Romanen er tematisk rik, og spenner over vennskap, ungdommelig (og voksen) usikkerhet, familie, kjærlighet, utroskap og ensomhet. Sonya Hartnett syr disse temakompleksene (og flere til) sammen på en rammende og høyst lesverdig måte. Sommerfugl er en velskrevet og veloversatt roman.

Marius Fossøy Mohaugen