Sorg, synd og selvstendighet

Siden suksessdebuten med tegneserieromanen Hitler, Jesus og farfar i 2006, har Lene Ask brukt sin kompetanse som forfatter, illustratør og tegneserieskaper til å skrive og illustrere flere bøker for barn og unge. I Ikke visne når samspillet mellom tekst og bilde et nytt nivå. Resultatet er en gripende og brutalt vakker ungdomsroman.

Spennende hovedperson

Personer og miljø etableres raskt. En familie på fire ankommer frikirken Salem. Faren parkerer litt uvørent, et skjebnetungt frampek. Mora er familiens varme kjerne. Tiendeklassingen Maria er ikke helt tilpass, mens tvillingsøsteren Signe er trygg og glad i kirkerommet. De fire bor på en gård like ved et ferjeleie, der jentene hver dag tar ferje fra øya til skolen.

Maria er en spennende hovedperson. Hun observerer og tenker, er snill, men ikke bare snill. Hun vil mye og blir stadig flinkere til å strekke seg etter det hun vil ha. Vi blir kjent med henne gjennom svært korte kapitler, for det meste øyeblikksbilder i tekst. De avslører at hun er forelsket i Morten med det røde håret som jobber på ferja, at hun er glad i familien, litt ensom, ikke helt komfortabel med frikirketilhørigheten – og at hun tegner og maler akvareller.

Akvarellene som illustrerer Ikke visne ligner så mye på de Maria beskriver at hun selv maler, at man kan se dem som hennes bilder. De er til å begynne med rene illustrasjoner – pynt – men blir mer ekspressive i løpet av boka, og integreres i historiefortellingen på finurlige måter. Enkelte bilder slår hardt, noen er rørende. Særlig ett, av faren med et pledd om skuldrene, barhodet og hjelpeløst liten mot en tom himmel, er uforglemmelig.

Ikke forutsigbart

Når Ask i begynnelsen presenterer de ulike personene, situasjonene og relasjonene, fremstår dette som en enkel og forutsigbar historie, men førsteinntrykket bedrar. Utover i boka graver hun stadig dypere, gjør personene rundt Maria tydeligere, og dilemmaene de møter vanskeligere.

Romanpersonene oppfører seg ikke som forventet, men som mennesker midt i sine egne liv, med sine egne prioriteringer, som bare til en viss grad tillater hensyn til Marias behov. Denne realistiske fremstillingen er innimellom brutal, men ikke hensynsløs. Leseren kan rystes, men også ivaretas.

Handlingens komprimerte form bærer ikke preg av harelabb, tvert imot blir hver tekstbolk etter hvert så ladet at boka må leses sakte, for å ta inn alt som skjer og hva det innebærer.

«Gjennom vinduet ser jeg at Gaute snakker med noen folk som kommer ut fra en bil i ferjekøen. Han peker opp mot gården vår. De får vite hva som har skjedd før oss.»

Leseren skjønner hvordan dette oppleves, uten at Ask trenger å utbrodere. Andre steder er hun tydeligere, «Morten står ved siden av oss resten av turen, og jeg ser for meg at det røde håret hans er som en bøye som ligger i fjorden. En bøye jeg tviholder i, som gjør at jeg ikke drukner. Som holder meg flytende.»

Omsorg og frihet

To av vår tids fremste essayister, Maggie Nelson og Olivia Laing, har i løpet av de siste årene skrevet om omsorg. Begge problematiserer forholdet mellom omsorg og frihet, og viser at frihet i seg selv ikke nødvendigvis er et gode, om den ikke rommer vilje og evne til å gi og ta imot omsorg. I Ikke visne må Maria navigere et sammenfiltret nettverk av mennesker for å få den omsorgen hun trenger, og for å kunne gi omsorg der hun kan. Ask får mye ut av det vonde og vakre i menneskers forsøk på å ta vare på hverandre. Det blir like gjerne feil som riktig.

Maria spør seg ved et tidspunkt: «Hadde det vært lettere å ta seg av meg om jeg var en katt?» En av styrkene i Ikke visne er at personene er så sammensatte at det ikke bare er enkelt å vise omsorg for dem. Omsorg koster, begge veier. Om omsorgen for Maria går på bekostning av egne barn, koster den kanskje for mye? Om det å få omsorg krever en lydighet som går på bekostning av egne prinsipper er kanskje det også en for høy pris å betale? De uuttalte forhandlingene om omsorg blir vonde, nettopp fordi det er åpenbart at de er nødvendige.

Maria er altså også forelsket, og i likhet med andre ungdommer på sin alder, er hun midt i en frigjøringsprosess. Hennes tap har som bieffekt at friheten hun har ønsket seg mer av, kommer brått. Når rammeverket rundt henne kollapser, oppdager hun at hun kan gjøre stort sett som hun vil. Den nye friheten skildres med nesten like stor kompleksitet som omsorgen. Den er ikke bare god, heller ikke bare dårlig. At løsrivelsen fra foreldrene skjer på en opprivende og ugjenkallelig måte, betyr ikke at Maria ikke kan nyte å være mer seg selv og ta egne valg. Hun forholder seg ikke lenger til hva Salem eller familien ønsker at hun skal gjøre.

Ingen fasit

Til tross for disse store temaene, er ikke dette en en tung bok om store filosofiske spørsmål – det meste er uutalt, eller inngår i historien. Det Ask gjør er å gi oss ulike bilder og situasjoner som setter seg fast i hodet, og så, etterpå, kan man bli gående og tenke på disse tingene. 

Det kommer ingen fasit til slutt. Mange spørsmål står ubesvarte, men etter siste kapittel sitter man likevel igjen med en følelse av å ha kommet i havn. Både leseren og Maria får gjennomgå, men er hele tiden i trygge hender hos Lene Ask. Det er imponerende, og gjør Ikke visne til en svært tilfredsstillende leseopplevelse.