Tittel: Mistesmykket
Tekst: Ingvill Solberg
Illustratør: Jill Moursund
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2015
Antall sider: 40

Søtt og moralsk for de minste

Mistesmykket har et fint språk, men preges av tradisjonelle kjønnsroller og overtydelig moral.

Ingvill Solberg har tidligere gitt ut tre diktsamlinger med klart språk og billedlig kreativitet, og er nå aktuell med sin første barnebok, Mistesmykket. Jill Moursund har illustrert i en forenklet realistisk stil, gjenkjennelig fra Vulkanøya.

Tapt, funnet og tapt igjen

Bare noen dager før Selma fyller fem år, finner hun et smykke bak huset. Mammaen forteller at det tilhørte mormoren til Selma – som døde før hun ble født – og at det må ha ligget der i årevis. Moren hennes legger det bort, og sier at Selma skal få det når hun fyller tretten år, som en bursdagspresang fra mormor. Selma fristes til å ta smykket fra morens smykkeskrin, og på bursdagen sin bruker hun det i barnehagen. Men: Når hun skal legge det ubemerket tilbake er det ikke lenger i lommen hennes.

Fristelsesfortelling

Selma som tar et smykke, selv om hun skjønner at hun ikke burde, beskriver en situasjon som mange barn nok kan identifisere seg med. ”Pst!», sier det fra skapet straks mamma er ute av stuen. Det snakkende smykket er en allusjon til slangen i Bibelens paradis. Det er et fiffig litterært grep som minner om det besjelete eventyruniverset i Solbergs siste diktsamling Den Yngste (2010), der virkelighet og fantasi har glidende overganger. Samtidig overtar dialogen med smykket for Selmas realistiske, indre monolog. Det kunne det godt vært mer av, som når hun på sjarmerende vis betrygger seg selv: ”Og mamma kommer ikke til å oppdage at det har vært borte. Det kommer til å gå bra”.

Mormorens smykke er på bildene fremstilt som et kjempestort rødt hjerte i svart snor. Når hjertesmykket stråler ut av smykkeskrinet, nærmest med rosa fangarmer, blir det i overkant – besjelingen fremstår som et litt banalt bilde. Det er uansett morsomt og gjenkjennelig når Selma på barns vis sier at ”smykket ville ut av skrinet (…). Det maste på meg hele dagen.”

bilde1

Jeg lurer ellers litt på hvorfor Selma ikke kunne få beholdt smykket – det minner om et hjerteformet sølvsmykke som lages til små jenter. Verken reell verdi eller affeksjonsverdi beskrives godt, og Selma og leserne blir ikke kjent med mormoren og en forgangen tid. Moren viser henne et foto, og det er nærmest alt. Morfaren kunne i det minste gå på hendene ned trappen. Det hadde vært gøy om det gjaldt mormoren. Det er også vanskelig å se at bildene av mormoren, i en yngre og litt eldre versjon, er av samme person.

Tradisjonell kjønnsrolle

Det er smykkets egenskap som smykke, og hva det kan tilføre utseendet, som frister Selma. Det er ikke synlig umiddelbart, men det er tydelig nok. ”Vil du ikke se hvordan du ser ut med meg rundt halsen?”, sier hjertesmykket. Selma tar det med seg ut på badet, legger det mot halsen og sier til speilbildet sitt: ”Jeg heter Selma, og jeg er tretten år”. På bildet i boken smiler hun begeistret med forførende øyenvipper, mens en rosa og blomstrende regnbueverden illustrerer lykkefølelsen. En eventuell magisk trettenårig fremtidsvisjon får vi ikke innblikk i – i kontrast til den fine underliggjøringen av natteuniverset i Moursunds Vulkanøya.

”For et nydelig smykke” – sier de voksne i barnehagen. Bildene viser at Selma er mer tilfreds når hun bærer smykket enn ellers, og teksten er supplert med flere klisjefulle symboler rundt et jenteunivers. På et bilde står Selma som en liten kvinne i mammas stiletthæler med en rød paraply, mens teksten i boka kun snakker om å kle seg ut. Den røde paraplyen er ellers gjentatt på forsiden og innsiden av bokpermen, som er spesielt pene i sin fargerike stilisering mot rene flater – men litterært er det lite mer enn søt dekor.

bilde2

Mistesmykket er langt fra en prinsessebok og er ikke eksplisitt målrettet mot jenter. De rosa innslagene, som smykkets store bling-bling-lysstriper, er balansert med grumsete fargeinnslag og mot at Selma stort sett er kledd i blått. Boken sementerer likevel tradisjonelle kjønnsroller fordi den snakker fra en såpass søthets- og utseendefiksert posisjon. Barnekulturen er stadig mer kommersialisert og kjønnssegregert, og samtiden mer utseendefiksert. Nettopp derfor skulle jeg ønske at historien om Selma stakk dypere, og at hun fant noe som utvidet intellektet eller horisonten hennes. 

