Sort hull

Hjelp, jeg har hatt sex!

Tegneserieromaner blomstrer for tiden, og resultatet av dette er blant annet at en rekke utenlandske bestselgere har blitt oversatt til norsk og innkjøpt av Norsk kulturråd. Amerikaneren Charles Burns’ ungdomsroman Sort hull (2006) er en av disse. Utenlandske tegneserieromaner for de unge er imidlertid ikke alene på det norske markedet. Sort hull ble utgitt samme år som den første norske tegneserieromanen for ungdom, Tor Ærligs Ser du meg nå? (2006). I ettertid er det stadig flere nordmenn som har begynt å utforske denne sjangeren, både innenfor tegneseriefeltet og barne- og ungdomslitteraturen. Et nylig eksempel på dette er Arne Svingen og Mikael Noguchis gjennomillustrerte ungdomsroman Dager jeg har glemt (2007).

Tegneserier som kunst og litteratur
Noe av årsaken til tegneserieromanens suksess, både i Norge og internasjonalt, er at det unge mediet begynner å bli akseptert som
et medium for kunstnerisk utfoldelse uten at det dermed har mistet sitt
populærkulturelle opphav. Tegneserien har tradisjonelt sett blitt oppfattet som et utelukkende populærkulturelt uttrykk. Først i de siste par tiårene har den franske kulturens aksept for La bande dessinée som en selvstendig kunstart spredt seg. En annen faktor som spiller inn i tegneserieromanens suksess, er at tegneseriefeltet har adoptert den litterære sjangerbetegnelsen ”roman”. Tegneserieskapere som Charles Burns hadde neppe blitt introdusert for litteraturfeltet hvis det ikke hadde vært for de mange hundre sidene og den påkostede, innbundne bokformen.

B-kulturen og det ubevisste
Sort hull er altså først og fremst en tegneserie, men den har mange likheter med litteraturens ungdomsromaner som går utover det rent materielle ved utgivelsen. Derfor vil den med letthet appellere til unge lesere som ikke har nevneverdig kjennskap til tegneseriefeltet. Her finner vi både karakterutvikling, et intrikat plott og en bilde- og tekstvev som kan virke klisjéfylt for den fordomsfulle, men som også åpner for forskjellige tolkninger. Det som skiller verket fra den gjennomsnittlige ungdomsromanen, er den sofistikerte bruken av b-kulturens elementer – særlig fra skrekkfilmsjangeren – som manifestasjoner av tenåringers angst for kropp og seksualitet. Zombie-lignende skikkelser, hud som spjærer og faller av, og uhyggelige muterte kropper representerer ungdomskulturens ubevisste som en del av romanuniversets realitetsplan.

Vi introduseres for fire high school-elever og deres anspente forhold til seg selv som seksuelle vesener, og til det motsatte kjønn. Parallellhistoriene deres er lagt til 70-tallet, med alt det innebærer av Emerson, Lake and Palmer, hasjrøyking, psykedeliske drømmer, langhårede gutter og innviklede forelskelser og seksuelle relasjoner.

Hun er smitta!
Keith er hemmelig forelsket i den peneste jenta i klassen, Chris, men etter hvert fascineres han også av dopmisbrukeren og kunstneren Eliza, ikke minst fordi hun er utstyrt med en pirrende liten hale (sic!). Chris er på sin side forelsket i kjekkasen Rob som har en ekstra liten munn på halsen, like ved kravebenet (sic!). Alle fire befinner seg i et marerittaktig, paranoid tenåringsunivers hvor det skilles mellom de som har ”sjuken” på den ene siden, og de som fortsatt er ”rene” på den andre. Denne mystiske sykdommen kan best karakteriseres som en fantastisk versjon av en sykdom som overføres gjennom seksuell omgang. Symptomene på denne ungdomspesten er alt fra vablete, dyriske ansikter til diverse utvekster og ekstraorganer rundt omkring på kroppen, som den ovennevnte halen og den lille halsmunnen. De hardest rammede flytter ut i skogen og danner et eget lite samfunn på utsiden av det etablerte, og sakte men sikkert havner flere av hovedpersonene i dette miljøet.

Hasjtåke i skogholtet
Det er imidlertid ikke bare ungdommer med de alvorligste tilfellene av kroppslige mutasjoner som holder til ute i skogen. Ungdomsgjenger kommer til det samme stedet for å ruse seg på alt fra alkohol til ”godteposer” med dop. Keiths kameratgjeng kaller det hemmelige stedet ute i skogen for Planeten Xeno. ”Xenos” er det greske ordet for ”fremmed”, og navnet på dette tilholdsstedet ute i naturen understreker ungdommenes følelse av fremmedgjorthet i et samfunn hvor de ennå ikke har funnet sin plass.

Sinnbilder
Charles Burns er en smule overtydelig i sin stereotype fremstilling av ungdommer som dophuer og sexfikserte misfits på kollisjonskurs med et karikert voksensamfunn etter modell fra 50-tallets konforme middelklasseideal. Kjærlighetsforviklingene mister også noe av sin glans ved å vektlegge det melodramatiske fremfor det nyanserte, selv om hjertebanken, griningen og smugtittingen sikkert fremstår som gjenkjennelig nok for tenåringsleseren. Heldigvis sprites leseropplevelsen opp av den underfundige og originale bruken av populærkulturens grufulle kroppsliggjøringer av de unges psykologiske sinnsstemninger.

Selve streken i Sort hull har mye av æren for verkets verdi. Den er holdt i en konvensjonell, nærmest pregløs stil som er hentet fra de klassiske tegneseriene til EC-skaperne på 50-tallet, ikke ulikt Lichtensteins popart-malerier av tegneserier. Alt fra surrealistiske drømmebilder til hverdagslige scener formidles gjennom en lett gjenkjennelig ikonografi med et element av tresnittkunsten i seg. De markante kontrastene mellom hvitt og sort gir bildene en skarphet og dybde som også gir assosiasjoner til dysterheten i film noir-sjangeren. Ruteinnholdet formelig lyser opp fra oppslagene, og tegningenes klare og rene linjer kan med letthet leses på linje med verbalteksten. Det skrevne ordet er på sin side blitt oversatt til et overbevisende muntlig, norsk ungdomsspråk av Jens E. Røsåsen, men det er og blir gjennom bildene at den forvirrende følelsen av å være tenåring kommer tydeligst til uttrykk.