Spekka med gode intensjoner

I forbindelse med at Märtha Louise starta forretningsvirksomhet, sa hun fra seg tittelen ”Hennes Kongelige Høyhet” og mottar ikke lenger apanasje. Tittelen ”prinsesse” bringer antakelig markedsføringa like langt. Fortsatt diskuterer enkelte om det er riktig av ei prinsesse å bruke tittelen sin til økonomisk vinning. Faktum er at denne samlinga aldri ville vært gjennomførbar i denne kvaliteten uten ei ekte prinsesse som markedsførende kraft.

Sikringskost
Prinsesse Märtha Louise er den eneste av de tre redaktørene som har navnet sitt på den gylne forsida. Tittelbladet kan fortelle at hun er hovedredaktør, mens Kirsti Birkeland og Kristin Lyhmann er titulert ”redaktører”. I deres respektive etterord kan det derimot se ut som de tre har utfylt hverandre på en likeverdig måte. Her belyser de ulike sider ved arbeidet som eventyrsamlere og formidlere. Birkeland setter eventyrarven opp mot deler av moderne fantasy og mener det blir som sikringskost mot tomt magefyll. Fantasysjangerens popularitet viser hvilken hunger barn har etter fantastiske fortellinger, mener hun. Advarselen mot ”billig juks” sier sitt om hvilken holdning de tre har gått til eventyrarven med.

Solidaritet
Blant de 67 utvalgte eventyra er Norge best representert med seks, i tillegg til ett oversatt fra sørsamisk og ett fra kvensk. Men sjøl om disse eventyrformidlerne er seg sjøl nærmest, er dette et gigantisk solidaritetsprosjekt. Her er 52 folkeslag representert, fra Mallorca til Madagaskar, fra Haiti til Holland. Målet er at samtlige barn i dette landet skal få et eventyr fra sin kultur. Med de to neste binda som er planlagt utgitt i 2008, vil over 100 land og kulturer bli representert. I noen tilfeller har riktig nok ønsket om mangfold gått på bekostning av kvaliteten. Men sjøl det temmelig tynne kvenske bidraget heva seg etter at jeg leste det vietnamesiske motsvaret og så likhetene. Samlinga dokumenterer en bit av eventyras vandring så vel som Carl Jungs teori om det kollektivt ubevisste. Når jeg her like lett lever meg inn i et eventyr fra Sri Lanka som et sigøynereventyr, framstår likheten mellom menneskene i verden langt sterkere enn forskjellene. Vi har alle behov for de samme arketypene. Utvalget favner vidt og omtenksomt. Samlinga blir mer komplett av at det ikke er tatt hensyn til hva som er gitt ut i Norge tidligere.

Logiske brister
Kvaliteten til eventyr kjennetegnes av evnen til å overleve gjennom muntlig overlevering. Nedtegnelser, gjendiktning og oversetterarbeid må derimot tåle vurdering. Jeg foretrekker gjendiktninger framfor oversettelser av gammelmodige tekstversjoner, men det er også her små logiske brister dukker opp. For eksempel i ”Bambusprinsessen” fra Japan eller inuitteventyret fra Grønland om ”Den foreldreløse Kâgssagssuk”. Ei faktaramme forteller at trær på Grønland ikke blir høyere enn lyng, men når Kâgssagssuk får tildelt ny styrke står det at ”nå røsket han opp høye trær som om de var gresstrå.” Slike glipp ville en muntlig forteller umiddelbart fått korrigert av publikum.

Redaktørene er fullt klar over at det har sine ulemper å fange eventyr på papir. Disney er ikke den eneste eventyrformidleren som forskjønner. Små innsmett av fakta forteller at både Asbjørnsen og Moe og brødrene Grimm gjorde det samme. Vi får vite at Askeladden egentlig het Oskefisen, mens Rødhette opprinnelig blei spist opp av ulven. Til tross for mye godt oversetterarbeid, befinner noen av de sterkeste eventyra seg nettopp blant dem som har sluppet bearbeidelse gjennom flere språk. Iranske Amir Mirzai og pakistanske Naweed Amjad har med sine nyinnsamla eventyr levert noen av de mest levende bidraga. Sistnevnte har sjøl bidratt til oversettelsen til norsk. Nærmere primærkildene er det vanskelig å komme.

Nyillustrert
Flere norske konsulat er engasjert i jakta på illustratører. En del av solidaritetsprosjektet innebærer å få eventyra nyillustrert fra de respektive opprinnelseslanda. Det tilfører stemning og særpreg når eventyra bokstavelig talt fargelegges av egen kultur, men også her har ønsket om mangfold gått ut over kvaliteten. Hoveddelen av bidraga er likevel gode. Jeg aner en klar bevissthet om å bidra i et betydningsfullt prosjekt kombinert med glede over å formidle egen kulturarv.

Antakelig har nesten alle illustratørene levert stereotype eventyrskikkelser fra sine kulturer, men for oss er det sjølsagt de norske skikkelsene som virker mest forslitte. Noe av det minst originale er Thomas Grønbukts klassiske versjon av den ariske Askeladden. Da var det langt mer befriende å se Kvitebjørn i Pia Walls moderne datateknikk. Sjøl om mange har valgt å male eller tegne i tradisjonelle teknikker, fungerer moderne uttrykksformer vel så bra. Aller mest imponerende er det hvordan Dinamo design har klart å skape helhet av dette rike mangfoldet. Bortsett fra tungleste ingresser, er samlinga lekkert og grundig utforma. Til tross for variabel kvalitet er dette blitt ei rik eventyrsamling der de gode intensjonene langt overstråler svakhetene. Jeg er royalist fram til samtlige bind er kommet ut.