Samvittighetsfull jente

Selma er også en samvittighetsfull jente som til slutt blir helt handlingslammet, noe som underbygger tradisjonelle kjønnsforventinger. ”Jeg får ikke lov” gjentar hun og bruker over et døgn før hun tar smykket, som hun bare skal låne og legge pent tilbake. Men så forsvinner det, og det er da spesielt bildene beskriver en katastrofe. ”Hvor kan hun ha mistet det?” står i stor skråstilt skrift over bildeoppslaget der Selma sitter nærmest vettskremt alene i mørket mens hun knuger på en pute.

Som den flinke piken hun er, leter og leter Selma etter smykket, men det er og blir borte. Bildene forsterker tendenser i Solbergs manus, Selma gråter i regnet uten at teksten nevner det. Typisk for Moursunds collage-stil er både tårene og de stiliserte, gråblå regndråpene klippet ut og limt som vakre kontraster over en gul regnjakke og den blodrøde boksiden. Man kan ikke annet enn å synes synd på Selma, med de store mørke øynene.

bilde3

Samtidig synes jeg nok at Selmas sjelekvaler, fortvilelse og angst er litt vel voldsomt skildret i samspillet mellom tekst og bilde. På neste bildeoppslag sitter hun bekymret i et avsondret mørke som klar for en straff – hun klarer ikke å gjøre noen verdens ting, men venter full av engstelse på at moren skal oppdage at smykket er borte. Hun tør ikke å fortelle foreldrene noe.

Det hadde vært befriende om Selma var mer impulsiv, gjorde litt mer ugagn eller noe uventet, og ikke var så innmari flink før hun tok smykket og så veldig plaget etterpå. Små barn ønsker vel ikke å skuffe sine foreldre, men mange er en tanke mer rampete enn Selma, uten å kjenne på et så stort alvor. Det tror jeg er bra for en stakket stund.

Tydelig didaktikk

Selma er redd for at moren skal bli sint, men hvorfor åpner hun seg for morfaren som bor på sykehjem? Teksten lener seg på en stereotypi, den kloke gamle mannen, som fremstår mer som et påheng til den voksne fortellerstemmen enn et eget individ.

”Det er best du sier det”, sier han. ”Hvorfor det? sier Selma. Kanskje hun bare glemmer det.  – Men du glemmer det ikke, sier morfar. Du tenker på det hele tiden, og hemmeligheten din vokser seg stor og svart inni deg.”

bilde4

En så tydelig didaktisk voksenstemme er sjeldent i dagens barnelitteratur – det er velment, men klisjéfullt. Det implisitte ”du skal bekjenne dine synder” er på grensen til moralisme. På veggen henger det attpåtil et broderi av tro, håp og kjærlighet, kjent fra Bibelen.

Det er ikke det kristne verdigrunnlaget jeg vil kritisere, men det at moralen blir for påklistret, overdrevet og ovenfra og ned. Kanskje kunne Selma få tenkt ut en løsning selv? Og vokser alle hemmeligheter seg store og svarte, når du har gjort noe litt galt?

Fint språk

Mistesmykket har på tross av mine innvendinger noen fine kvaliteter. Slutten fremstår litt oppkonstruert, men har en novellistisk snert som hever nivået. Mamma er ikke noe bedre selv, og smykket er et skikkelig mistesmykke. Med et nyord glimter også poeten Solberg til. Den forløsende samtalen er god prosa med klang og driv. Vi møter heller ikke det angrende barnet eller den belærende voksne, men koselige forberedelser til Selmas bursdagsfest. Et integrert poeng er at det som kommer lett, går lett.

Det enkle, klare språket med flere alliterasjoner, er godt tilpasset sitt publikum, selv om det av og til blir for mange gjentagelser når også bildene forteller. Boken har et barnlig perspektiv og kan kanskje fungere som utgangspunkt for en pedagogisk samtale om rett og galt. Så blir det opp til voksne oppdragere om de vil velge ut denne bildeboken.



Kommentarer