Søte dyr på eventyr

Når jeg er i mitt mest tabloide humør – et humør jeg ofte kommer i når jeg går rundt på biblioteket og ser i hyllene på barneavdelingen – tenker jeg at det finnes tre typer billedbøker.

Den første typen er den som egentlig er skrevet for voksne. Enten i form av at boken er et overdesignet frierbrev til en tenkt prisjury, eller at forfatteren rett og slett hadde lyst til å lage en billedbok og dermed nærmest uforvarende havnet i barnekategorien. (Burde flere voksne lese billedbøker? Svaret er ja.)

En mellomtype er billedbøker som er så sjeldent gode at de kan leses fritt av både voksne og barn. Det er ikke mange av dem, men de finnes.

Den tredje typen er den hvor forfatteren uten skam eller pretensjoner har laget en bok for barn. La oss være rause å si at de fleste billedbøkene havner i denne kategorien.

Skal bare av Ana Merz er definitivt en billedbok av denne siste typen – en bok skrevet på barnas premisser. Og det er herlig å se at hun gjør seg flid med oppgaven.

Nettkultur og hjemmekos

Merz, som beskriver bostedet sitt som «en gammel hytte ved en norsk fjord», har illustrert flere spill og bøker tidligere, men Skal bare er den første hvor hun både er forfatter og illustratør, og den første du vil finne i norske bokhandler.

Merz er en ung illustratør som er opptatt av inkludering og bærekraft (på nettsiden hennes finner du bilder av hvordan hun blander sine egne pigmenter), og som kanskje har sterkest rot i den globale internettkulturen og dens hjørner av søte dyr og vektlegging av kos. Men det kan du jo stort sett si om leserne hennes også nå i disse dager.

Dyrene i boken er tegnet med store, runde øyne og mye personlighet, med myke linjer og fargede flater som lar sporene av fargestifter skinne igjennom.

Vi følger Piko (som jeg tenkte åpenbart var en hund, men som jeg blir fortalt er en katt), som en dag finner inngangsdøren i huset stående på gløtt og bestemmer seg for å utforske. Han følger etter en sommerfugl, og skal bare leke litt med den i hagen før han følger den utenfor porten og finner en bie, som han bare skal følge litt og så … ja, du ser hvor det bærer.

Piko møter en flokk ender, noen søte mus i en trestamme, han tar en lur sammen med sauene, og følger etter en frosk – blant andre ting og vesener – før han befinner seg langt inne i en skog uten tydelig retning hjem. Her kommer et storøyd nærbilde hvor jeg formelig kan høre barna som det leses for si «Å nei!» mens de peker. Heldigvis er hverken hjelpen eller hjemmet langt unna.

Enkelt og variert

Merz forteller historien enkelt og uforstyrret, med klart inndelte etapper underveis. Det er mye variasjon og mange ting å se på, og pedagogisk nok er det til og med et oppsummerende oppslag mot slutten når Piko har klatret opp i et tre og kan spore hele eventyret sitt fra der han er og tilbake til huset hvor han bor.

Sidene veksler mellom dobbeltsidige oppslag og enkeltsider. Iblant blir tidsforløpet markert ved at handlingen blir tegnet inn i ruter, andre ganger kan vi følge Piko mens han beveger seg rundt i det samme oppslaget. Teksten er sparsom, med én, i høyden to korte setninger på hver side. Slik kan den fungere både som en høytlesningsbok og en bok barna bare kan titte gjennom selv.

Bokens historie og tekst er kuttet ned til lett forståelige munnfuller, og tegningene har et uttrykk som lar Merz sine streker og fargeleggingsteknikker komme klart til syne. Skal bare er en bok uten store ambisjoner, og det er med på å gjøre den sjarmerende.