Spelejenta

BILLEDKUNSTERISK BLINKSKUDD, FORSTYRRENDE TEKST

Anmeldt av Heidi Sævareid.

Spelejenta er et hele, men stiller man tekst og bilde opp mot hverandre, er det teksten man kunne ha klart seg uten.

”Det var ein gong ei lita jente, ei lita spelejente, som hadde det slik at når ho heldt den eine handa opp framføre augo, så kunne ho sjå gjennom handa…”

Slik åpner Jon Fosses nyeste barnebok. Den handler om en synsk jente, som kan mer enn bare å se. Når spelejenta spiller på fela, kan alt skje. Fjell kan åpne seg, hav kan dele seg. Og ferden til havet går via veier hun egentlig ikke visste om.

Spelejenta har lagt ut på reisen for å finne igjen faren sin. Hun har sett gjennom hånden at han sitter forkommen og fortapt på en stein i fjæra, like ved en forlist båt. Han må reddes. Men veien er lang, hindringene mange, og angsten er følgesvenn hele veien. Oppgittheten tar henne nesten, men så spiller hun på fela. Og da blir det mulig å fortsette.

Kreativ materialbruk
Det er Øyvind Torseter som gir oss det visuelle inntrykket av ferden. Han illustrerer i kjent stil, og bruker samme collage-teknikk som i Sokrates og papp (Einar Øverenget) og Mor og far i himmelen (Alf Kjetil Walgermo), som kom ut samme høst. Torseter klipper og limer, bruker papp og papir av ulike materialer, og skaper suggerende skygge- og lyseffekter nærmest i 3D-format. Det er mesterlig utført. Der vi aller tydeligst kan se materialet han har brukt, er på bildet av fjellet spelejenta må igjennom for å finne faren. Her har Torseter brukt noe som ligner krøllete gullfolie. Resultatet er et ruvende, truende berg som luter seg over den vesle jenta med fela.

De fleste illustrasjonene er holdt i gylne toner, med unntak bildet der faren og spelejenta vandrer hjemover sammen. Her er fargene gressgrønne. Effektivt – slik forstår vi at noe har snudd og blitt annerledes. Bildet gir oss noe friskt og enkelt å hvile blikket på etter det dramatiske bølgebildet noen sider i forveien. På et dobbeltomslag deler havet seg i to, og vannet suges oppover i to veldige vegger. Inne i bølgene ser vi havuhyrer og vrakrester, skum og tang, fisker og skattekister. Dette, sammen med skraveringsteknikken, bringer tankene over på Tove Janssons voldsomme flodbølgetegninger, men også på Hokusais berømte bølgebilde.

Myte- og eventyrpreg
Bildet peker også mot Moses som deler Rødehavet. Denne allusjonen er det vel først og fremst Fosse selv som står for. Og det mytiske/eventyrlige spiller en stor rolle i boken, som defineres som ”kunsteventyr” på vaskeseddelen. Motivet med å krysse havet for å nå noen – som regel protagonistens elskede – er velbrukt både i myter og eventyr. I dette tilfellet er det rett nok en far som skal reddes, men siden jenta fortsatt er et barn, er det han som er den viktigste personen i hennes liv. Og vice versa, forstår vi – de to har bare hverandre. Det er likevel kun spelejentas kjærlighet og angst vi får se og høre om. Hva faren tenker og føler forblir uvisst – han sitter bare der langt ute i horisonten. Hans følelsesutbrudd begrenser seg til et ”Nei, at du kunne finne meg,” og et ”Det er ingen som kan spela som deg.” Det er bare protagonistens følelsesliv som får spillerom, akkurat som i eventyrene.

Teksten har også strukturelle eventyrtrekk. Åpningsformularet ”Det var ein gong” innevarsler et eventyr, og tretallsloven synliggjøres gjennom hindrene jenta må forsere. Først møter hun fjellet, deretter den våte, skitne hengemyren, og til siste det veldige havet. Akkurat som i eventyrene, er gjentakelsene mange. Som regel handler de om at jenta gir opp – for så å bestemme seg for at hun må klare det likevel.

Trettende repetisjoner
Gjentakelsene er imidlertid mer Fosse-aktige enn eventyr-aktige. Fosse utfolder seg i kjent, repetitiv stil, og lar ofte fraser gå igjen innad i setningene:

”…stendig skulle eine foten søkkja langt ned i den blaute jorda, og stendig skulle den andre foten søkkja langt ned, og våt og skiten det var buksa hennar vorten, og våt og kald det var ho vorten”

Resultatet blir en tett vegg av lange setninger, og ikke sjelden fortsetter de på neste omslag. Dette skaper driv i fortellingen, men hovedinntrykket er at det blir for mye tekst på hvert omslag, og plassert i for tette klynger. Fosse kunne med hell kuttet de fleste repetisjonene – for ikke å si alle. Det er som om han påtvinger boken sitt ”varemerke” – tilsynelatende uten å vurdere om dette faktisk kler boken. Jeg mener at han tapper teksten for poetisk kraft når han insisterer på å gjenta ord og setninger som fint kunne stått alene og glitret. Teksten har fått et kunstlet preg som forstyrrer Torseters utsøkte, vare bilder. Nå er naturligvis Spelejenta et hele, men stiller man tekst og bilde opp mot hverandre, er det teksten man kunne ha klart seg uten. Et annet problem er at de to uttrykkene ikke alltid kommuniserer. Fosse skriver om spelejentas skitne bukse, mens Torseter tegner henne med kort, rutete kjole. Og mens vi i bildet fremdeles befinner oss inne i fjellet, har Fosse allerede tatt oss med ut på myren. Dette er ikke store detaljer, men likevel noe som svekker den helhetlige boken.

Undringen forstyrres
Spelejentaer virkelig en vakker bok, og den tåler – ja, ber om – å leses flere ganger. Men for hver gjennomlesning får jeg en følelse av at den kunne vært så mye mer. Den kunne vært større hvis Fosse hadde latt den være stor i det lille. Da hadde det også vært enklere å leve med alle de ubesvarte spørsmålene i boken. Hvorfor er faren borte? Hvorfor er faren så svekket at han ikke kan finne veien hjem alene? Hvor var det han skulle reise i båten sin? Hvorfor har Fosse gjort spelejenta synsk? Uvissheten er fin, og setter tankene i sving, men Fosse prater så mye at han forstyrrer undringen.

Torseter eksellerer
Det er i første rekke bildene som gjør at jeg ønsker å bla i boken om og om igjen. Torseter er blant landets ypperste illustratører, og har nok en gang levert et kunstnerisk blinkskudd.